topphemmelige area 51
Spionflyet som skulle testes ved Area 51, ble kalt «Archangel». Flyet ble legendarisk
Historiens mest ekstreme luftfartøyer steg opp fra en isolert flybase i Nevada-ørkenen. Det kostet både penger og menneskeliv å skape de mytiske superflyene.
Stedet måtte være utrivelig. Et sted man ville kvie seg for å reise. Skulle man lage hemmelige våpen i hemmelighet på hemmelig sted, måtte stedet være noe helt for seg selv − bokstavelig talt.
For eksempel et sted i en 12 000 kvadratmeter avsperret ørken i hjertet av USA, bare kalt Nevada Test and Training Range.
CIA-klekkeri
I et lite område nordøst i en av sektorene ørkenen er delt inn i, omgitt av høye fjellrygger på tre sider og en enorm tørrlagt saltsjø på den fjerde, fant CIA ut at de kunne holde på i fred. Basen ble kalt Area 51.
Under den kalde krigen foregikk halvparten av et fly-teknologisk kappløp historien aldri har sett maken til, her. Målet var å ikke bare holde tritt med Sovjetunionen, men å ligge så langt foran at det ikke ville være mulig for dem å ta igjen forspranget.
Fra begynnelsen i 1951 var Area 51 CIAs klekkeri for noen av luftfartens mest mytiske fugler. Spionflyene U-2 Dragon lady, og senere også A-12 Oxcart, ble født i hangarene langs flystripen.
Nær toppene
Aktiviteten ved Area 51 ble styrt etter ønskene Presidenten og Forsvarsdepartementet serverte CIA. Når CIA fikk presentert USAs sikkerhetspolitiske utfordringer og hva slags problemer nasjonens ledelse ville ha løsninger på, installerte CIA noen av landets skarpeste hjerner i Area 51. Her ble løsningene utviklet, bygget og testet − ikke sjelden med livet som innsats.
På begge sider av jernteppet herjet paranoiaen. Begge sider jobbet intenst med å utvikle våpensystemer som overgikk motpartens. Med det kom også behovet for etterretning. USA valgte å satse på det de kalte overhead, det vil si spionasje fra luften.
Og var det noen som kunne levere et fly til det formålet, var det én mann: Clarence «Kelly» Johnson.
«Kelly» Johnson var mannen bak flyene P-38 Lightning, F-104 Starfighter og Lockheed Constellation, og han ledet arbeidet i den topphemmelige Lockheed-divisjonen Skunk Works. I 1953 fremla den legendariske designeren de første skissene til det som skulle bli spionflyet U-2.
Seilfly med jetmotor
President Eisenhower og CIA våget ikke å legge alle eggene i én kurv, og ba om forslag til spionfly fra flere flyprodusenter. Da dette kom Skunk Works for øret, gjorde Kelly Johnson i et modig grep; han lovte å ha et fly klart til testing innen åtte måneder.
Ni måneder senere rullet det første U-2 ut av produksjonshangaren ved Lockheed: Et smalt, lett fly med én motor. Vingespennet var 31 meter, bare tre meter mindre enn på en Boeing 737–800. Det skulle operere i 70 000 fot, dobbelt så høyt som vanlig marsjhøyde for nevnte 737.
Johnson hadde hentet inspirasjon fra seilflykonstruksjon for å holde U2 flygende i stor høyde der luften er så tynn at vanlige vinger ikke kan produsere nok løft. U-2 var ekstremt. Men det fungerte.
Les også: (+) Flaggermusflyet er en usynlig dommedagsmaskin
Og U-2 ble satt i tjeneste. Fra 1956 leverte flyet og CIA suveren foto-etterretning om Sovjetunionen. Det opererte også over Kina.
Samtidig som USA satset de store ressursene på å sikre seg overhead ved hjelp av spionfly, utviklet Sovjetunionen luftvernsystemer mot de samme flyene. 1. mai 1960 ble det første U-2 skutt ned over Sverdlovsk.
