«Estonia»-forliset
Han var Ritas store kjærlighet. Egentlig skulle han ikke reist den dagen: – Jeg tenker ofte på ham
Denne høsten er det 30 år siden det tragiske forliset som krevde 852 liv. Tilfeldighetene ledet til at Matti var om bord.
28. september 1994. En storm herjer i Østersjøen, og den estiske bilfergen MS «Estonia», som er en gedigen kombinert bil- og passasjerferge, er på vei fra Tallinn til Stockholm.
I den er det totalt 989 passasjerer, ni av dem er nordmenn. Mellom klokken 00.55 og 01.50 kantrer skipet og synker.
Overlevende har fortalt at de første signalene på fare var lyder av metall mot metall rundt klokken ett om natten. Da befant skipet seg utenfor Åbos skjærgård. Mannskap gjorde en inspeksjon av baugporten på det tidspunktet, men fant ingen skade.
«Estonia» skulle ha anløpt Stockholm klokken halv ti om morgenen, og en av dem som hadde brukt skipet flittig, var Matti Ants Sormul, en elsket far og livsvenn, bosatt på Ski i Akershus.
– Matti og jeg drev en fotobutikk. Han var estlender, født i en tysk flyktningleir og kom til Norge tre år gammel med foreldrene sine. Vi møttes på en konferanse, og det var kjærlighet ved første blikk, minnes Rita Engh Sormul.
Hun minnes Matti som et særdeles levende menneske, en fargerik person som det var morsomt og fint å være rundt.
– Han lagde skøyteis på søledammer og stekte pølser på grillen i bilmotoren. Hele tiden fulgte han med på og engasjerte seg i samfunnet og livet. Fordi han var glad i sitt fedreland, dro vi på mange turer til Estland. Han hadde forretninger frem og tilbake hele tiden, og flyttet til og med et sagbruk fra Spydeberg til Estland.
Les også: (+) Harald mistet sønnen: – Nå må det være slutt på å pakke saken inn til i bomull. Alt må på bordet
Ringte samme kveld
Når Rita henter frem minnene, kjenner hun at det fortsatt rusker litt i kroppen. Å være kona og livspartneren til Matti var spennende. De reiste på «Baltic Peace- and Freedom cruise» i Østersjøen for Estlands selvstendighet, blant annet.
– Vi var livsvenner som kunne snakke sammen om alt, men livet sammen kunne også være utfordrende. På et tidspunkt bestemte vi oss for å gå hver til vårt på grunn av problemene som også var der, men vi klarte på en måte ikke å avslutte helt. Han var hjemme hos meg og datteren vår så ofte han kunne. Vi ble skilt, men var likevel ikke skilt, sier Rita.
De snakket om at de egentlig kunne ha fortsatt å være gift, og så dro Matti til Estland på en ny forretningsreise. Han ringte Rita samme kveld.
Datteren deres var åtte år gammel den gangen. Hun husker ikke så mye om faren og ulykken, og ønsker ikke å bidra i denne artikkelen.
Rita ønsker først og fremst å vise at vi har en styrke i oss, som vi kan bruke når det verste av alt skjer.
– Den dagen hadde datteren vår og jeg kommet hjem fra ferie i Langesund, og en venninne ringte meg og sa: ‘Har du sett nyhetene? «Estonia» har sunket’. Jeg ringte Matti, og svigerfar tok telefonen. ‘Kjære Rita, vi må ha håpet’, sa han, og forklarte at han og Matti hadde byttet billetter. Egentlig skulle ikke Matti ha reist den dagen. Det å få vite at Matti var blant passasjerene, var sjokkartet, sier hun.
Det var høstferie, og Rita ringte overalt og fulgte med på alle nyhetssendinger. Plutselig, på Dagsrevyen, uten at noen hadde kontaktet henne, så hun Mattis navn på en liste over de omkomne.
Været var ekstremt dårlig i Østersjøen om natten den 28. september 1994. Bølgene var mellom seks og ti meter høye, kanskje opp mot 15 meter. «Estonia» gikk for full maskin mot bølgene.
Fartøyet hadde store porter i baug og akterende, noe som tillot at bilene kunne komme fort inn og ut. Eksperter landet på at årsaken til forliset skyldtes låsene på løftebaugen – de sviktet under belastningen fra bølgene.
Vann trengte inn på bildekket og destabiliserte skipet, og det satte i gang en katastrofal kjede av hendelser som førte til at skipet sank.
De som overlevde var de 137 personene som allerede befant seg på dekk. Av dem var det blant annet 51 svensker, tre nordmenn og 62 estere.
Den første telefonen som pårørende fikk hun gjennom lensmannen i Ås. Han ville ha spesielle kjennemerker på Matti. Og så begynte pressen å ringe.
– Å stå i denne situasjonen var absurd og krevende. Jeg var sint og lei meg, for jeg hadde ikke mistet håpet om at han skulle bli funnet i live. Jeg holdt meg fast i tanken på at undere hadde skjedd før, beskriver hun.
Les også: (+) Jon Are åpnet luka tilden forliste ubåten. Detsom så skjedde, sendtekalde gysninger gjennomredningsfolkene
En verdig grav
«Betrakter du deg som fraskilt eller enke», spurte presten i en av mange samtaler Rita hadde med ham etter katastrofen. Hun trengte ikke å tenke seg om. «Enke», svarte hun.
