Har hjulpet folk til jul i ti år: – Det er skambelagt å be om hjelp

Synet som møter oss på innsiden av den store bygningen helt nede i havna i Ålesund er voldsomt.

Hylle­meter på hyllemeter med klær og sko, i alle farger og fasonger står på rekke og rad.

Nøye ­sortert etter kjønn, alder og størrelse, er ingenting overlatt til tilfeldighetene.

De tre damene som smil­ende tar imot oss har åpenbart orden i sysakene.

Inger Lise Rysgård, Grethe Uddal og May Kristel Vegsunn Johanson er tre av Hjelpegruppas fem styremedlemmer.

Sammen med noen håndfuller menige, frivillige og et sterkt lokalt ­engasjement, sørger de for å gi en diskret, hjelpende hånd til de som trenger det.

Lageret med klær driftes året rundt, mens inn mot julehøytiden er det matkasser fylt med alskens julemat, julestrømper og sågar et gavekort på mat, som utgjør en stor del av Hjelpegruppas innsats.

Hjelpen letter en stor byrde hos folk, vet de tre damene.

– For de som virkelig sliter så betyr det alt. Det er mange småbarnsfamilier som sliter. Og det er generelt flere som sliter enn før, alt har steget i pris med både strøm, lån og husleie, mener Grethe.

Sterkt skille

Sosial fattigdom, kaller de det de ser i samfunnet rundt seg. Mange føler på at de ikke får gitt barna det andre barn får.

– Du har de som har så mye penger at de kan kjøpe alt mulig. Mens andre ikke har det. Det skaper et sterkt skille, minner Grethe om. Og da blir julen ekstra vanskelig for mange.

– I tillegg til vanlige kostnader skal man også kjøpe ­gaver, julemat og kalender. Og det er julebord og aktiviteter for barna. Og vi vet jo hva det koster.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

– Og derfor vet vi hva matkassene betyr. Jeg blir helt rørt, sier May Kristel.

Hennes engasjement startet med at hun ga klær til Hjelpe­gruppa.

Så begynte hun etter hvert som frivillig, før hun gikk inn i styret for to år siden. Grethe har vært med siden 2019. Først som frivillig, deretter kom også hun inn i styret.

Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de...

– Det begynte med at jeg ga klær, og så tenkte at jeg alltids kunne hjelpe til. Det har også noe med livssituasjonen å ­gjøre, jeg er selv voksen, og ungene er voksne, og jeg hadde lyst til å hjelpe til. Her kan alle hjelpe til, og alle kan ­bidra der de kan.

Les også: Ove ble overrasket da han fant et brev fra en ukjent kvinne i postkassen

Egen historie

Inger Lise er styreleder og den som har vært med lengst. Hun har selv kjent på kroppen hvordan det er å slite økonomisk.

– Jeg har vært alenemamma i to omganger. Den gangen var det ingen sosiale medier, det var vanskelig å få hjelp, og det var få organisasjoner. Jeg husker at jeg tenkte at det hadde vært så mye kjekkere om det hadde vært en organisasjon som kunne hjelpe oss som slet den gangen.

Hun vet godt hva en håndsrekning gjør i en vanskelig hverdag. Venninnen som stakk til henne en 500-lapp den gangen for så mange år ­siden, bringer fortsatt frem ­tårer i øyekroken.

– Det var vanskelig å få tak i klær og mat. Jeg gikk på ­skole og jobbet i tillegg i helgene for å få ting til å gå rundt. Det var tøft. Jeg hadde noen venninner som hjalp til og jeg fikk klær til jenta mi innimellom. Men det var et helt annet nivå enn det er i dag med sosiale medier. Nå kan vi nå ut til både folk som har ting å gi, og også til de som vil hjelpe. Man kan koble folk sammen på en helt annet måte.

Inger Lise har vært med i Hjelpegruppa siden 2014. Hun husker i begynnelsen hvordan det var litt trått å få inn penger til Hjelpegruppa. Med årene har de fått organisert hjelpe­arbeidet på en bedre måte.

– Og vi har etter hvert – når vi ble kjent på folkemunne og i sosiale medier, fått bedrifter som støtter oss. I dag er det en voldsom giverglede både blant bedrifter og privatpersoner i Ålesund.

For å få organisert matkassene har de inngått et samarbeid med en lokal matbutikk i Ålesund, og i fjor delte de ut om lag 250 kasser til enslige og familier til jul.

I tillegg deler de ut matkasser til påske. Med dyrere levekostnader, merker Hjelpegruppa flere søknader på matkasser.

– De som er økonomisk vanskeligstilte merker veldig fort at økonomien ikke strekker til, og må ha hjelp. Så ser vi at spesielt småbarnsfamilier er skeptiske til å gå til NAV, for de hører skrekkhistorier om at de involverer barnevernet. Og det er en av grunnene til at de kommer til oss.

Hjelpegruppa stiller ikke så mange spørsmål til de som ber om hjelp, påpeker Inger Lise.

– Vi er en lavterskel organisasjon og prøver å hjelpe de som har behov. Men ofte så forteller de selv hvorfor de kommer, som for å rettferdiggjøre at de ber om hjelp.

Det er mange årsaker til at folk kommer.

