Tomma og Hanne Beates kjærlighet vant fram
Sammen mot alle odds: Ikke en øyekrok var tørr da Hanne Beate og Tomma ga hverandre sitt ja
Alle var rørt til tårer da Hanne Beate Fredriksen og Tom Raymond Hansen giftet seg i Fredrikstad i august. Endelig smiler livet til de to som har hatt så mye motgang.
Retten til å ha et selvstendig liv. Retten til å være en del av samfunnet og til å være den man er og elske den man vil uten å bli utsatt for diskriminering.
Når vi skal dele historien om nygifte Hanne Beate Fredriksen (49) og Tom Raymond Hansen (47), eller «Tomma» som han liker å kalles, ligger dette i bunnen.
Heldigvis har de hatt mennesker rundt seg som har kjempet for dem og deres kjærlighet.
– Jeg blir dypt rørt bare jeg ser på dem, sier Merethe Schmidt (67) og tørker tårer i øyekroken.
Hun er støttekontakten til Hanne Beate og også hennes nærmeste pårørende. Som vernepleier har hun også vært primærkontakten hennes i ni år, og det samme har hun vært for Tom Raymond.
Når sant skal sies, er det i stor grad Merethe som skal takkes for at vi nå deler en solskinnshistorie av de sjeldne. I mange år har hun engasjert seg sterkt og gått i bresjen for at drømmene til to hardt prøvede mennesker skal realiseres.
To andre har også bidratt: Nina Wellendorf (58), på dagsenteret hvor Tomma jobber, og hans tante Anne, som er søsteren til hans døde mor.
Vi er på Hjørgunn Gård i Fredrikstad og sitter i det nye hjemmet til de to nygifte, og begge stråler av lykke. Ja, det føles som om gleden svever i luften rundt oss, så sterkt uttrykker de hvor godt de har det.
– Livet kunne ikke ha vært bedre enn nå, sier Tomma, og ordene gjør inntrykk.
Han – som sitter i en stol med store funksjonsnedsettelser, som stabber seg rundt med dårlig balanse når han går, med fingre som brant bort i en bilulykke, som mistet det friske livet den gangen for 27 år siden og har vært avhengig av hjelp siden – snakker om ikke å kunne ha det bedre. Ja, det gjør inntrykk.
Sterke historier
Historien har mange sterke elementer. At det skulle bli en så fin slutt, lå på ingen måte i kortene.
Hanne Beate ble som liten baby funnet i en pappeske med avispapir, får vi vite.
Frem til hun var syv år gammel var hun en kasteball i systemet og hadde syv ulike fosterhjem.
– Syv år gammel kom jeg til en familie som jeg fikk det veldig fint hos. Fosterforeldrene mine døde dessverre før vi giftet oss, men fostersøsknene mine var i bryllupet, og jeg er veldig glad i dem, sier hun.
Hvorfor barndommen hennes ble som den ble, skal vi ikke gå inn i. Men det ble tidlig klart at hun slet med å tatil seg kunnskap på skolen i samme tempo som de andre.
Hanne har et nydelig vesen, er en smilende og veldig søt dame som ikke snakker mye, og som bruker tid når hunskal delta i samtalen. Når hun svarer på spørsmål, bruker hun tid på å finne ordene.
Tom Raymond er stikk motsatt, han er pratsom og snakkesalig. I tillegg ler han lett og strør om seg med kjærlighetserklæringer.
– Jeg er så heldig som fant kona mi og får ha henne ved siden av meg hver eneste natt. Hun har fått hele min livshistorie og elsker meg akkurat som jeg er. Vi har bare kranglet én gang, sier han, og strekker armen spontant opp i været for å illustrere hvor fantastisk det er.
Litt annerledes, bare
Tom Raymond ble alvorlig kvestet i en kollisjon med en buss da han var 20 år gammel, og frontallappen ble skadet.
Hjerneskaden gjør at korttidshukommelsen er veldig dårlig, og derfor har han trengt hjelp og oppfølging i alle år siden.
