Hele Norge fulgte dødskampen på direkten

Snøstormen raste fremdeles. Snøkavet gjorde sitt beste for å redusere sikten over det frådende havstykket Hustadvika mellom Kristiansund og Molde.

Fra øyene langs Romsdalskysten gransket folk det fortsatt frådende havet. Gjennom snødrivene så de det samme:

Det sto et skip på Galleskjæra.

Direktesendt drama

Hustadvika på kysten av Møre og Romsdal er fryktet: De 30 nautiske milene mellom Kristiansund og den indre leia sør for Bjørnsund, er full av grunner. På utsiden ligger skjærene tett i tett.

Havstykket har vært scene for dramaer i hopetall. Det var her cruiseskipet Viking Sky var i ferd med å gå på grunn og forlise på direktesendt fjernsyn, 23. mars 2019.

I samme farvannet var D/S «Rokta» natt til 3. april 1938.

Den vel 130 fot lange jernbåten hadde lastet skifer i Alta og var på vei til Skottland. Kaptein Lars Eide hadde lagt kursen over Hustadvika i et forsøk på å rekke innaskjærs før en varslet storm slo inn. Men uværet kom for kjapt. I tilnærmet null sikt grunnstøtte frakteskuta. Da det rant av dag, sto «Rokta» fastklemt mellom tre skjær.

Også dette dramaet ble fulgt på direkten av hele Norge.

For redningsskøyta som rykket ut på Hustadvika var «Christian Bugge», den nyeste av Redningsselskapets skøyter og den første som hadde radiotelefon. Kontakten med land gikk via Ålesund radio og derfra ut på eteren: Kringkastingen viderebrakte alle meldinger som kom inn fra redningsskøyta.

Den teknologiske nyvinningen formidlet ikke bare dramaet rundt liv og død der og da. Radiosendingene bidro også til å skape helter og fordele ære til noen, mens andre ble oversett.

Les også: (+) Harald mistet sønnen i Estonia-ulykken: – Nå må det være slutt på å pakke saken inn i bomull. Alt må på bordet

Ukjent havarist på direkten

Fiskebåten «Dønning» dro ut så fort meldingene om skipet på Galleskjæra kom. Den kom ikke engang nær nok til å se hvilket skip som hadde grunnstøtt. Havaristen lå midt inne i en fallgard – en rad av skjær, og brenningene brøt i flere hundre meters omkrets rundt.

Rett ved vraket var det riktignok et basseng med litt dybde, men passasjene inn var et kok av brenninger, tagger og skjær.

Fra Kristiansund kom deretter redningsskøyta «Christian Bugge» hvor John Bakken var skipper. Heller ikke Bakken kunne gjøre mer enn å observere: Babord livbåt manglet, styrbord livbåt var knust mot dekk. Et eller annet blafret i vinden. Det var ingen tegn til liv på havaristen.

Elleve mann i et jernkammer

På «Rokta» hadde mannskapet ingen annen kontakt med omverdenen enn to kikkhull. De hadde allerede mistet én mann i løpet av natten: Matrosen ble ført av sted da livbåten han satt i, falt i vannet. De resterende elleve var samlet i bestikklugaren – et jernkammer på dekk på om lag fire kvadratmeter, som normalt rommet navigasjonsutstyr.

To av dem var alvorlig skadd: Maskinisten hadde fått et slag i hodet og kaptein Lars Eide hadde knust håndleddet.

De var uten livbåter, og én av kassene med livbelter var skylt over bord. Sjøen gjorde det uråd å være på dekk, men båtsmannen hadde likevel klart å heise en skjorte som nødflagg.

Likevel var det aldri tilløp til panikk. Mannskapet la planer om hvordan de kunne unnslippe vraket, men samlet seg også i bønn. De delte et vasstrukket brød, noen bokser ananas og en pakke sigaretter – og de pratet fra seg førsteretten til livbeltene som fortsatt fantes.

Mest urokkelig var kapteinen:

– En brukket arm forandrer ikke skikk og bruk, mente han da mannskapet påpekte at hans skade kvalifiserte til livbelte.

– En dag er det slutt for oss alle.

Den første dagen i vraket så mannskapet på «Rokta «hvordan redningsbåtene kom − bare for å dra igjen.

