gjerdrum-raset:
Brudekjolen hang klar i stua – nå har Heidi (50) og Morten (54) mistet alt
De gledet seg til å avslutte året med bryllup på nyttårsaften. Men natt til 30. desember 2020 ble Heidi vekket av en skrapende lyd.
Det er bare to dager til nyttårsaften i Nystulia 7 på Gjerdrum. Heidi Østli har hengt den nykjøpte, blå, fotside brudekjolen klar utenfor skapet. Hun ser frem til å bære den på årets siste dag.
20 gjester har hun og forloveden Morten invitert til bryllup på Losby Gods i Lørenskog. Datteren Pernille (18) skal følge henne opp til Morten og presten, og eldstejenta Karoline (24) skal være hennes forlover. Også Mathilde (21), den mellomste datteren, skal selvsagt stå ved hennes side under vielsen. Alle de tre fine døtrene.
Det var i sommer han fridde, på 50-årsdagen hennes. For Heidi kom det som en overraskelse, men hun var aldri i tvil om svaret. I Morten har hun funnet en livspartner. Også Heidis døtre setter stor pris på ham. Siden 2013 har han vært en del av den sporty jenteflokken i Nystulia på Ask i Gjerdrum.
Det reiseglade samboerparet hadde først tenkt å gifte seg i København. Da pandemien satte en stopper for det, fikk de til lyst til å samle sine nærmeste til en markering på nyttårsaften.
Døtrene har også fått nye, lange kjoler. De har alle behov for en feiende flott slutt på «annerledesåret 2020». Nå er alt lagt til rette for det.
Natt til fjorårets nest siste dag sovner Heidi glad og forventningsfull.
Les også: – Tenk om vi ikke hadde dratt på hytta!
«Er det krig?»
Klokken 03.45 vekkes Heidi av en skrapende lyd.
«Det er sikkert katten som vil inn», er hennes første tanke. Etter sine nattlige jaktturer pleier Sindy å skrape klørne mot sprossene på matmors soveromsvindu.
Halvveis oppe av sengen hører hun forloveden mumle at «katten er inne».
«Kanskje det er plogen?» funderer hun videre. «Men det har jo knapt kommet snø».
Lyden intensiveres, og over alt er det mørkt. Den elektriske adventsstaken i vinduet har sluknet. Perleraden med julelys i tujaen utenfor soveromsvinduet lyser heller ikke lenger. Hun ser ut av vinduet. Da ser hun et dypt krater bare noen få meter fra huset.
Alvoret begynner å synke inn, selv om det ennå er umulig å forstå hva som skjer.
«Morten, vi må vekke jentene!» Pernille og Mathilde er hjemme på juleferie.
Heidi går på badet og trykker på lysbryteren. Nå er det ingen tvil om at strømmen har gått. Som en blind søker hun etter brillene sine og finner dem. Lettet over å se litt bedre, tenner hun to stearinlys på kjøkkenet.
Heidi aner frykten som venter døtrene. Den frykten ønsker hun å dempe.
Skredet i Gjerdrum
- Leirskredet skjedde natt til 30. desember 2020. Politiet fikk melding om raset klokken 3.59. Ni bygg og seks garasjehus i området omkring boligfeltet.
- Nystulia ble tatt av raset. Syv mennesker er bekreftet omkommet. Da Norsk Ukeblad gikk i trykken, var tre savnede personer ennå ikke funnet.
«Er det krig? Det høres ut som tanks kommer rullende!» hører hun sin yngste rope.
«Vi må ut!» er Heidis svar. Stemmen hennes er rolig, hjertet hamrer.
Les også: Hytta hadde stått ubrukt i flere år. Så flyttet stjernedesigneren inn
HOPPER UT
Raden med biler som sto parkert utenfor huset er plutselig borte. Det er også de to femmannsboligene hun for få minutter siden skimtet i mørket.
«Finn hodelykten!», ber hun den ene datteren. Heidi får hjelp til å lyse inn i klesskapet sitt etter den beste turbuksen, hun roter litt rundt i sokkeskuffen, henter fleecegenseren sin på badet og tar til slutt på solide fjellsko.
«Kom igjen, mamma!» Jentene synes hun er altfor treg. De fem minuttene det trolig tok, oppleves der og da som en evighet.
«Dør vi nå?» spør Pernille. Mathilde sier ikke et ord. Kroppen hennes skjelver.
Spleis-aksjon
En venninne av Mathilde har opprettet en SPLEIS for å hjelpe henne med studiekostnadene, hybel med mer, mens hun fremdeles bor hjemme for å lege traumet. Om du vil
bidra, er kontonummeret: 3633.58.82215
«Jeg vet da faen …», hører Hedi forloveden si – fortumlet som dem av sjokk.