Hanne Beate er det som kalles lettere psykisk utviklingshemmet. Hun vet det selv og er innforstått med det. Men hva betyr nå det?
Diagnosen utviklingshemming innebærer først og fremst nedsatt funksjonsevne på det kognitive området. Det vil si at evnen til å oppfatte, vurdere, bearbeide, lagre, gjenhente og handle målrettet ut fra informasjon fra omgivelsene er svekket.
For personer med utviklingshemming er FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) særlig viktig.
Alle har en grunnleggende rett til å foreta selvstendige og frie valg, og til å bli møtt med respekt for sine valg og ønsker for eget liv.
Rundt 15 prosent av verdens befolkning lever med en form for funksjonshemning, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Dette gjør personer med nedsatt funksjonsevne til verdens klart største minoritet.
Konvensjonen skal sikre at funksjonshemmede får innfridd menneskerettighetene sine på samme måte som alle andre.
Kilde: FN-sambandet
Denne formiddagen sitter jeg sammen med en gjeng nydelige mennesker. Tre av dem har stått last og brast sammen med de to som har trengt dem.
De to som har stått i motgang, er omgitt av personer som er der for dem. At hjernen ikke fungerer optimalt sett ut fra normalnormen, har ingen som helst betydning.
– Vi er alle mennesker og funksjonsnedsettelsene forringer ikke evnen til å føle kjærlighet. Når vi nå sitter her og har sagt ja til å dele, er det for å vise verden at alle må få muligheten til å oppleve kjærlighet, sier Merethe.
Tomma skyter inn:
– Det er ikke rart vi digger den dama, sier han, og så deler han mer.
Han var utdannet tømrer da han som 20-åring skulle på tur til Sverige sammen med en gjeng kamerater, og han var sjåfør i en annens bil. Ennå erindrer han hva som skjedde. De kjørte fort med åpent vindu, og en veps kom inn. Den ble forsøkt slått vekk. Så er alt svart.
Ulykken som endret alt
Resten er han blitt fortalt, og det er hans tante Anne Olderøy som deler denne historien.
Bilen kolliderte med en buss og ble totalvraket. Tomma og kameratene ble hentet ut av den brennende bilen, han var hardest skadet. I tre måneder lå han i koma på sykehuset, og utgangen var usikker. Lårbeina var brukket tvers av, fingrevar brent bort, hodet var hardt skadet.
Tomma, som husker fortiden godt, sier at han ikke skjønte noen ting da han våknet opp. Han gikk inn i en kolossalt tung tid.
– De fløy meg med et militært helikopter til Fredrikstad, og så ble jeg sendt til Sunnaas sykehus for opptrening. «Du kommer aldri til å komme deg ut av rullestolen», sa legene, men da gikk det en jævel gjennom meg. Jeg sa til meg selv: Jeg skal klare det!
Han smiler da han minnes hvor hardt han kjempet, men blir alvorlig da han kommer inn på hva han mistet.
– Jeg var forlovet med en søt jente. Jeg skulle jobbe som snekker, gifte meg og få min egen familie. Plutselig trengte jeg hjelp til alt.
I ett år var han på Sunnaas, og han merket hvor skadet frontallappen var blitt i ulykken. Beskjeder måtte gis gang på gang for at han skulle klare å ta imot dem.
– Men jeg klarte å komme meg på beina, og det er jeg stolt av, sier han.
Da Merethe ber ham vise oss hvordan han går, reiser han seg og stabber med bitte små skritt. Det går ikke alltid fremover med den fremdriften han ønsker. Manglende kommunikasjon fra hjerne tilnervene er årsaken, får vi vite.
Bodde på aldershjem
Fremtidsdrømmene til den unge mannen ble knust den gangen. I årene etter ulykken har han trengt hjelp fra andre for å klare seg. Det ble slutt med kjæresten, og han sier at alt var veldig tungt en stund.
I en periode bodde han på et aldershjem, selv om han var tidlig i 20-årene. For de som sto ham nær, var dette veldig tungt. Tante Anne sier at det var fælt. Det rare er at Tomma selv syntes det var trivelig. For de gamle behandlet han som en maskot og viste så tydelig at de satte pris på å ha ham rundt seg.