– Vi har folk som er i psykiatrien, vi har aleneforeldre og de som har havnet i økonomisk uføre, og som kanskje er under gjeldsordninger. Vi har enslige, eldre uføre og vi har unge uføre. Og minstepensjonister. Det er både familier og enslige som har det vanskelig og som trenger hjelp.

Det er også mange flykt­ninger som får hjelp av hjelpegruppa.

– Nå er det mange fra Ukraina, tidligere var det flere fra Syria.

Les også: (+) Da Mona ryddet i arven, fant hun en mystisk skatt med åtte navn på: – Hvem savner denne?

Skambelagt

Skammen lever i beste vel­gående, ser de tre kvinnene. Derfor er diskresjon ekstra viktig.

– Det vi ser er at for de som har vokst opp her, så er det veldig skambelagt å be om hjelp. Det er vanskelig å komme hit. Derfor kan man gjøre avtale om å komme utenom åpningstidene, og det skjer innimellom, sier May Kristel.

Grethe forstår.

– Det hadde vært en terskel for meg å stille meg i kø her ute. Da hadde jeg nok heller latt være. Det er synd av vi ikke når flere.

Vel, de når ganske mange. Facebook-gruppa – der folk kan gi bort, støtte og ønske seg klær og utstyr – teller snart 11 000 medlemmer.

Og i tillegg til pengesummene som kommer inn, er det også mange enkeltpersoner som bidrar.

Det kan være damene som året igjennom strikker flotte plagg som de leverer i god tid før jul, det gamle ekteparet som kom inn med ti tusen kroner fordi de ville støtte et godt tiltak, eller karene fra Rotary som kjører ut matkassene og med selvsyn får se hvor viktig en håndsrekning er.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Ønske-tre

Ti år har gått. Og det som startet som et privat initiativ i eget hjem er i dag et stort lager og en egen gruppe på Facebook som kobler folk sammen.

– Som giver kan du gi bort hva du vil. Men vi tillater ikke at folk ber om spesifikke merkeklær og luksus-ting. Vi har en regel om at det de spør etter i hjelpegruppa skal være nødvendige ting. Alkohol og røyk anser vi som luksus-ting, og det støtter vi ikke. Vi må være strenge også.

Lageret nede i havna er åpent hver onsdag ettermiddag, og da er det som oftest kø utenfor inngangen med mennesker som trenger klær enten til seg selv eller barna.

Og i disse dager fylles altså matkassene med julemiddager, desserter, julestrømpe til barna og matgavekort med litt ulike beløp. Litt mindre til enslige, og litt større til familier.

De som får, må søke og Hjelpe­gruppa administrerer.

I år har de også ønske-tre på kjøpesenteret Amfi Moa i byen gjennom adventstiden.

– Da kan folk gi beskjed om hva de ønsker til barna sine, og så skriver vi det opp på et hjerte og henger det opp på treet. Så kan givere hente ned et hjerte, gå og kjøpe det og levere i informasjon på senteret, som leverer det til oss. Og så kan vi få overlevert det til de som ønsket seg det.

De har også et eget lite rom, et gavelager i lokalene.

– Så når barna blir invitert i bursdag, så kan de komme hit å velge noe de vil gi i gave. Det kan være hvis foreldre ikke har penger nok til å kjøpe gave til barnet sitt, eller så barna kan få med en gave herfra som de kan gi fort. Dette er for at de ikke skal bli ekskludert fra å delta i bursdager.

Les også: – Den gleden mange foreldre kanskje tar for gitt, er en glede jeg aldri får igjen

Takknemlighet

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det er mye takknemlighet der ute.

– Folk er veldig glade og takknemlige. Første året med matkasser, så kjørte jeg selv ut, minnes Inger Lise.

– Det var en som heiv seg rundt halsen på meg, og gråt og var så takknemlig. Jeg tror også at enkelte ganger er folk litt flaue for å ta imot hjelp. Noen er ikke hjemme, og ber om at matkassa blir satt utenfor døren.

Inger Lise synes det er veldig givende å være med i Hjelpegruppa.

– Fordi jeg har selv vært den som har tatt imot hjelp. Jeg vet hvor mye det hjalp meg der og da. Og så blir man også litt ydmyk av å kunne bidra.

– Du får et veldig perspektiv på ting, mener Grethe. Dagene går, livet leves, og du bruker penger uten å tenke så mye over det. Gjennom Hjelpe­gruppa får de se en annen verden.

– Og av og til er det bare å vise at du bryr deg, innser Grethe.

De tre damene føler seg heldige som kan bidra i lokalsamfunnet.

– Men vi kunne ikke gjort dette uten givere, understreker Inger Lise.

– Det er veldig kjekt for oss å få være det koordinerende leddet. Vi er en fin gjeng som er med i styret, vi tuller og tøyser, men har også mye alvor. Vi vet at behovet er der og at hjelpen blir satt pris på. Høy­tiden er tøff for mange. Da er det godt å kunne hjelpe.

– Vi kan ikke redde alle, men hvis alle gjør litt, så blir verden et bedre sted. Vi prøver å bidra med litt jule-magi for de av oss som har det tøft i vårt nærmiljø, oppsummerer Inger Lise.

13 år gammel fant Lilli et ukeblad på toget. Hun tror det var skjebnen som grep inn

Solveig tenkte at de som slet psykisk bare måtte ta seg sammen. Så ble alt bekmørkt