Inges hemmelighet
I 60 år bar Ine Harsten på en vond hemmelighet
Livet til Ine Harsten går i dag på skinner, både bokstavelig talt og i overført betydning. Slik har det ikke alltid vært.
– Dette er min port ut i verden, sier Ine Harsten (80).
Vi står utenfor hovedinngangen til Fredrikstad jernbanestasjon, og har bestilt billetter til nabobyen Halden.
En uanselig distanse for en dame som gjerne klyver ombord på et tog her med billett til Nice, Trieste, Budapest eller favorittbyen Istanbul. Byen ved Bosporos-stredet ligger cirka 6500 kilometer unna, avhengig av hvordan man legger opp reiseruta.
– I 2019 reiste jeg via Ukraina, Transnistria og Moldova, hvilket selvfølgelig er umulig i dag. Eller i alle fall ikke tilrådelig. Så da jeg dro ned igjen i fjor høst for å feire min 80-årsdag, gikk turen via Ungarn og Bulgaria, sier Harsten.
Etter at hun parkerte bilen for godt – og bestemte seg for aldri mer å fly – har hun fått kallenavnet «La Grande Dame des Trains», eller «Togenes Førstedame», fritt oversatt.
I dag glir hun sømløst inn og ut av jernbanestasjoner over hele Europa, slik hun beveger seg sømløst gjennom livet. Men veien hit har vært kronglete, og Ine Harsten kan fremstå som vel hard i sin dom over seg selv.
– Stort sett har jeg ikke fått til noe i livet, sier hun stille, og føyer til:
– Før nå.
Hun tenker seg om.
– Eller la oss si inntil for tyve år siden.
– Hva mener du, ikke fått til?
– Det at jeg levde som en tilsynelatende suksessfull heteroseksuell mann til jeg var seksti, er ikke noe jeg er veldig stolt av. Det tok lang tid å erkjenne, kanskje ikke overfor meg selv, men overfor omgivelsene, at jeg er transkjønnet.
Et fuktig teppe
Ikke lenge etter at hun «kom ut av skapet» debuterte Harsten med en kriminalroman som fikk strålende kritikker. Aftenpostens anmelder var panegyrisk og kalte debuten «bemerkelsesverdig, ja, til dels oppsiktsvekkende bra».
I boken, «En tid til å drepe», henter hun inspirasjon både fra sin yrkesbakgrunn som IT-ekspert og sine personlige erfaringer som transkjønnet.
I forkant av lanseringen fortalte hun til Dagbladet at hun egentlig hadde tenkt at boken skulle handle om datakriminalitet, men at den transseksuelle hovedpersonen tok mer og mer plass. Slik ble skriveprosessen også en del av selvbearbeidingen.
Men at Harsten før denne litterære debuten ikke skulle ha «fått til noe», må sies å være en sannhet med modifikasjoner. For tidlig i livet fremviste hun et stort talent for dataprogrammering og systemarbeid, et yrke som etter hvert også førte henne ut i verden.
Byer som Kairo, Istanbul, London og Amsterdam har også vært rammer om prestisjefylte oppdrag og sosialt liv.
– Det at jeg hadde et talent for å skrive datasystemer reddet meg nok, og førte til at jeg kunne fungere ganske bra i samfunnet. Men jeg hadde vært en betydelig større ressurs hvis jeg hadde sluppet den fordømte distraksjonen hele tiden, sier hun, mens landskapet glir forbi utenfor togvinduene.
– Hva mener du?
– Det gikk ikke en eneste dag uten at jeg tenkte på min kjønnsinkongruens. Det ble liggende som et fuktig teppe over livet mitt. I dag grubler jeg ikke lenger over det. Det er bare en naturlig del av tilværelsen.
Havarert ekteskap
Vi har ankommet Halden stasjon, siste stopp på Østfoldbanen med mindre man tar toget til Göteborg. Lenger enn til Göteborg kommer man ikke uten togbytte, og Harsten er rimelig oppgitt over hvor tungvint det er blitt å komme seg fra Norge og nedover på kontinentet.