Piloten, Francis Gary Powers, skjøt seg ut og havnet i Sovjetisk fangenskap. Nedskytingen var en enorm ydmykelse for USA. Selv om USA tviholdt på forklaringen om at Powers bare hadde vært på et «forskningsoppdrag», førte hendelsen til at relasjonene mellom øst og vest ble vesentlig dårligere.
President Eisenhower ga CIA en klar ordre: Skaff meg et fly som ikke kan skytes ned.
Les også: Frode André (56) er Norges egen Maverick
Erkeengelen
I november 1960 vant John F. Kennedy presidentvalget i USA. Ett av prosjektene han overtok foregikk ved en hemmelig base i Nevada-ørkenen. Der hadde Skunk Works og Kelly Johnson, på oppdrag fra CIA, i hemmelighet jobbet med et nytt flyprosjekt.
– I 1958 snakket jeg mye med mannen som hadde ansvar for denne typen planverk i CIA. Vi ble enige om å lage en siste flytype før de samme oppgavene skulle ivaretas av satellitter, fortalte Johnson mange år senere.
For når det gjaldt satellitter, hadde russerne kommet USA i forkjøpet.
Dette siste spionflyet som ble til hos Lockheed og snart skulle testes ved Area 51, hadde navnet Archangel. Hos CIA ble prosjektet kalt Oxcart. Oppgaven var krevende: U-2 hadde vært banebrytende, og nå skulle det bygges noe som langt overgikk det. Flere plantegninger ble forkastet. Men så klaffet plutselig alt for Johnson og teamet han ledet.
På tegnebrettet lå flyet som fikk betegnelsen A-12. Senere skulle det få en egen U.S. Air Force-versjon. Denne fikk betegnelsen SR-71 Blackbird.
Les også: (+) – Jeg ser en SR-71 taxe forbi vinduet mitt, sa stasjonssjefen i Bodø. – Du ser en HVAFORNO? var svaret i den andre enden
Lyden av torden
Spionflyenes fordel ble demonstrert av russerne selv: satellitten Sputnik, som ble skutt opp i oktober 1957, kom som en overraskelse på verden. Russerne var klar over at Area 51 eksisterte, og det ble raskt klart for amerikanerne at satellitten fulgte en kurs som gikk over Nevada. Sputnik var en potensiell trussel mot hemmeligholdet rundt A-12, som ble testet ved Area 51 og Groom Lake.
Men satellitten hadde en stor svakhet: den fløy over området på samme klokkeslett to ganger i døgnet. Dermed var det bare å trille fly og annet hemmelig utstyr inn i hangarene i god tid før det stirrende kameraet på satellitten fløy over dem høyt der oppe.
Spionflyenes styrke var at de kunne nå nær sagt ethvert punkt på kloden når det passet dem. Bortsett fra tett skydekke over målet, fantes det ikke noe vern mot dem.
A-12 skulle bli et monster av et fly. 25. april 1962 fløy det for første gang. Tidlig i 1963 oppnådde flyet en fart på 3,2 ganger lydens hastighet. I 1964 ble den siste av totalt 18 A-12 levert.
Om A-12 var et vellykket prosjekt, var det knapt til å unngå at det også ble lidd tap. Hva om man kunne lage et ubemannet fartøy som kunne gjøre noenlunde samme jobb som A-12 uten risiko for å miste en pilot? Svaret skulle bli dronen D-21.
Raskere enn en riflekule
Det var altså CIA som eide A-12-prosjektet ved Area 51. Først senere ble det bestemt at U.S. Air Force skulle få sin egen versjon av flyet. Denne fikk betegnelsen SR-71, og var en noe større og tyngre versjon av A-12. Den tok også mer drivstoff og fikk to cockpit-plasser: én for pilot og én for systemoperatør/navigatør.