Klokken 04.05 går innbruddsalarmen. Da åpner Pernille verandadøren på baksiden av huset. Derfra er det tre meter ned til bakken. Til venstre for dem raser jordmassene.
«Dere må hoppe!» Det er yngstejenta Pernille som tar kommandoen.
Heldigvis er samtlige i Heidis familie veltrente. Mens Pernille delvis firer seg ned ved hjelp av verandastolpen, hopper søsteren Mathilde de tre meterne ned. Mathilde kjenner det både i nakken og føtter. Mamma Heidi kan høre at landingen er brutal.
«Jeg knekker bena hvis jeg gjør det samme», tenker Heidi kjapt.
Heidi løper etter Morten mot hovedinngangen. Det viser seg at inngangspartiet fremdeles er intakt. På veien griper hun mobilen og blåser ut stearinlysene.
Heidi har ikke løpt langt før hun begynner å speide etter døtrene. Ved en gangvei over golfbanen ser hun en blinkende hodelykt. Lettet gjenkjenner hun løpestilen til jentene sine.
Hun tror ikke at de i kaoset har fått med seg mobiltelefonene. «Vi må finne dem straks vi kommer i sikkerhet!» sier hun til forloveden.
I løpet av de to kilometer de går bort til kommunehuset, møter de barbente, skadde og tynnkledde naboer. Alle går mot blålysene i det fjerne.
Les også: Drapsbølgen i villastrøkene var et mysterium – så gjorde 13-åringen en oppdagelse
Lever mamma?
Døtrene Pernille og Mathilde ringer både brannvesenet og politiet – og pappa Ståle. Han får telefon fra Mathilde klokken 04.13.
«Har du vært på fest og vil ha skyss hjem?» spør han skøyeraktig. De har en avtale om at de alltid kan ringe ham.
«Det har gått et ras, men Pernille og jeg er trygge», svarer Mathilde.
Faren forstår alvoret og legger raskt fire kilometer bak seg.
Da de møter pappa, skriker Pernille mot ham: «Mamma er død!»
De har sett at nabohuset i Nystulia har rast og vet ikke hva som har skjedd med mamma og Morten.
Faren kjører døtrene hjem til seg. Der får de tørre klær og blir tullet inn i dyner. Først da merker de hvor iskalde de der.
Klokken 04.49 får faren kontakt med Heidi, som da er i sikkerhet på kommunehuset. Av frykt for hva som ventet, har han ikke våget å ringe tidligere. Hun på sin side har sett at døtrene løp i riktig retning, men trodde de hadde søkt lys i et av husene i skogkanten.
Jentene gråter av glede. «Ring henne enda en gang!» ber de pappa. De trenger å bli grundig forsikret.
Senere på morgenen får de kontakt med eldstesøster
Karoline, som bor med kjæresten i nabobygda Nittedal.
Ved 11-tiden blir alle gjenforent på Quality Hotel
Olavsgaard. Her blir familien innkvartert.
– Det var ubeskrivelig godt å holde rundt hverandre igjen. Vi gråt i mange omganger den dagen, forteller Heidi.
Norsk Ukeblad møter Heidi og Mathilde på Olavsgård under strenge smitteverntiltak.
– Selv om vi i starten brukte munnbind, satt klemmene løst, innrømmer Heidi.
– Vi ble så glade for å se hver og en som var reddet! Det bor sannhet i ordtaket «felles skjebne, felles trøst».
– Uendelig mange fortjener en stor takk. Vi er dypt takknemlige for den uvurderlige omsorgen fra kjente og ukjente. Hjertevarmen og støtten fra andre gir styrke til å ta fatt på veien videre.
Les også: Hjertevarme Dolga tok til seg syv små
Hull i hukommelsen
Mor og datter mener det er sunt å prate om det som har skjedd.
– Men det er ikke alltid like lett.
Heidi og Mathilde roser den lokale presten for å være en god samtalepartner.
– Dagene i etterkant har for oss vært uvirkelige, beskriver Heidi.
– Det føles som livet har fått en omstart, sier Mathilde.
På Olavsgaard har hun delt rom med lillesøsteren.
– Vi er normalt ingen «klemme-søstre». Etter det vi opplevde, er det nå tvert om.
Etter at familien var trygge, fikk de vite at huset deres sto ved raskanten. Trolig forsvant garasjen og bilen i det svære kvikkleirekrateret sekunder etter at de bensprang i motsatt retning. Dagen etter tok skredet verandaen på forsiden av huset.
Mathilde har takket lillesøsteren for at hun ba henne hoppe.
– At hun uvant nok tok kommandoen, mener jeg reddet meg.
Smerten hun kjente rett etterpå, er leget.
– Det er mange hull i hukommelsen min fra den natten, kjenner Heidi på – selv om ordene flyter godt.
I skrivende stund står Nystulia 7 fremdeles på kanten av stupet.
– Vi har bare sett huset på TV. Det står så å si og vipper.