– Du må regne med fire–fem togbytter for å komme deg til Hamburg eller Berlin, sier Harsten, som mener at norske myndigheter bare er opptatt av motorveier og fly.
– Tog er ikke en del av norske politikeres virkelighetsforståelse, sier hun, og nevner strekningen Oslo–Stockholm som et eksempel.
– Hadde det vært bedre infrastruktur på norsk side, kunne den strekningen vært tilbakelagt på drøye tre timer, mot noe over fem timer i dag.
Harsten rister oppgitt på hodet.
Men tilbake til togreisene som metaforer for menneskelige erfaringer.
«Toget du har ventet på hele livet, stopper kanskje ikke på din stasjon; det beste å gjøre for å overleve en slik følelsesmessig katastrofe, er å gi neste tog en sjanse til å stoppe», skrev den tyrkiske forfatteren Mehmet Murat Ildan.
Ine Harsten har sett mange tog passere. Og hun har hoppet på. Og av. Og på igjen. Et første ekteskap med to barn havarerte, men et nytt tog var i anmarsj.
Harsten ble så stormende forelsket at hun slapp alt, kastet seg rundt og flyttet med en kvinne fra Risør til Kairo. De giftet seg, og i dag tilskriver Harsten henne noe av æren for at hun selv endelig klarte få bukt med livsløgnen.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Vilt begeistret
– Hun hadde vært gjennom en del kurs i terapeutiske samtaler, og på en ferietur til Korsika satt vi på en idyllisk strand og prøvde ut disse samtaleformene.
Harsten tar en liten pause.
– Så spurte hun meg plutselig: ‘Hvordan ser du for deg tilværelsen om ti år?’ Og jeg tenkte; hva i huleste skal jeg si til det?
I stedet for å opprettholde illusjonen om en vellykket datakonsulent, ramlet det ut: Om ti år ser jeg for meg at jeg er – ikke nødvendigvis en veldig vakker, men – en lykkelig, middelaldrende kvinne.
– Så der slapp jeg katta ut av sekken, sier Harsten, og smiler.
– Hvordan reagerte hun på det?
– Hun ble vilt begeistret, og syntes dette var veldig spennende. Vi fortsatte samlivet en stund, men det ble jo konfliktfylt etter hvert, noe hun innså før meg. Så på et tidspunkt kom det til brudd. I dag er jeg ikke bitter for dette på noen måte, og jeg beundrer henne for at hun var så ryddig den gangen.
Selv skjønte Ine Harsten tidlig at hun var «kjønnsinkongruent», selv om det var et ord som ikke fantes da lille Inge, som hun da het, vokste opp som en av fire søsken, og forsto at guttekroppen ikke matchet det kjønnet hun identifiserte seg med.
Inges hemmelighet
I en alder av ni fikk hun øynene opp for at det faktisk var mulig å gjøre noe med det, da aviser og ukeblader slo opp historien til amerikanske Christine Jørgensen (1926–1989), som i 1952 hadde gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon ved Rikshospitalet i København.
Over natten ble hun superkjendis. Hun gjorde etter hvert karriere som sanger og skuespiller, og ble en viktig foregangsfigur for transpersoner i en tid hvor sånt overhodet ikke ble snakket om.
Men selv om lille Inge kanskje kunne øyne et aldri så lite håp, hva gjør et barn på 50-tallet som bærer på en slik hemmelighet?
Og når man attpåtil vokser opp i Indre Agder med en far som er prest?
– Jeg holdt en tale i min søsters begravelse på Ringebu for noen år siden, og sa mye pent om vår oppvekst. Jeg føler selv at den har bidratt til at jeg faktisk er helt fri for fobier og traumer. Men jeg understreket også at vår oppvekst ikke var for pyser. For det var sosial kontroll over hele linja.