Og midt i alt ble tanken på alt hun og Matti hadde opplevd sammen det som holdt henne oppe. Det var som om han vennlig sa til henne at alt ville bli bra til slutt.
Rita måtte ta seg av Mattis fotobutikk. Mens hun ventet på at de svenske myndighetene skulle bestemme seg for hva de skulle gjøre med de omkomne og skipet, forsøkte hun å finne kraft til å gi datteren gode dager.
– Tanken på at vi ikke ville få en grav å gå til var tøff. Samtidig er havet en verdig grav. Vi hadde en god og varm minnestund en måned etter ulykken, og vi har en minnestein på kirkegården i Ås som vi ofte besøker, sier hun.
I Estland og Sverige arbeides det fortsatt med å hente opp levningene fra de omkomne og å heve skipet. Rita har også engasjert seg som pårørende overfor de aktuelle myndighetene.
Kjedereaksjonen, det som skjer når livet klumper seg og en sorg kommer oppå en annen, rammet også henne.
– På dagen ett år etter at Estonia forliste, åpnet Ski storsenter med to konkurrerende fotobutikker – og det endte med at jeg måtte selge. Jeg inngikk en avtale om at kjøperen skulle betale i delsummer, forteller hun.
Kjøper slo seg konkurs, og Rita fikk aldri pengene. Hun måtte finne seg en ny jobb, og fikk en vikarstilling i et av forsikringsselskapene som hadde oppgjøret for «Estonia»-forliset.
Les også: (+) Da Olaug solgte leiligheten, ble livet hennes snudd påhodet, men så rammet et nytt sjokk
Slet økonomisk
Rita slet. Sorgen og en vanskelig økonomiske situasjon tæret på. I mange år jobbet hun for å få orden på gjelden hun hadde. Hun var rødlistet i alle banker og kredittkortselskap fordi hun ikke klarte å betjene utgiftene.
– Dette var et resultat av jappetiden, da bankene nærmest kastet lån etter kundene sine. Jeg satt igjen med en stor gjeldsbyrde, men jeg kom meg ut av det, sier hun.
Rita hadde sett at Jens Stoltenberg ville gjøre noe for gjeldsofre, og hun skrev som et siste, desperat forsøk et velbegrunnet brev til både ham og banksjefen i banken hun brukte.
– To uker senere fikk jeg et tilbud jeg kunne klare å leve med, så virkelig, det hjelper å gå inn i det som kjennes ubehagelig og litt skremmende, som det å ta denne kontakten, forteller hun.
Da gjeldsmarerittet var over kjøpte hun sin første egne telefon. Etter å ha solgt huset hun heldigvis hadde klart å beholde, og alt innboet, satt hun igjen med en liten sum. Hun bestemte seg for å reise til Spania på en fire ukers ferie.
– Vi ble der i tre år, datteren min og jeg. Jeg fikk jobb hos en eiendomsmegler og fikk stablet livet på plass igjen, sier hun.
Tenker ofte på ham
Ritas innsats for de som hadde mistet noen i «Estonia»-forliset ble lagt merke til. Hun ble spurt om hun ville være en av syv medlemmer i Evalueringsutvalget for flodbølgekatastrofen i Sør-Asia.
– Jeg erfarte at når det ser mørkest ut, er det mulig å komme seg videre. Senere i livet har jeg brukt denne erfaringen. Jeg sitter ikke lenge og sturer, men tar grep og er god til å se løsninger, og har opplevd at jeg har en evne til å lytte. Det fikk meg til å ta utdannelse som coach, og det har jeg jobbet med som siden, sier Rita.
Når det gjelder Matti, Ritas store kjærlighet, er han en av dem som fortsatt ligger på havets bunn. Rita mener som de aller fleste av de andre som mistet sine, at det ikke er gjort nok for å få skipet opp.
– Jeg tenker ofte på ham. Ja, det føles som han er med meg. Til stadighet klapper han meg på skulderen med anerkjennelse og oppmuntrende ord. Fortsatt kjenner jeg på sorg fordi vi aldri fikk landet hvordan vi skulle gå videre. Og dette kan jeg si selv om jeg giftet meg på nytt og gikk videre, sier hun.
Rita har brukt det siste året på å skrive en bok med tittelen «Styrken i å vite hvem du er». Hun vet fra eget liv at nøkkelen til det gode livet ligger i dette.
Når det gjelder «Estonia»-forliset, berører det mange familier – fortsatt er 760 omkomne ikke funnet. Pårørende har i alle år siden krevd at deres kjære må hentes opp og bli begravet på land, men dette har ikke skjedd. Den svenske regjeringen foreslo å begrave hele skipet på stedet med en kappe av betong.
Det endte med at en traktat ble inngått mellom flere nasjoner om at stedet skal være fredet, med forbud mot å nærme seg vraket. I 2021 ble loven om gravfred endret. Da ble det tillatt med nye undersøkelser av vraket i regi av myndighetene i Estland, Sverige og Finland.
For Rita og de andre berørte familiene er ønsket klart: Det å få sin eller sine kjære hjem en dag.
