Helikopteret som kan bli en «gamechanger»

Mobilitet har alltid hatt avgjørende betydning for militære operasjoner. Helt siden Vietnamkrigen har helikopteret nærmest blitt «firmabilen» for amerikanske soldater.

Enten til å flytte dem raskt dit de trengs over større avstander, til å frakte forsyninger der det ikke finnes veier, eller som flygende ambulanser som redder liv ved å korte ned tiden det tar for en såret soldat å rekke frem til feltsykehuset. Sist, men ikke minst kan det brukes som flygende angrepsmaskin utrustet med raketter og mitraljøser.

Takket være hovedrotoren er helikopterets beste egenskap å kunne stå stille i lufta, finmanøvrere i alle retninger og lande nesten hvor som helst. Men det kommer aldri i nærheten av topphastigheten og rekkevidden til et fly med vinger. Helt til den amerikanske helikopterprodusenten Bell utviklet en hybridløsning med vridbare rotorer montert på en vinge.

Uansett hvor kraftig motor man setter inn i et konvensjonelt helikopter, vil topphastigheten alltid ha en fysisk begrensning på grunn av rotoren som ligger som en rund skive over skroget. Når den roterer vil halvparten av rotorbladene til enhver tid bevege seg fremover fra halen mot nesen, mens den andre halv­parten beveger seg bakover.

I lav hastighet har dette liten innvirkning på manøvreringsegenskapene. Men når hastigheten øker, vil bladene som går fremover få større hastighet i forhold til luftstrømmen og skape mer løft. Samtidig vil bladene som beveger seg bakover sammen med fartsvinden få tilsvarende mindre løft.

Opp til en viss hastighet kan gearbokssystemet til rotoren kompensere for dette ved å ha forskjellig angrepsvinkel på rotorbladene ettersom hvilken retning de har i forhold til fartsvinden. Men blir hastigheten høy nok, vil rotorbladene som roterer fremover nærme seg lydhastigheten og skape farlige vibrasjoner.

Samtidig vil rotorbladene som dreier bakover steile og miste løftet når hastigheten til helikopteret nærmer seg rotasjonshastigheten til bladene. Det er en farlig situasjon der helikopteret vil falle over på siden og komme ut av kontroll. Derfor er det i praksis umulig for de aller fleste konvensjonelle helikoptre å fly raskere enn 300 km/t.

Rask som en Dash

For å omgå fysikkens lover, måtte de amerikanske helikopter­rivalene Bell og Sikorsky tenke i nye baner og fokusere på radikale designendringer for å imøtekomme kravene fra U.S. Army som ville ha en fordobling av hastighet og rekkevidde da de utlyste konkurransen om en etterfølger til den over 40 år gamle arbeidshesten Sikorsky UH-60 Black Hawk.

Sikorskys SB-1 Defiant har en mellomløsning som benytter seg av et dobbelt sett med rotorer. som roterer hver sin vei. Dermed nøytraliseres asymmetrien i løftet, samtidig som en skyvepropell i halen øker toppfarten. På den måten klarer det en toppfart på 440 km/t, noe som er 150 km/t raskere enn Black Hawk.

Valget falt allikevel på Bells V-280 Valor. Som navnet tilsier har det en marsjhastighet på 280 knop, men har under den to år lange testperioden vist at det klarer en topphastighet på hele 305 knop, tilsvarende 565 km/t. Den revolusjonerende marsjhastigheten er faktisk den samme som på Dash-8 flyene til Widerøe, og rekkevidden på hele 3900 km er den dobbelte.

V-280 er en slags hybrid mellom turbopropfly og helikopter. De to rotorene er festet til hver sin motor på vingetippene. Under vertikal start og landing peker de samme vei som på et helikopter for å skape løft. Når de gradvis vippes forover øker hastigheten, samtidig som vingen overtar oppgaven med å skape løft. I marsjfart peker de samme vei som propellene på et fly, og eliminerer problemene med en horisontal rotor.

Det såkalte «tilt-rotor»-prinsippet er for så vidt ikke helt nytt. Det første, Bell Boeing V-22 Osprey, fløy allerede i 1989, men kompleksiteten i motordesignet forsinket prosjektet i mange år. Kostnadsoverskridelser og fire havarier med totalt 30 omkomne i løpet av testfasen ga maskinen et frynsete rykte. Først i 2007 kom den i operasjonell bruk i det amerikanske forsvaret.

Osprey har også jevnlig deltatt på øvelser med U.S. Marine Corps i Nord-Norge. I fjor skapte det overskrifter i Norge først i mars da alle de fire besetningsmedlemmene omkom etter et havari under lavflyging i Beiarn.

I august klarte en maskin å nødlande helskinnet i et naturreservat på Senja atter at kraftoverføringen mellom motorene ikke fungerte som den skulle.

Les også: (+) Atomlastet B-52 styrtet etter putetabbe

Flygende dragracer

Så langt under testperioden har ikke V-280 hatt problemer av betydning. Erfaringene fra V-22 Osprey har gjort at man har valgt en enklere løsning med motor­opphenget. Mens både motor og rotor dreier på V-22, er det bare den forreste delen av motoren med rotorfestet som dreies på V-280.

