Leserne forteller
Jeg kommer aldri til å fortelle barna mine denne historien
Hvordan kunne jeg være så naiv?
Jeg hadde sett på TV hvordan en eldre, ensom og naiv dame ble rundlurt, og jeg tenkte: «Stakkars, at det går an.» Slike ting ville aldri ha kunnet skje meg, for jeg er oppegående.
Ja, det var hva jeg tenkte.
Den gangen var jeg gift, men livssituasjonen min endret seg brått og brutalt. Noen måneder senere var jeg blitt enke. Han jeg hadde delt alt med siden jeg var i 20- årene, døde plutselig.
Da jeg ble alene, endret alt seg, og jeg fikk en ny erfaring, og den handlet om ensomhet.
Jeg bor på landet, et stykke fra folk, og de voksne barna mine er bosatt i Oslo, så de kunne ikke stikke innom meg særlig ofte.
Det skal de ha – de ringte meg ofte og spurte hvordan det gikk. Jeg fikk gode råd om å ringe til gamle venninner og gå på kafé eller kjøpe en god bok. Problemet var at det føltes som om jeg hadde mistet all kraft.
Jeg våknet og følte tomhet og la meg med tanker som surret og surret rundt i holdet mitt.
Nettbrettet ble en venn i denne tiden. Jeg var mye på Facebook og leste og kommenterte hva folk skrev, mest for å føle at jeg var en del av noe. Og plutselig en dag kom det en hyggelig melding til meg, fra en som hadde sett min profil og på en høflig måte henvendte seg til meg.
Det var en enkemann i USA som syntes at jeg virket hyggelig. «Beklager at jeg sender deg en melding på denne måten, men jeg klarte ikke å la være», sa han.
Den fremmede mannen ble han som gjorde dagene mine verdt å leve i en periode. På den tiden dette skjedde, var det fortsatt covid-restriksjoner, så jeg var mye alene.
Jeg tror ikke at jeg ville ha blitt fanget på samme måte om det ikke var for det svært begrensede sosiale livet jeg hadde, helt for meg selv, og i sorg over å ha mistet mannen min.
Ordene hans gjorde meg glad
Mannen jeg begynte å snakke med, var ikke pågående, men heller motsatt, og han delte følelsene sine og tankene om fremtiden.
Han hadde en bakgrunn i militæret og hadde en datter i et annet land, som han var bekymret for. At han fremsto som en kjærlig og dedikert far, rørte meg veldig.
Jeg var i 60-årene, han noen år yngre enn meg og fortsatt ute på oppdrag. Han spurte meg om mitt liv, og om hvordan det var å bli alene etter så mange år.
«Det må være ensomt», skrev han, og jeg sa at ja, det var det. Han sa at han visste hva jeg gikk igjennom, for han hadde mistet kona da datteren bare var ti år gammel.
«Håper du på å finne ny kjærlighet?» spurte han, og jeg svarte ja, at det ville ha vært hyggelig.
Vi to konkluderte med at man ikke blir for gamle til å elske og bli elsket, og noe begynte å skje inni meg.
Alle de fine ordene løftet meg opp, fikk meg til å glede meg til å stå opp. Når jeg la meg, drømte jeg søte drømmer og tenkte «Kanskje en dag».
Jeg savnet Oddgeir, som jeg mistet, og hadde samtaler med ham i mitt indre. Han sa at han unte meg å få det bra. Jeg var alene stort sett hele tiden. Den eneste jeg snakket med, var innehaveren av kolonialbutikken i nærheten.
I dag ser jeg at all tiden jeg fikk for meg selv og situasjonen jeg sto i, gjorde meg «smårar». Jeg var ikke klartenkt og oppegående, men fanget av noe, og det noe var en mann som ga meg oppmerksomhet og gode ord.
Les også (+): Johan skulle ha den fulle kontroll over meg. Så hendte det som endret alt
Jeg ville hjelpe
I denne tiden la jeg ut bilder av norsk natur på min Facebook-profil, og han sendte meg meldinger og skrøt av hvor flink jeg var til å ta bilder.
Han merket seg hvilket blikk jeg hadde for detaljer, og skrev at han ønsket å møte meg en dag, sitte sammen med meg, drikke kaffe, oppleve Norge.