Les også: (+) Kjell-Harald Myrseth overlevde dramatisk uvær

Vendereis

Det led mot den første dagens kveld, og redningsskøyta og fiskerne var enige om at ingenting kunne gjøres før været lettet. Før redningsskøyta dro mot land, meldte den at det ikke var tegn til liv om bord i havaristen.

I mellomtiden hadde en livbåt med en død mann drevet i land på Seterøya. Livbåten var merket «Rokta».

Gjennom natta jobbet naturkreftene med å rive Rokta i biter. Selv om skipet lå fast, lå det langt fra rolig. Sjøen rugget henne frem og tilbake mellom skjærene, og i firetiden om morgenen skjedde det uunngåelige: Skroget knakk rett foran bestikken der mannskapet søkte ly.

Forskipet forsvant i havet, 370 tonn skiferlast fulgte etter. Et par timer senere meldte avisene at det havarerte skipet var Rokta, og at mannskapet trolig var omkommet.

Vendepunkt

På formiddagen mandag 4. april hadde nordavinden løyet en smule. Redningsskøyta «Christian Bugge» var igjen på plass utenfor rekken av undervannsskjær, nå med kjentmann og ekstramannskap fra andre redningsskøyter om bord.

Da skjedde det som ingen lenger turte håpe på: Et menneske kom til syne i vrakrestene, og det veivet med armene.

Observasjonen ble straks meldt til land, og til fiskerne gikk beskjeden:

– Kom!

På øyene snudde stemningen fra nedtrykt avventing til aktivitet. Innen kort tid var båter på vei fra Rindarøya, Gossen, Bjørnsund og Ona. Mannskapet var mer variert enn ellers: Da meldingen kom om at det var liv i vraket, bestemte læreren på Rindarøya at skolen var over for i dag.

Han ville bli med ut, og to av barna snek seg også om bord. Mer planlagt var det at en korrespondent fra Aftenposten ble plukket opp på veien. I alt deltok rundt 90 personer i redningsoperasjonen.

Les også: (+) Dødelig møte i tett tåke

Sjansen

Ved middagstider lå seks fiskebåter ved Galleskjæra. Flere av dem hadde med robåter. Redningsskøyta avbrøt et forsøk på å gå inn til «Rokta» fra utsiden.

«Rokta» lå langt mer ustøtt enn dagen før. Tidevannet steg. Det betød to ting: Muligheten for å ta seg over grunnene ble bedre, og faren for at havaristen ble løftet av skjæret, økte. Kort sagt: Det hastet.

Til slutt skar skipperen på fiskebåten «Forsøk» gjennom, og meldte til redningsskøyta:

– Hvis ikke dere går inn nå, går vi.

Like etter meldte skipperen på redningsskøyta John Bakken:

– Det ser ut for meg som om vi har én sjanse av hundre, og den sjansen tar vi nå. Hører dere ikke fra oss i dag, vet dere hvordan det er gått.

Til aksjon

Rundt klokka 14.00 satte derfor rednings­skøyta «Christian Bugge» fart inn mellom skjærene.

Fiskebåtene «Grei» og «Forsøk» fulgte etter.

Mannskap fra to andre båter rodde innover: Fra «Barvåg» kom fire mann i en dory – en flatbunnet robåt, fra «Aksel» åtte mann i en robåt.

«Dønning» la seg på utsiden av skjæra og pumpet ut olje for å roe brenningene.

«Parat», «Barvåg» og «Aksel» lå på været innenfor de ytterste skjærene.

I begivenhetene som fulgte, var både havarister og redningsmenn i livsfare.

Les også: (+) Tabbene som sendte 40 i døden

Mot og marginer

Inne i restene av «Rokta» kjente mannskapet dørken heve seg under dem. Kapteinen hadde flere ganger sagt at det var bedre å gå på havet enn å drukne innestengt i skipet. Tiden var kommet for å forlate det lille skuret på dekk.

Mens de 11 kom ut på dekk, var redningsbåtene på vei gjennom raden av skjær. Vel inne i bassenget skjøt mannskapet om bord på redningsskøyta «Christian Bugge» flere redningsliner mot Rokta, men ingen traff godt nok.

Fra avstand kunne redningsmannskapet se den første av mannskapet på Rokta bli skylt over bord. De to siste klatret opp i masta. De slapp seg først ned i sjøen da en brenning sveipet vraket av skjæret.

