Hilde (59) ble rammet av tragedie:
Hilde mistet fire i den ufattelige tragedien: – Charlot, Bjørn-Ivar, Alma og Isak blir aldri glemt
Hildes datter, svigersønn, barnebarn og et ufødt barnebarn mistet livet i skredkatastrofen i 2020. Etter tragedien fant hun trøst i litteraturen.
Da et av norgeshistoriens største kvikkleireskred gikk i Ask i Gjerdrum natt til onsdag 30. desember 2020, mistet ti personer livet. Tre av dem – pluss et ufødt barn – var i nær familie med Hilde Sæther.
Hilde, mannen Jon (63) og deres to sønner var hjemme og sov. De merket ingenting til dramaet som foregikk tre og en halv kilometer fra deres hjem. Tidlig på morgenen ble Hilde vekket av mobilen som ringte gjentatte ganger.
Vi spoler tilbake en måned. Charlot (31), Hildes datter, elsket julehøytiden. I begynnelsen av desember testet Charlot positivt på covid-19 og ble derfor bekymret for hvordan julaften ville bli. Hilde svarte at det uansett vil komme flere juler.
Neste år ville familien telle et medlem til. Charlot var høygravid, og 15. februar skulle Isak komme til verden. I ettertid undrer Hilde om datteren ubevisst ante at dette ville bli den siste julen.
Smitten slapp taket to dager før julaften, så Hilde, Jon og deres to sønner fikk en hyggelig julaften sammen med Charlot, samboer Bjørn-Ivar (40) og lille Alma på to år. Dette ble siste gangen Hilde så dem.
Våknet aldri igjen
Kvelden før skredet var Charlot og Bjørn-Ivar hjemme. I løpet av kvelden tok Charlot kontakt med både Hilde, tre av sine gode venninner og Hildes søster Anne på Messenger.
Anne fortalte senere at det føltes som om det akkurat denne kvelden var viktig for niesen å snakke og dele bilder fra julefeiringen en knapp uke tidligere.
Få timer senere, etter at de hadde gått til sengs, rammet skredet. Charlot, Bjørn-Ivar og lille Alma våknet aldri igjen.
Tidlig onsdag morgen våknet Hilde av mobilen. Foreldrene og de to brødrene hennes var evakuert. Charlot og familien bodde i Nystulia på Ask, området hvor skredet hadde rammet hardest. Hilde ringte dem flere ganger, men ingen svarte.
På nyhetene så man at huset deres var forsvunnet, men Hilde hadde fortsatt et håp. Hun tenkte at de kanskje ikke rakk å få med mobilene da de måtte evakuere.
Hilde ringte til kommunen, legen og sykehuset, men ingen hadde sett dem. Fortsatt beholdt hun håpet, for det var fullstendig kaos i hele Gjerdrum.
Senere på dagen fikk Hilde meldinger fra kjente som så at Charlot og Bjørn-Ivar var aktive på sosiale medier, men det viste seg å være politiet som søkte etter dem.
Husker ikke alt
Familien hadde en politikontakt som informerte om funn av nye omkomne fire timer før media fikk beskjed. Det synes hun var bra, men de fikk ikke vite hvem som var funnet, før personen
var obdusert.
Hilde husker ikke alt fra denne tiden. Men noe som var spesielt vondt, var å opprette savnetmelding og avgi DNA-test til obduksjon av Charlot og Alma. Hun synes også det var grusomt da bildet av familien plutselig ble vist på TV-skjermen uten at de var informert.
Charlot og Bjørn-Ivar jobbet som vernepleiere og var begge dyktige i jobben sin. Hilde beskriver deres førstefødte som en snill, omsorgsfull og familiekjær jente som var veldig glad i livet.
– Jeg savner henne veldig, sier hun stille.
Ble funnet omkommet
Lørdag mente Jon å se at letemannskapene så mer preget ut. Han var sikker på at det skyldtes at de hadde funnet Alma. Og han hadde rett. Søndag ringte telefonen. De hadde funnet og identifisert Bjørn-Ivar. Tre kvarter senere fikk de beskjed om at også Alma var funnet. Dagen etter ble også Charlot funnet.
Huset hadde sklidd mer enn 500 meter nedover i skredgropa. Alle tre ble funnet inne i huset, i nærheten av hverandre.
Hilde forteller at obduksjonen avdekket helt blankt fostervann hos Charlot. Det betyr at hun ikke hadde vært redd, og sannsynligvis ikke våknet.
Naboer fortalte at dette huset var det første som forsvant ned i gropa, og at det tok omtrent ett sekund før huset klappet sammen.
– Det er det vi har vært mest glad for, det at de faktisk ikke merket noe, sier Hilde.
Pågående media
Hilde forteller om dager som føles svarte. Kroppen var som lammet, og hun beskriver det som å være i et levende mareritt.
– Likevel føltes det som om jeg fikk noen ekstra krefter. Jeg vet ikke hvor de kom fra. Det samme hørte jeg de andre pårørende sa. Det er sikkert noe man får for å overleve.
Hun forteller også at det føltes som å bo i en blomsterbutikk. Overalt sto det hvite blomsterbuketter.
– Vi fikk blomster fra hele Norge. Det var mye omtanke. Media derimot var veldig ivrig, spesielt overfor min yngste sønn, fortsetter hun.