Da han etter hvert fikk en annen bolig, fulgte en periode som føltes tøff. Han sa til Nina, som jobbet på dagsenteret, at han drømte om en gang å få en kjæreste.
– Tomma har i 20 år hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Han er flink til å jobbe, er vaffelsjef og kløyver ved effektivt på dagsenteret. Ikke minst er han en gledesspreder som både synger og traller, sier hun smilende.
Etter hvert ble Tomma boende i en omsorgsbolig sentralt i byen i et belastet miljø, og det var ikke så greit. På den annen side flyttet en dame inn i en av naboleilighetene, og henne hadde han sett en gang før, på dans. Det var Hanne Beate.
– Jeg hadde ikke glemt møtet vårt, for blikkene våre møttes, og jeg gikk bort til henne og spurte: «Hei, kan jeg få en dans med deg?» Da strakk hun armene i været og jublet «ja», og vi danset, minnes han i dag.
Hun smiler da han forteller og nikker og bekrefter at det var sånn det var. Det kjennes som om følelsene deres brer seg som vibrasjoner til oss andre.
Etter at hun flyttet inn i naboleiligheten, og så de hverandre ute. Tomma sa: «Oj, du er den jeg danset med, har du flyttet hit?»
Og en brann ble tent.
Også Hanne Beate hadde hatt det tøft. Uten nær familie rundt seg følte hun seg redd og alene.
– Jeg drømte om å finne en snill kjæreste, sier hun.
Svaret på begges drømmer
Det var akkurat det hun fant – en tvers gjennom snill kjæreste. Da Merethe, som kjente dem begge, forsto at amors piler hadde truffet dem, visste hun at hun ville støtte forholdet.
Merethe kjente begges sterke historier godt, hun vet mer om Hanne Beate enn Hanne Beate vet selv.
– Hjelpehjertet mitt har banket ekstra overfor henne, innrømmer hun og legger til at hun har gått utover sine roller for å bidra til at hennes tilværelse skulle bli bedre.
– Det har vært mye vondt, men de 13 årene hos fosterforeldrene mine var fine, sier Hanne Beate.
– Du er god nok som du er, sier Merethe plutselig, og så kommer tårene.
Det har vært mantraet i denne historien – du er god nok som du er.
De to turtelduene ble kjærester litt av og på en periode. Så fikk de bo sammen i helgene, takket være Merethe og andre som jobbet for det.
Latteren runger da de forteller at det forelskede paret lurte seg til å bo sammen utenom helgene også. De snek seg til mer kjærlighet.
Overraskelsen
I 2016 satt Hanne Beate og Merethe sammen. Da kom det frem at Hanne Beate ønsket å fri til Tomma på bursdagen hans.
– Jeg har alltid drømt om å gifte meg, sier Hanne Beate og smiler.
Merethe hjalp til med å kjøpe ringer og ga beskjed til Tomma om at han var invitert hjem til kjæresten. Da han kom dit, satt Hanne Beate pyntet og sminket, og med en lapp foran seg, der det sto hva hun skulle si.
«Gaven er …», sa Hanne Beate og åpnet esken med ringene i. Tomma gråt og gråt da han forsto hva som skjedde.
– Det var gledestårer til tusan, sier han, og forteller at han gikk på dagsenteret med ringen på. «Se her, jeg er forlovet!» sa han stolt.
Merethe kjørte det overlykkelige paret på restaurant. Ikke lenge etter ble de to som hun er så engasjert i, samboere på ordentlig. Hun følte at hun var kommet i mål, og at hun kunne gå av med tidlig pensjon i visshet om at de hadde det bra.
Da hun satte seg ned for å snakke med de to, dreide samtalen seg om alt de hadde fått til sammen. Merethe sa at hun skulle slutte i jobben. «Men en ting har vi ikke gjort ennå»,sa Hanne Beate. «Å?» sa Merethe. «Du har ikke hjulpet meg å gå opp kirkegulvet!»