SR-71 var ekstremt utstyrt: Fra 90 000 fot, i Mach 3, kunne flyets kameraer uten vanskeligheter se og fotografere et bilskilt på bakken. De to motorene leverte til sammen like mye kraft som alle fire turbiner på passasjerskipet Queen Mary, et skip på 80 000 bruttotonn.
Topphastigheten på Mach 3,3 var raskere enn en riflekule, selv i markant stigning. Pilotene var på flere måter en blanding av pilot og astronaut. Før hver flyvning måtte de puste 100 prosent ren oksygen i en time. Årsaken var at nitrogen måtte drives ut av blodet for å unngå trykkfallssyke i de ekstreme høydene. I høye hastigheter ble den titankledde flykroppen så varm at den strakte seg nesten 18 centimeter.
Den siste SR-71 fløy i 1999 som forskningsfly for NASA.
Spionflyenes æra mellom himmel og jord, er over. Nå gjøres arbeidet på bakken eller fra verdensrommet. Men Area 51 er fortsatt operativt − angivelig.
Hva som skjer ved flystripen i Nevadaørkenen er fortsatt en meget godt bevart hemmelighet. Offisielt testes fly. Men konspirasjonsteorier florerer, blant annet om internering av UFO-mannskaper.
Men kanskje mest oppsiktsvekkende: Siden 1951 har knapt en hemmelighet sluppet ut. Er det flere enn U2 og SR-71, som vi omsider fikk vite om?
Les også: (+) Misforståelsen som førte til katastrofen
Svart nattstart
Drone-versjonen av A-12 endte i et av de mest bisarre eksperimentene innen luftfarten noensinne.
D-21 ble bygget med ramjet-motor og trengte en supersonisk luftstrøm for å få start. For å få en slik flying start, fikk et bemannet A-12-fly, for anledningen omdøpt til M-21 ( «Mother») dronen D-21 ( «Daughter») montert på ryggen. Ekvipasjen skulle ta av og stige opp i stratosfæren og derfra akselerere til oppunder tre ganger lydhastigheten. Så skulle dronen startes og løses ut fra braketten på ryggen av moderskipet.
Tanken var at dronen så skulle fjernstyres med et komplisert system av radiokontroller, ta sine bilder og fly til et sjekkpunkt hvor det skulle slippe fra seg filmbeholderen. Så skulle D-21 fly seg selv ut over havet og styrte.
Med så mange kompliserte elementer i én operasjon skulle ikke mye gå galt før forsøket gikk i vasken. Et betydelig antall droner havarerte.
Pilot Bill Park og maskinist Ray Torick skulle gjennomføre den første nattstarten med dronen. 30. juli 1966 satte Parks og Torick kursen fra ørkenen og ut mot kysten av California hvor dronestarten skulle gjøres over åpent hav.
Så snart de var i posisjon ute over havet, ble dronemotoren startet og dronen frikoblet. Dronen skulle nå, for egen motor, stige klar av moderskipet og påbegynne sin fjernstyrte flyvning.
Men dronen steg bare noen fot før den plutselig satte nesa nedover og kolliderte med moderflyet, som ble klippet i to av dronen. Både fly og drone tok fyr. Den fremre seksjonen av flyet, der Parks og Torick satte fastspent i cockpit, spant og roterte over himmelen med en hale av brennende drivstoff etter seg.
At pilot Bill Parks klarte å skyte både seg selv og maskinist Torick ut, regnes nesten som et mirakel. Ingen av dem var blitt truffet av de brennende vrakrestene som haglet over området. Søk- og redningstjeneste var raskt ute. Bill Park ble funnet først, der han lå i sjøen mer eller mindre uskadet. Litt senere fant de Torick. Han var surret inn i sine egne fallskjermliner og hadde druknet.
Kilder: Area 51: An Uncensored History of America’s Top Secret Military Base. CIA, U.S. Air Force, Air Force Lockheed Martin corporation
Denne saken ble første gang publisert 30/11 2022, og sist oppdatert 09/01 2023.