I bassenget ble den flatbunnede robåten fra «Barvåg» tatt av en sjø og løftet i været. De fire om bord klamret seg fast, men mistet årene, og drev med den lille farkosten inn mot brenningene. «Grei» la seg lynraskt inntil, og slapp et par nye årer ned i båten.

Den andre robåten ble løftet av en kraftig brenning. De åtte om bord ble kastet i havet. Fiske­båten «Forsøk» kom til unnsetning, og fikk reddet seks av åtte mann.

Det var ingen tid til å sørge over de to som forsvant i bølgene midt oppi operasjonen med å plukke opp Rokta-mannskapet fra sjøen.

Doryen – nå med nye årer – plukket opp to av mannskapet. Redningsskøyta plukket opp fem.

«Parat» plukket opp én etter at sjøen hadde ført fiskebåten gjennom hele rekken av undervannsskjær.

Plikt og samhold

Roktaforliset kostet åtte mennesker livet. Dagen etter bergingen, tirsdag 5. april, ble de omkomne minnet i Aukra kirke.

Så fortsatte hverdagen på Romsdalskysten.

Seks av Roktas mannskap hadde overlevd. Halvannen måned senere dro fem av dem skipet til sjøs igjen − for samme rederi i samme fart.

Men forliset hadde satt varige spor i resten av befolkningen.

Blant dem som lot seg berøre av dramaet på radioen, var Arnulf Øverland. Før april 1938 var omme, publiserte han diktet «Sjøfolkene på Hustadvika», som beskriver redningsdåden. Diktet kom i Nordahl Rolfsens lesebok, og holdt historien om Rokta­forliset levende for en hel generasjon nordmenn.

Kilder: Samson Bjørke: Roktaforliset / Arnfinn Haga: Dramaet på Hustadvika / Leo Oterhals: Himmel over hav

Noen helter i skyggen – andre samlet inn penger

Etter Roktaforliset fikk Redningsselskapet mye medieoppmerksomhet, og særlig skipper John Bakken fikk heltestatus.

Mannskapet på redningsskøyta «Christian Bugge» ble hyllet i en folke­fest på Roktas hjemsted Øystese, og det ble samlet inn penger til Redningsselskapet underveis.

Det tok flere tiår før versjonen til fiskerne som deltok i rednings­aksjonen nådde offentligheten.

– Fiskerne var ikke interessert i å si noe, forteller forfatter Leo Oterhals. Han fikk fiskernes tillatelse til å fortelle deres historie etter at de var døde.

I boka «Himmel over hav» fra 2003 dokumenterte Oterhals at redningsskøyta etter bergingen fikk æren for dåder som fiskerne sto for.

– Kystfolket har ikke vært flinke til å snakke høyt om sine bragder, derfor syns jeg at jeg må være en talsmann for dem, sier Oterhals.

– De så ikke på bergingen som en heltedåd, men gjorde det som var plikten. Det var ikke aktuelt for dem å legge seg opp i det som sto i avisa.

Lokale frivillige mente ledelsen på redningsskøyta hadde kastet bort livsviktig tid. Fiskerne ville ha gått inn til vraket av Rokta tidligere, og mente at flere liv kunne ha vært reddet mens vraket fortsatt sto på skjæret.

Da er det problematisk at skipperen på redningsskøyta ble den største helten, mener Oterhals. Noen av de frivillige redningsmennene ble så bestyrtet over pengeinnsamlingen i kjølvannet av redningsaksjonen, at de meldte seg ut av Redningsselskapet.

– Det skal alltid være lov å være kritisk til hendelser hvor menneskeliv går tapt, sier informasjonssjef Frode Pedersen i Redningsselskapet.

Han hverken kan eller vil ta stilling til de vurderingene skipperen på redningsskøyta gjorde i en dramatisk situasjon for over 80 år siden: Pedersen understreker at det nære samarbeidet med fiskeflåten har spilt en vesentlig rolle for Redningsselskapet, og at selskapet aldri med vilje ville satt fiskernes innsats i skyggen:

– At det var skipper John Bakkens stemme som fikk målbære hendelsen, skyldes nok i stor grad den unike radiosendingen dette var for sin samtid, mener Pedersen.

Både det at «Christian Bugge» hadde radiotelefon, og at John Bakken rett og slett var enklest å få tak i etter redningsaksjonen, medvirket til at Bakken og redningsskøyta ble de fremste symbolene på heltedåden, tror Pedersen.

Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død

Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis