Nils (82) slakter Farmen: – Disse mentorene, stakkars folk!

Den joviale sunnmøringen har trukket sine egne tenner med tollekniv, og eier en enorm samling hjortepeniser.

Ungkar og bonde Nils Storås (82) var i 2002 første deltager i NRK-serien «Der ingen skulle tru».

Men i fjor høst klarte ikke kroppen hans lenger det veiløse gårdslivet, og han flyttet til en leilighet i bygda Fiskarstrand.

– Savner du Sulabakk nå?

– Ja, jeg gjør nok det. Men det gikk litt lettere enn jeg hadde trodd, sier Nils til klikk.no.

Han legger til at det beste med å bo på Sulabakk var utsikten.

– Den savner jeg. Jeg kunne se fjell i syv, åtte kommuner da jeg sto på tunet. Her ser jeg omtrent like mange hus.

Da krigen kom til Storfjorden

– Hvis du lukker øynene, kan du huske utsikten helt nøyaktig?

– Ja, jeg har bodd der i 75 år. Det er ingen andre som har bodd der lengre enn meg. Det er en rekord som aldri blir slått.

– Jeg husker da krigen kom til Storfjorden. Da bodde vi i Søvikdalen, lenger inn i fjorden. Vi bodde i nærheten av kaia og kunne følge med på alt som foregikk med rutebåtene.

– Jeg pleide å bomme drops av tyskerne. De var de eneste som hadde søtstoff på den tiden.

Foreldrene hans var ikke med i motstandsbevegelsen, men de var godt underrettet. Petter Storås, faren til Nils, var bonde og skytebas. Han hadde radio selv om det var straffbart.

Nils var syv år gammel da familien flyttet til Sulabakk i 1946, og han måtte jobbe mye under oppveksten:

– Jeg hadde plikter hele tiden. Jeg hadde en tre år yngre bror som jeg måtte passe. Da jeg var ni år gammel fikk jeg en søster. Men jeg likte å jobbe.

Skolegang ble det også tid til.

Om sommeren tok det ham bare fem minutter å gå stien nedover fra gården til skolen i bygda.

– Det var alle alderstrinn sammen, 10-12 elever på det meste. Der gikk jeg fra første til syvende klasse.

Om vinteren kunne skoleveien være farlig og da ble Nils kjørt av faren sin med hest og slede.

– Det var grei skolevei for meg å gå ned til skolen da skolen stod der, men det var verre for søsteren min senere. Hun måtte ta buss.

Familien Storås hadde kyr, pelsdyr, sauer og gris, og de leverte melk til meieriet i Ålesund. Nils tok over gården i 1970 og drev då med geiter. Se faktaboks.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Nils Storås fikk i 2002 æren av å være første deltager i NRK-serien Der ingen skulle tru, med programleder Oddgeir Bruaset.

I episoden forteller Nils at han var med da faren hans la tre uker gamle grisunger i en striesekk, og bar dem på ryggen ned til båten.

– Da han kom ned til båten tømte han sekken og grisene fikk gå fritt rundt mens vi rodde.

Da de kom over fjorden til Brandal, ble grisene lagt ned i sekken. Nils passet båten, mens faren gikk og leverte grisene på dørene til de som hadde bestilt.

Nils viste også Oddgeir sin imponerende hjortepenissamling, som han hadde spikret opp på låveveggen for å holde regnskap over antall hjort han hadde skutt.

– Etter hvert ble det en mani for å se om jeg klarte å fylle opp veggen. Det har blitt stilt ulike spørsmål om hva det er. Noen finner det ut ganske fort, og andre går like uvitende som da de kom, sier Nils i programmet.

– Har du aldri prøvd å finne deg en kone? spør Oddgeir.

– Nei, i grunn ikke. Jeg vet hvordan de ser ut, og hvordan jeg ville hatt de, men det har aldri blitt alvor av det, svarer Nils.