Ingen i familien ønsker å nærme seg katastrofeområdet.
– Bildene vi har lagret på netthinnen, er krevende nok å leve med, slår den reflekterte trebarnsmoren fast.
– Skredet stjal nattesøvnen vår.
Les også: Legens hjerteskjærende historie: – Lille Erik er alltid med meg
Enorm omtanke
«Hvordan går det?» spør folk Heidi og familien.
De setter stor pris på omtanken, men synes det er vanskelig å svare.
– Det gjør rett og slett vondt, men det går seg nok til, sier Heidi med et tappert smil.
Mathilde studerer til vanlig idrett i Sogndal, og Pernille går på skigymnas i Trysil. Hverken jentene eller Heidi vet når de klarer å gjenoppta skolegangen og morens jobb som leder innen IT.
– Det vil ta tid, sier Heidi og føyer til at prosessen med å ta inn over seg det som har skjedd, er krevende.
– I en stressende hverdag med skole og jobb kan det være vanskelig å skape rom for å bearbeide et traume. Jeg tror vi bør la tiden bli vår venn – uten å forvente at ting og tang skal bli som før. Jeg har troen på at vi vil komme oss styrket ut av denne sorgprosessen, selv om livet vårt for alltid vil være preget av det som skjedde.
«Vi er trygge»
Snart flytter familien. De har en gladnyhet å dele. De har fått leie en fullt møblert, koselig leilighet på Råholt. Heidi og Mathilde lyser opp når det fortelles.
Utleieren ønsket å hjelpe de evakuerte fra Ask i Gjerdrum.
– Da vi kom på visning, hadde hun tent opp i peisen. Det varmet oss langt inn i sjelen, forteller Heidi rørt.
– «Er det noe dere ønsker å bytte ut?» spurte utleieren og pekte mot kjøkkenbordet.
«Akkurat et slikt hadde vi hjemme», kunne vi fortelle. Vi følte oss straks hjemme!
Til slutt nevnte huseieren at hun ville fylle opp skapene med basisvarer.
– Da begynte vi alle å gråte.
Den jevnt faste og klare stemmen til Heidi brister et øyeblikk. Datteren legger armene rundt mammaen sin.
Det finnes ingen fasit på hvordan vi reagerer i en krisesituasjon. Heidi og familien sier at det mest ærlige svaret på hvordan de har det, er at «det går litt opp og ned».
De tar én dag om gangen, passer på å spise jevnlig og gå gjerne en skitur og fyller lungene med frisk luft.
– Jeg føler meg litt hudløs, men er også en rasjonell type som vet at vi på sikt vil få det bra, sier Heidi.
Forlovelsesringen
Heidi hadde opprettet en «bryllupsgruppe» på Facebook. En side til å dele informasjon med deres nærre om den store dagen. Dagen før bryllupet mottar gruppen denne meldingen: «Vi er trygge!»
– At brudekjolen henger ubrukt i Nystulia 7 er til å leve med. Til våren finner vi en ny dato og et nytt sted. Etter alt som har skjedd, føles det rart å gifte seg der vi hadde planlagt.
Hun dreier tankefullt på en diamantring i hvitt gull.
– Vanligvis tar jeg av meg smykkene før jeg legger meg. Denne natten beholdt jeg heldigvis denne på, forlovelsesringen.
Familien vil aldri få komme tilbake til hjemmet sitt. Det er altfor farlig. Hvis ikke huset raser ned i krateret, vil det bli brent.
– Andre har det verre enn oss, feier Heidi vekk spørsmålet om hva de ellers savner av det materielle.
– Ti gode naboer, som vi har delt prat og latter med, mistet livet – og også flere dyr er dypt savnet. Sorgen etter katastrofen på Gjerdrum er stor og rammet mange.
En liten trøst i alt alvoret er det å ha ringen Morten ga henne en lys sommerdag i fjor.
Les også: Bent Høie: – Tok jobb i Stavanger for å finne igjen Dag Terje
Det utrolige skjedde
Nesten 40 dager etter skredet, var håpet om å finne katten Sindy i live tynt.
Men natt til søndag 7. februar tikker det inn en melding på Heidis telefon. «Sindy er funnet i godt behold».
Katten ble først observert ved et evakuert hus hvor døren sto åpen. En brannmann hadde forsøkt å fange henne uten hell. Fredagen etter ble det satt opp feller med mat. Nokas-vektere patruljerte forbi fellene hver time og natt til søndagen gikk alarmen.
Det viste seg å være en sulten Sindy som var fanget. Hun ble først levert til en av de frivillige i FOD – foreningen for omplassering av dyr. Alle savnete dyr etter skredet var registrert der. Sindy fikk deretter komme hjem – i leiligheten hvor familien bor nå.
– Det er den største gaven de kunne få, sier familien.