Hilde sier hun var veldig sint på media, og var ikke interessert i å gi noen intervjuer.
15. januar var det begravelse – med politiet til stede. Heldigvis holdt media avstand denne dagen.
– Jeg ble likevel anspent av journalistene og gruet meg til å gå ut fra kirken, forteller hun.
God hjelp fra sorggruppe
Familien fikk god hjelp av kriseteamet, som også var med i begravelsen. De var gull verdt, men hjelpen ble avsluttet allerede dagen etter begravelsen.
– Etter en katastrofe er det altfor tidlig, mener Hilde.
Hun synes at slik hjelp skulle vært tilgjengelig mye lenger.
Tre måneder etter raset meldte Hilde og familien seg på i en sorggruppe hos Ahus. Det gjorde de etter eget ønske. Hun forteller at det var til god hjelp. En av tingene de lærte, var å «pendle», det vil si en teknikk for å styre tankene sine bevisst. Nå pendler Hildes tanker innom Charlot, Bjørn-Ivar, Alma og Isak et par ganger om dagen. Noen ganger kun noen sekunder, andre ganger lenger.
– Dette er et verktøy som har hjulpet meg masse, sier Hilde.
Etter seks måneder opprettet også Gjerdrum kommune et ressurssenter. Der har det vært sorggrupper og treff på hotell to helger. Gruppene møtes fortsatt en gang i måneden.
– Dette har vært god hjelp for å leve videre etter katastrofen, sier Hilde.
Finner trøst i bøkene
At bøker kan være fin terapi når man er i sorg, har Hilde fått erfare.
– Bøker har alltid betydd mye for meg. Jeg har alltid lest mye, sier Hilde, som er med i flere bokgrupper på Facebook.
I tiden etter skredet spurte flere gruppemedlemmer om hun ville ha tilsendt bøker. Med bøkene kunne hun koble ut og bare konsentrere seg om historien i boken. Sorgsenteret mente det var veldig bra og oppfordret henne til å fortsette å dykke ned i bøker.
– Jeg liker best krim, men leser også andre sjangre, røper hun.
Hilde har bokbloggen Hildes Bokhylle. Der omtaler hun bøkene hun leser, og gir dem terningkast. Hun leser i snitt mellom åtte og ti bøker hver måned.
– Jeg brenner veldig for å gjøre en innsats for å synliggjøre bøkene til de mindre kjente forfatterne, sier hun.
Hun forteller at datteren Charlot ikke leste så mye, mens Bjørn-Ivar var en skikkelig lesehest. Hilde diskuterte ofte bøker med ham. Planen var at de to skulle dra sammen på Krimhelg på Osterøy i 2021. Sånn ble det altså ikke.
– Jeg dro dit likevel, sammen med søsteren min, sier Hilde.
Nå har Hilde blitt en hyppig gjest på litteraturarrangementer. I tillegg til Krimhelg på Osterøy, har hun vært på Bøkekrim, Hans Olav Lahlums krimfestival, Krimfestivalen i Oslo, samt Feelgoodfestivalen i Oslo. Hun har også vært på besøk hos flere av de store forlagene.
– Dette er positivt for meg. Jeg har hilst på, fått informasjon om nye bøker og snakket med mange forfattere. Det er morsomt å treffe dem, og for meg er bøker en fin terapi, innrømmer hun.
Livet må gå videre
Hilde forteller om et stort savn etter datteren – og ikke minst Alma. Hun elsket å være hos mommo, og for Hilde var det stor lykke å være sammen med barnebarnet og å følge oppveksten hennes.
– To og et halvt år fikk jeg med henne. Jeg gledet meg også veldig til Isak skulle bli født. Han fikk jeg dessverre aldri truffet. Jeg elsket å være mormor og har heldigvis mange gode minner fra en harmonisk barnefamilie.
Gradvis har livet blitt litt lettere, men det vil alltid være en sorg der som aldri går over.
– Likevel må jo livet gå videre for oss som er igjen. Jeg har også to andre barn som trenger meg. Charlot hadde ønsket at vi skulle fortsette å ha et godt liv, sier Hilde.
Også med de andre pårørende ser det ut til å gå bedre, sier Hilde.
– Det er godt å treffe dem, de vet hva vi står i – som likepersoner, sier hun.
Hilde har sagt ja til å bli med i en støttegruppe som skal startes. Det er en støttegruppe for skredrammede i Gjerdrum. Der kan man bli kalt ut for å hjelpe, og for å fortelle om sine opplevelser. Hun tror og håper at hun kan bidra med mye om det skulle skje en ny katastrofe.
– Slike likepersoner er veldig viktig. De er gull verdt, sier hun.
Avslutningsvis forteller Hilde om Charlots tre flotte barndomsvenninner.
– De husker alltid på oss på spesielle merkedager. 30. april i år skulle Alma blitt fem år. Da fant jeg en pakke i postkassen fra disse tre, med frokost og en hyggelig hilsen. På Charlots bursdag har søsteren min og jeg vært ute og spist middag med dem. Da mimrer vi om gode minner. Det har vært en fin opplevelse.
– Charlot, Bjørn-Ivar, Alma og Isak blir aldri glemt, avslutter Hilde.