I mitt hode kunne han ikke være en kjeltring, for i tre måneder snakket vi om små, nære ting, og ikke med ett ord ble det snakket om penger. Og han ble min medisin i en tung tid, en mann som ga meg håp om å oppleve fine ting en gang i fremtiden.
Det var etter tre måneder at han en dag skrev at jeg kanskje ikke kom til å høre fra ham på en stund, for han hadde problemer som måtte ordnes opp i.
Han måtte hjelpe datteren, som var blitt akutt veldig syk. Forsikringen hennes var ikke i orden og hans midler var fastlåst.
Jeg spurte om det var noe jeg kunne bidra med, men da svarte han nei.
«Kjære deg, det skal du ikke, det ville bli helt feil», sa han.
Svaret gjorde at jeg mer eller mindre insisterte på å sende ham penger, slik at datteren kunne få helsehjelp fort.
«Da må du vite at jeg ikke lurer deg. Her er papirer på prosjektet mine penger ligger i», sa han, og la ved et dokument.
Jeg så at det sto en sum på 2 millioner dollar og forsto at han satt godt i det, og de neste dagene overførte jeg til sammen 300 000 kroner av sparepengene mine til et kontonummer han nesten motvillig ga meg.
«Jeg elsker deg og skal aldri glemme dette. Du skal få mange ganger igjen», skrev han, og jeg sa at det bare var en glede å kunne bistå i en vanskelig situasjon.
Jeg følte meg glad da jeg hadde overført pengene, og følte ikke ett øyeblikks tvil om at han var en pålitelig mann.
I to uker uttrykte han dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde fått pengene tilbake, men jeg beroliget ham med at det ikke hastet.
«Jeg trenger dem ikke, det er pandemi og jeg bruker ikke penger», sa jeg.
Vi fortsatte å ha en fin dialog, og han sa at han følte at han var forelsket i meg, selv om han ikke hadde møtt meg.
«Du er så vakker, bærer alderen din så godt», sa han.
Les også (+): Jeg forsto ikke at han brukte hersketeknikk for å psyke meg ned. Til slutt skjønte jeg hva jeg var gift med
Bedro meg
I dag ser jeg at det hele veien lå en tanke bak den tålmodige og koselige praten. Han fortalte at det hadde oppstått komplikasjoner med datteren, og de måtte ha mer penger fordi hun trengte en operasjon til.
Da det skjedde, skrudde alarmklokkene mine seg endelig på. Jeg hadde lest om denne situasjonen, sett den på TV.
Var jeg utsatt for svindel – kjærlighetssvindel?
Da jeg først tenkte tanken, fikk jeg panikk. «Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med mer», skrev jeg. Dagen etter våknet jeg til tom meldingsboks. Han var blitt borte.
Da jeg forsto at jeg var blitt lurt, var det som om en konstant uro og angst la seg i kroppen min. Jeg følte at jeg ikke kunne fortelle noen om hvor dum jeg hadde vært.
Jeg, som hele livet har vært en oppegående dame, kunne ikke ha vært så dum. Jeg jobbet i helsevesenet i min yrkesaktive tid og ble sett på som smart.
Det er nå ett år siden jeg sto i den akutte fortvilelsen, og jeg er kommet mange steg lenger. Jeg anmeldte svindelen og fikk vite av politiet at jeg er en av mange eldre, enslige kvinner som er blitt lurt.
Så langt har de ikke klart å spore opp ham som bedro meg. De sier at personene som driver med dette, er veldig smarte.
Jeg tenker i dag at de er utspekulert tålmodige og høflige. Gjennom å bygge opp en relasjon over lang tid, skaper de en tillit, som de senere utnytter rått. Jeg skammer meg over å ha latt meg manipulere.
Ingen av mine barn har fått vite hva jeg har gått igjennom. Jeg orker ikke at de skal si: «Ærlig talt, mamma, dette burde du ha forstått.»
Ja, jeg burde det, men samtidig har jeg levd i en boble av ensomhet og har vært veldig sårbar. Det ble utslagsgivende.
Når jeg deler mitt selvopplevde mareritt anonymt, er det for å advare andre enslige og sårbare kvinner, slik at de ikke går i den samme fellen som meg.
Snakk ikke med fremmede menn. Ikke tro at du er så spesiell at en flott mann på den andre siden av kloden faller for deg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 14/08 2024.