I tillegg til å sette hastighets­rekorder, har også V-280 bevist at det er svært manøvrerbart både i høye og lave hastigheter. Mens V-22 er relativt stort og tungt som et lite transportfly, er V-280 en mindre og mer lettmanøvrert utgave.

I begynnelsen hevdet skeptikerne at et dreibart rotorsystem som skulle konfigureres fra sakte til rask flyging ville fungere tregt. Testflygingen har derimot bevist at de kraftige rotorene gir en formidabel akselerasjon, nesten som en dragracer, når de vris fremover.

Bell hevder også at manøvreringsegenskapene til V-280 har endret seg drastisk siden de konstruerte V-22. Blant annet har V-280 beholdt rotorstørrelsen selv om det veier langt mindre enn V-22.

– Det gir 50 prosent bedre manøvreringsevne, noe som er bedre enn dagens Black Hawk og Apache, har programsjef for V-280, Chris Gehler, tidligere fortalt til breakingdefense.com.

Selve skroget har tilnærmet samme lengde som forgjengeren Black Hawk, men tar man med rotordiameteren har Black Hawk faktisk 20 prosent lengre fotavtrykk. Til gjengjeld er fotavtrykket nesten ni meter bredere på V-280 uten at det har hatt stor betydning for avgjørelsen til den amerikanske hæren.

Rundt 2030 skal V-280 begynne å overta rollen til dagens om lag 2000 Black Hawk-helikoptre. På sikt skal også 1200 Apache angrepshelikoptre erstattes, men helikopterparken skal ikke erstattes én for én.

Foreløpig er kontrakten på en begrenset produksjon verdt 70 milliarder kroner, mens en fullskala produksjon inkludert eksport til utlandet kan være verdt det tidobbelte.

Les også: (+) Væpnet til tennene: Slik utstyres Norges beste soldater

Aktuell for Norge

På listen over potensielle kjøpere står også det norske forsvaret. I 2021 fortalte hærsjef, generalmajor Lars Sivert Lervik, til Vi Menn at han ønsker seg nye og moderne helikoptre til erstatning for dagens Bell 412 som ankom norsk jord fra 1987. Og det er langt fra usannsynlig at Lerviks ønske om nye helikoptre for bruk i Hærens operasjoner innfris. For i vedtak 128 i langtidsplanen for forsvarssektoren ber Stortinget regjeringen i forbindelse med den planlagte anskaffelsen av nye helikoptre til spesialstyrkene fra 2024, også anskaffe nye helikoptre til dedikert helikopterstøtte for Hæren.

UH-60 Black Hawk fra Sikorsky har lenge vært ansett som et allsidig og pålitelig helikopter og dermed en kandidat for å gi Hæren og spesialstyrkene mer kampkraft.

Les også: Stig er ikke som andre millionærer ...

I sin konseptløsning for Norge foreslår derimot helikopterfabrikanten Bell tre alternativer. Ett er å oppgradere og levetidsforlenge dagens Bell 412, der den enkleste forlengelsen vil gi 10–15 år lengre levetid. En full oppgraderingspakke av det robuste skroget, med blant annet oppgraderte motorer, kan gjøre helikoptrene klare for 30 nye år i luften.

Neste alternativ er en militær versjon av Bell 525 Relentless som fløy første gang i 2015. Det er allerede i ferd med å bli det nyeste helikopteret på norsk sokkel og er en større maskin som kan frakte opptil 20 personer i sivil utgave.

Direktør Ole Petter Bakken i Norwegian Aviation and Defense Group (NADG), som er Bells representant i Norge, er allikevel ikke i tvil om at V-280 vil være gamechanger for det norske forsvaret. Han mener at det amerikanske forsvarets valg vil sette en standard for fremtidens NATO-­helikoptre, og at et langstrakt land som Norge vil ha stort utbytte av hastighets- og rekkeviddeegenskapene til V-280.

– Hvorfor satse på en gammel maskin, Black Hawk, som USA snart faser ut? Med V-280 som spesialstyrkehelikopter kan det fly rett fra Rena eller Rygge ut til plattformene i Nordsjøen med 12 mann om bord på under en time. Fra Bardufoss kan det dekke hele Nord-Norge og fly til Pasvik på samme tiden, sier Bakken.

Les også: (+) – Jeg ser en SR-71 taxe forbi vinduet mitt, sa stasjonssjefen i Bodø. – Du ser en HVAFORNO? var svaret i den andre enden

Han forteller at V-280, som fløy første gang i 2017, i likhet med Bell 525 har forenklet og redusert vedlikeholdskostnadene vesentlig. I tillegg har erfaringene fra V-22 Osprey ført til feilsikre systemer.

– Dette blir på neste generasjon helikopter som er sammenlignbart med F-35 når det gjelder teknologi og sikkerhet. Nå som det blir U.S. Armys arbeidshest de neste 40 årene er det veien også Norge bør gå, og bli med i programmet med USA, sier han.

USAs nye superfly skremmer fiendene

Spionflyet som skulle testes ved Area 51, ble kalt «Archangel». Flyet ble legendarisk