Les også: (+) Charles (92) bygger nytt gjestehus

Ubesvarte frierbrev

Nils sier i dag til klikk.no at han fikk mange besøk av nysgjerrige etter at Der ingen skulle tru ble vist.

Og der han bor nå er det også mange han møter som nevner programmet.

– Det har vært mange pussige spørsmål. Men stort sett kjekke folk.

– Fikk du noen frierbrev etter programmet?

– Å ja! Jeg har to ringpermer full med korrespondanse fra den tiden. Vel, korrespondanse . . . Jeg svarte ikke på så mye.

Nils fremstår fortsatt som en jovial og trivelig kar, med rask replikk og sans for humor.

– Var det noen kvinner som ville flytte til gården din da de så programmet?

– Å ja! He, he. Det var det. Men da svarte jeg ikke. He, he! Nei, jeg var ikke ute etter noe kvinnfolk heller, sier Nils.

– Han Bruaset var en grei kar og flink programleder. Han har jeg truffet flere ganger, og han har invitert meg med på foredrag.

– Du savnet aldri en kjæreste da du bodde der oppe på Sulabakk?

– Nei, jeg hadde så mye å gjøre at jeg hadde andre ting å tenke på. Jeg fikk gjort så mye arbeid der oppe at selv naboene lurte på om jeg drev med noe lureri. Med det var da jeg var jeg i form. Jeg hadde ikke hjerteproblemer slik som i dag.

Les også: (+) Sinnasnekker'ns villeste byggeprosjekt

Slipper å gå til tannlegen

Nils oppbevarer selvtrukne tenner på et gammelt Nescafé-glass med skrulokk. Han røsket dem ut med tollekniv, og legger ikke skjul på at det var smertefullt.

Men slik slapp han bryderiet med å gå til tannlegen.

– Jeg har trukket totalt åtte tenner selv. Da jeg tok de siste fikk jeg gebiss både oppe og nede.

Så ble det altså en tannlegetur likevel på Nils.

– Den tannlegen må jeg berømme. Han var over 80 år den gangen, sier Nils og humrer godt.

– Jeg har ikke vært noe særlig hos tannlegen, men da jeg var i militæret plomberte jeg to tenner. Det var på sjøen jeg ødela tennene mine. Det ble for lange turer av gårde. Det var ikke snakk om å fare til lands for å gjøre noe med tennene, så når det verket var det bare å trekke hele greia.

Bortsett fra å ha besøkt Island har Nils aldri vært i utlandet.

Han har vært langt nordover i Norge i til sjøs, helt til Novaja Semlja og Svalbard. Han har vært på fiskeri i Barentshavet, men også ute med fraktebåter.

Faren til Nils ble tidlig invalid, og da Nils ble landkrabbe.

– Faren min ble utsatt for en arbeidsulykke. Da sluttet jeg på sjøen og arbeidet hjemme, slik at jeg kunne være nær ham. Jeg kjørte lastebil en stund, og kjøpte jeg meg gravemaskin og drev gård i tillegg. Så da ble det litt for mye arbeid. Til slutt ble det bare gården.

– Har du tenkt på å reise til Sverige eller Danmark?

– Nei, nei, nei. Jeg var en del rundt i Norge i forbindelse med militæret, men ellers har jeg reist altfor lite i Norge. Jeg har ikke hatt tid. Når du har gård og dyr har du ikke tid til ferie i det hele tatt.

En del artige innretninger og kunstverk har han imidlertid funnet tid til å lage.

Han bygget blant annet et nedbørmåler av en trommel fra en vaskemaskin, men han noterte ikke målingene noe sted.

– Dette var bare noe jeg brukte fra dag til dag for å vite når jeg måtte ned til sjøen og øse båten.

Den oppfinnelsen han hadde mest glede av var en talje han laget for å fylle siloen med gress.

– Det drømte jeg om mens jeg sov om natta. For at jeg ikke skulle glemme hva jeg hadde drømt, sto jeg opp med en gang og tegnet en skisse. Så gikk jeg og la meg igjen. Men jeg fikk ikke sove, så jeg sto like gjerne opp og laget den ferdig. Før dagen var over var taljen i orden og testet.