Harsten sammenligner det å være prestebarn i en liten bygd i Indre Agder med en omreisende sirkustilværelse, og forteller at de var veldig synlige i lokalsamfunnet.
– Hvis det hadde vært et medisinsk tilbud den gangen, og jeg hadde fortalt mine foreldre at jeg ikke lenger kunne være deres sønn, men at jeg kunne bli deres datter, så tror jeg det hadde ført til et fullstendig sammenbrudd.
Hun tenker seg om.
– Kanskje ikke for min mor, som hadde en tilbøyelighet til å akseptere det meste, men for min far, som for øvrig var et utmerket menneske. Men han var preget av en ganske tradisjonell og fantasiløs kristendom, for å si det litt brutalt. Så for ham hadde det nok bydd på store problemer.
Les også: Det startet med uskyldig erting i barnehagen. I dag kan Emma bli sjokkert over voksnes oppførsel
Donerte nyre
Fra Halden stasjon har Harsten ledet an ned til en restaurant på kaia hvor vi inntar et «Stjerneskudd», det vil si et klassisk dansk smørbrød med panert rødspettefilet.
Harsten forteller at hun tyve år inn i sin «nye» tilværelse er godt fornøyd med seg selv, og at hun nyter pensjonisttilværelsen.
– Etter at jeg fant meg selv, finner jeg stort sett frem over alt, sier hun, og smiler tilfreds.
I dag bor hun i Gamlebyen i Fredrikstad sammen med en av sine to gjenlevende søstre. Den tredje døde, tolv lykkelige år etter at Harsten selv hadde donert én av sine to nyrer til henne.
– Nå blir den til jord sammen med henne på Norges vakreste gravlund på Ringebu, sier hun, og smiler.
Selv er hun i god form, lett til bens, og håper på mange togreiser i årene som kommer.
– Dette var jo noe jeg for alvor begynte med da jeg ble pensjonist, og jeg har fått et helt annet forhold til avstander. Det skal ta tid å forflytte seg. For meg føles det nesten naturstridig å fly.
Når Harsten ikke er ute på togskinnene eller planlegger kommende turer, så skriver hun. Hun er også en aktiv bidragsyter i sosiale medier, som i Facebook-gruppen «Togferie».
Og hun er opptatt av politikk, og tar del i det offentlige ordskiftet – ikke minst i den såkalte transdebatten.
Kunnskap er viktig
– Hva vil du si er ståa i dag?
– Dessverre ser vi et tilbakeslag i de politiske holdningene. Og det piskes opp til en frykt som ikke har noe som helst grunnlag i virkeligheten. Hvorfor skal det for eksempel være livsfarlig for en kvinne å gå på do fordi vi transkjønnede også tisser der? Og nylig kom KrF med et utspill om at vi må la være å snakke om dette i skolen for ikke å forvirre barn. I mitt tilfelle var det jo akkurat det jeg hadde hatt behov for. Kunnskap om at tilværelsen er mangfoldig.
Vår beskjedne togutflukt er over, vi er tilbake på Fredrikstad stasjon.
– Neste gang du går om bord på et tog her, så blir etappen kanskje noe lenger?
– I slutten av oktober tar jeg toget fra Fredrikstad til Porto i Portugal for å feire min 81-årsdag der. Så fortsetter jeg rundt den iberiske halvøy, mot klokkeretningen. Alt, også hjemreisen, med tog. Selvsagt.
– Finnes det en jernbanestrekning som «La Grande Dame des Trains» har til gode å legge bak seg?
– Det er det nok. Venner spøker med at den transsibirske jernbanen burde være noe for meg, umulig som den forbindelsen er i dag. Men selv skulle jeg gjerne tatt toget til Teheran. Det er i og for seg mulig i dag, men prestestyret i Iran, og undertrykkingen av landets befolkning, og da spesielt kvinnene, gjør dette til en helt uaktuell problemstilling.