Personer som Merethe tar tak. Hun begynte straks å planlegge tidenes mest rørende bryllup. Men det sukket opp hindringer. Først kom korona og så korona en gang til. Så skjedde det som gjorde bryllupet viktigere enn noensinne. Hanne Beate ble rammet av et hjerneslag og ble lammet i hele venstre side.
– Jeg sa til henne at hun måtte tenke som meg, at hun skulle klare å gå igjen, forteller Tomma.
Overraskelsen
I 2016 satt Hanne Beate og Merethe sammen. Da kom det frem at Hanne Beate ønsket å fri til Tomma på bursdagen hans.
– Jeg har alltid drømt om å gifte meg, sier Hanne Beate og smiler.
Merethe hjalp til med å kjøpe ringer og ga beskjed til Tomma om at han var invitert hjem til kjæresten. Da han kom dit, satt Hanne Beate pyntet og sminket, og med en lapp foran seg, der det sto hva hun skulle si.
«Gaven er …», sa Hanne Beate og åpnet esken med ringene i. Tomma gråt og gråt da han forsto hva som skjedde.
– Det var gledestårer til tusan, sier han, og forteller at han gikk på dagsenteret med ringen på. «Se her, jeg er forlovet!» sa han stolt.
Merethe kjørte det overlykkelige paret på restaurant. Ikke lenge etter ble de to som hun er så engasjert i, samboere på ordentlig. Hun følte at hun var kommet i mål, og at hun kunne gå av med tidlig pensjon i visshet om at de hadde det bra.
Da hun satte seg ned for å snakke med de to, dreide samtalen seg om alt de hadde fått til sammen. Merethe sa at hun skulle slutte i jobben. «Men en ting har vi ikke gjort ennå»,
sa Hanne Beate. «Å?» sa Merethe. «Du har ikke hjulpet meg å gå opp kirkegulvet!»
Personer som Merethe tar tak. Hun begynte straks å planlegge tidenes mest rørende bryllup. Men det sukket opp hindringer. Først kom korona og så korona en gang til. Så skjedde det som gjorde bryllupet viktigere enn noensinne. Hanne Beate ble rammet av et hjerneslag og ble lammet i hele venstre side.
– Jeg sa til henne at hun måtte tenke som meg, at hun skulle klare å gå igjen, forteller Tomma.
Rørende bryllup
27. august i år skjedde det som ble den fineste dagen i livet til dem begge. Det ble også dagen da familie, venner og støttepersoner rundt dem opplevde det mest rørende bryllupet noensinne. Ikke en øyekrok var tørr da Hanne Beate og Tomma ga hverandre sitt ja.
Presten sa etter vielsen at han følte seg beæret som fikk vie et par med en så sterkhistorie. Hanne Beates fostersøster, Nancy, var hennesforlover, og fosterbroren Per Rikard Sandvik førte henne opp kirkegulvet.
De andre to fostersøsknene, Ewa Karin og Jørn, ga sine varmeste lykkønskninger. Bestekamerat Geir Knutsen var Tommasforlover.
Ringen Hanne Beate fikk har også en spesiell plass i familien. Unni, Tommas mor, arvet den først fra sin mor. Da hun døde, fikk tante Anne den, og nå ga hun ringen videre til Hanne Beate ogønsket henne velkommen inn i familien.
Livet siden bryllupet har vært som å danse på en rosa sky for de nygifte. De har hverandre, de er gift, og de har flyttet inn i en ny leilighet som ligger flott til på landet.
– Hanne Beate er så god, vakker og herlig mot meg. Hun godtar meg med mine funksjonsnedsettelser og det dårlige korttidsminnet mitt. Jeg må passe på og glede henne, sier Tomma og ser på kona.
I år går de inn i sin første julefeiring som ektefolk. De er ikke opptatt av å ha tradisjoner rundt høytiden, de liker best hverdagene. Men en ting er sikkert. Det blir en jul i kjærlighetens navn, for størst av alt er kjærligheten.