Les også: (+) – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Bygget kraftlinje til Sulabakk

– Har du lest mange bøker på gården?

– Ja, det blir jo en del når du har lange mørke høstkvelder og bor alene. Men det er helst slikt som skal gjøre meg klokere. Det er mest oppslagsbøker.

Planen er at to nevøer av Nils skal overta gården. De har allerede vært der endel etter at Nils flyttet inn på Fiskarstrand.

– De lager vei og har malt huset to strøk, slått marka to ganger så den ikke skal gro igjen. Det blir deres. Det er kjekt for meg å vite at de interessert. Det er jakta også. Hjortejakt. Friluftsfolk kan jo også gå en tur og nyte naturen uten å jakte.

Skogen rundt Sulabakk var Nils med å plante da han var ni år. Familien kjøpte en gårdssag. Nils har saget materialer selv når han har reparert huset opp igjennom årene.

Strømmen kom til Sulabakk da Nils var 16 år. Han var med på å bygge kraftlinjen. Det var ikke bare opp til oss, men opp til hele bygda.

Les også (+) Alma bar på en grusom historie

Ved hjelp av hest kjørte Nils ut stolpene der de skulle monteres.

Han fikk fire kroner per stolpe uansett hvor langt de skulle kjøres, og tjente mer enn voksne karer som sto på ullvarefabrikk i Naustvågen.

– Jeg var med og ryddet skog, og så var jeg med ingeniørene og stakk ut og bestemte høydene på stolpene, det vurderte jeg etter hvert slik at jeg visste hva slags stolper jeg skulle kjøre hit og dit.

Når det gjelder jakt, har han en klar oppfatning om at det skal være matauk.

– Før i tiden hadde jeg en hjort årlig selv. Senere kom det flere og flere jegere. Da var det ikke så kjekt lenger. Endel blir så rare når de får gevær i fingrene og blir cowboyer med en eneste gang. Jakt skal være innhøsting av mat, ikke noe tulleferd.

Les også: (+) Eneboer Jon Skåro fikk en uventet telefon

Kan sykle til Kiwi

På Sulabakk var Nils avhengig av en selvbygget taubane for å få sendt opp postkassa og matvarer, som han ofte lastet på selv.

I et intervju med Sunnmørsposten i fjor sa Nils at vinterstid kunne det for en gammel mann bli i overkant mye snø og isete i de bratte bakkene mellom fjorden og gården hans. Nå er livet enklere for mannen som klarte seg så mange år alene uten bilvei.

– Eg bur 300 meter frå Kiwi. Det er sykkelveg heilt fram, og nedoverbakke når korga er full, sa Nils til Sunnørsposten

– Tror du folk er like fornøyde i byen som på landet?

– Jeg har ikke bodd så mye i byen. Når du er ferdig med dagen så sitter du der og gaper. På Sulabakk arbeidet jeg dobbelt så lang dag, så det ble ikke noe tid til å sitte og gape, sier Nils til klikk.no.

– Kanskje man blir mer fornøyd når man har mye arbeid?

– Ja. Det var litt rart da jeg fikk hjerteproblemer og skulle ta det med ro, og slutte med dyr. Jeg skulle leve akkurat som legene sa. Jeg la meg om kvelden uten å ha arbeidet, og var ikke trøtt i det hele tatt. Jeg lå våken og hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde gjort noe.

Les også (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror

Nils Storås slakter Farmen

Det har vært viktig for Nils gjennom hele livet å være mest mulig selvforsynt. Til og med gravsteinen sin har han plukket ut og hogget inn navn og fødselsdato.

– Skal du være gårdbruker og bo på en sånn plass er det ikke bare å rope om hjelp, man må ha orden på ting.

– Hvis du ser tilbake på de 75 årene du bodde på Sulabakk, husker du når du var mest fornøyd?

– Nei, eg veit ikkje noke spesielt. Eg trur eg var fornøgd støtt, på en måte, svarer Nils.

– Jeg kunne gjort enda mer og arbeidet raskere, men jeg vet at det ikke er noen grunn til å klage. Jeg må være fornøyd.

– Var det å være fornøyd noe du arvet av mor og far?

– Ja, det tror jeg. Og av besteforeldrene mine. Jeg sitter av og til og ser på Farmen. Da tenker jeg "Disse mentorene, stakkars folk hvor lite de vet. De har lest seg til noe i en bok. Og så kommer de, og så bommer de."

– Du skulle kanskje deltatt i Farmen selv?

– Nei, det hadde ikke gått i det hele tatt. Da ville jeg tatt en jolle og rodd langt av gårde. Og så er de så ondskapsfulle mot hverandre.

«Vi trenger ikke kommentere dette», skriver TV2 sin pressekontakt for Farmen, Alex Iversen, i en epost til klikk.no.

Les også: (+) Nyksund-Irene planlegger Hawaii-landsby

Brukte urin som «vekkerklokke»

En artig side ved Nils som ikke ble avslørt i Der ingen skulle tru, er at han har en fortid som kokk, og at han opplevde mye moro i den rollen.

Nils gjorde førstegangstjeneste i 1959. Tidlig på 1960-tallet var han på repetisjonsøvelse som korporal med Transportkompaniet, som han sier var omtrent som en drosjesentral. De skulle rive ned telt og flytte de et annet sted. Mye moro.

– Jeg var kokk i militæret. Vi lå ved Hjerkinn, Drivdalen. Det var noen som skulle hjelpe meg med å lage mat, men de la seg heller til å sove.

– Så tok jeg en hermetikkboks. Den pissa jeg i og plasserte på teltovnen. Og så gikk jeg min vei. Det tok ikke mer enn ti minutter før de kom springene ut av teltet. Det kokte i boksen og det var ammoniakkdamp i hele teltet.

En sersjant som ville ha mat, dukket opp og lurte på hva slags leven det var i teltet.

– Jeg fortalte hva jeg hadde gjort. Senere kom kompanisjefen og spurte om det var sant at jeg hadde funnet en ny måte å vekke syvsovere på.

– Hvis du trenger vekking skal jeg ordne det, svarte jeg.

Les også: (+) Det tok helt av hos Bruce og Svenne da Sinnasnekker'n dro

Metoden til Oddgeir Bruaset

Pensjonert NRK-profil Bruaset sier til klikk.no at han var oppatt av at teamet som reiste rundt til plasser Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, måtte være så få personer som mulig.

Teamet var som oftest Bruaset, lydmann og fotograf. Når Bruaset skulle intervjue folk som stort sett har holdt seg hjemme ville han være mest mulig belastning for intervjuobjektet.

– Jeg gikk først igjennom et manus, etter research og telefonsamtaler, for at den vi besøkte skulle få en peiling på hva slags bilde vi lager. De fikk nye sjanser hvis vi gikk i stå, og intervjuer kunne tas på nytt.

Bruaset forteller at den første dagen var det ikke snakk om intervju i det hele tatt.

– Det var småprating og bli kjent i stua. De første spørsmålene kom dagen etterpå, og da var de forberedt på hva spørsmålene dreide seg om. Det var ingen overraskelsesopptak.

– Ulempen med denne metoden var at vi kanskje gikk glipp av en del spontane ting, men jeg synes likevel at intervjuet på denne måten ble mer informativt, og var til mindre byrde for vertskapet, sier Oddgeir Bruaset til klikk.no.

Charles (92) har bodd alene langt fra folk i 46 år: – Har ikke funnet noen som vil ta over

– Jeg har gjort ferdig reisverket, men er forsiktig med å gå i høyden, sier den pensjonerte gymlæreren fra Finnmark.

Arild (74) bor alene i spøkelsesbygd