12 NORske sjøfolk DØDE:
Mannskapet feiret starten på cruise-sesongen med full fest. Så skjedde det ufattelige
Midt i flammehavet, innesperret og fanget på en knøttliten lugar om bord på det norske cruiseskipet, holdt to menn hodet kaldt.
På en mirakuløs måte skulle de italienske kelnerne Bruno Politelli og kollegaen Carminere Napolitano berge livet.
Natt til 22. mai 1971 befant de seg midt i det som skulle bli den verste katastrofen på et norsk skip etter krigen. Det Bergenske Dampskibsselskabs (BDS) den gang så stolte og hvitmalte cruiseskip M/S «Meteor», var i Georgiastredet, underveis tilbake til Vancouver i Canada.
Rundt de to kelnerne raste en kraftige brann på alle sider. Kaldblodighet og en fenomenal porsjon flaks skulle avgjøre deres skjebne i infernoet. Andre kolleger døde som fluer.
I alt var det 32 mannskapsmedlemmer som ikke klarte å komme seg i sikkerhet. En av dem forsøkte desperat å krabbe ut gjennom koøyet i lugaren. Åpningen i skipssiden var 30,5 centimeter i diameter, altså nesten samme størrelsen som høyden på et A-4-ark.
Stakkaren fikk ut hodet og en arm. Så satte han seg fast, mens brannen spredte seg til lugaren og forsynte seg med store deler av kroppen hans. I denne makabre stillingen ble han funnet.
12 av de omkomne var norske sjøfolk.
Tomt skip – full fest
Noen timer i forveien, denne vårnatten i 1971, hadde mannskapet markert avslutningen på sesongens første cruise til Alaska. På denne første turen var det bare 67 gjester om bord, og de ble tatt godt vare på av hele 91 mannskapsmedlemmer fra 16 forskjellige nasjoner.
M/S «Meteor
Bygget ved Ålborg Værft A/S, levert 1955 til Det Bergenske Dampskibsselskab.
Lengde: 86 meter
Bredde: 13,7 meter
2.856 brt.
Toppfart: 18 knop.
* Ble kontrahert for å erstatte det ærverdige BDS-cruiseskipet MY«Stella Polaris».
* Seilte først i hurtigruten, senere som reserveskip på ruten Plymouth-Madeira.
* Senere i cruisetrafikk til Nordkapp og Svalbard.
* Vikarierte i rutene fra Bergen til Newcastle og Rotterdam.
* Fra 1958 utelukkende i cruisetrafikk; Middelhavet og Karibia om vinteren og Norskekysten om sommeren.
* Ble solgt i 1970 til Meteor Cruises A/S, som delvis var eid av BDS.
* BDS hadde fortsatt driftsansvaret frem til brannen utenfor Vancouver 22. mai 1971 der 32 mannskapsmedlemmer omkom.
* Solgt i april 1972 for en drøy million kroner til det greske rederiet Epirotiki Steam Navigation Company.
* Omdøpt til «Neptune».
* Gikk i cruisefart i Middelhavet og enkelte turer til Norge.
* Gikk i opplag i 1995 og ble senere hugget opp i Aliaga i Tyrkia.
«Meteor» skulle klappe til kai i Vancouver kl. 09.00. Mange av mannskapet og betjeningen hadde holdt en durabelig avslutningsfest slik tradisjonen var på den tiden.
Alkoholrestriksjonene var på langt nær så strenge som dagens rigide regler. Enkelte mannskapsmedlemmer ble etter hvert godt påseilet og sov tungt da brannen startet ca. kl. 02.35. En av de omkomne hadde 2,1 i promille. Flere andre hadde også mer enn én drink under vesten.
Året i forveien hadde «Meteor», som første norske skip, debutert på denne eksotiske farten etter å ha tilbrakt vinteren med solhungrige passasjerer i Karibia. Men opplegget var ikke blitt noen suksess. BDS-ledelsen så skriften på veggen og hadde i hemmelighet allerede bestemt at «Meteor» skulle gå i opplagsbøyene etter høstens siste Alaska-cruise. Bare et fåtall personer visste om beslutningen, som formelt skulle tas på en ekstraordinær generalforsamling 25. mai 1971.
Trangt, trangt og trangt
Mannskapslugarene lå forut i det 90 meter lange skipet, som var en litt stor utgave av datidens hurtigruteskip «Polarlys», «Nordlys» og Håkon Jarl». Disse fire skipene ble alle bygd på Aalborg Værft. Også «Meteor», bygd i 1955, hadde i perioder seilt i hurtigrutetrafikk som avløserskip.
Pensjonert, mangeårig direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum, Bård Kolltveit, skriver i sin bok om den norske cruisehistorien at noen i BDS-ledelsen fikk hakeslepp da de første gang så tegningene av «Meteor».
– Hon ser jo ut som et misjonsskip, var en av replikkene som i mange år ble husket i rederilokalene på Bradbenken, ytterst på Bryggen.
Da BDS i 1960 bestemte seg for å satse på cruisefart, ble «Meteors» store lasterom ombygd til mannskapslugarer. Bekvemmelighetene var ikke all verden. Det var trangt, svært trangt. Hvert mannskapsmedlem hadde i snitt tre og en halv kvadratmeter lugar, pluss seng. Fellesrom var et fremmedord og mannskapsmessene var så små at det måtte spises i flere bordsetninger.
Les også: (+) Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse
Brant som tørt gress
Da det begynte å brenne natt til 22. mai, spredte ilden seg svært kjapt. Forklaringen var enkel: Noe av innredningen var satt opp med bare seks millimeter tykke kryssfiner-plater på spikerslag av tre.
Madrassene var i tillegg svært brennbare. «De brant som tørt gress», konkluderte kanadisk politi.
Brannen startet på det midterste dekket, B-dekket. Bare tre av dem som oppholdt seg her overlevde. Da ilden var slått ned, ble det her funnet 22 lik.
På lugar 34, på styrbord side omtrent midt i mannskapsseksjonen, regnet man med å finne ytterligere to lik.
«Likene» lagde lyder
Det var her Bruno Politelli og Carminere Napolitano delte lugar. Begge hadde frivakt og ingen hadde sett de vanligvis svært blide og omgjengelige italienerne etter at brannen brøt ut.
Man regnet det som en selvfølge at det lå to lik inne på lugar 34. Rettsmedisinerne sa i ettertid at det hadde vært så mye giftige gasser at fem-seks åndedrag var nok til å ta livet av folk.
Overraskelsen må ha vært enorm da slokningslaget med den bergenske kapteinen Alf Mørner i spissen, hørte lyder inne fra lugaren. I stedet for likfunn, sprang det ut to forskremte og ville italienske kelnere; overlykkelige for å være i live etter det redselsfulle oppholdet i lugaren.
Les også: Tragedien som sendte SS Norway til smeltegrytene
Kjent fjes i Napoli
Den dag i dag gjenforteller Bruno Politelli gjerne historien. Sammen med sin sønn som var ett år gammel da pappaen satt innesperret midt i brannen, driver den nå 78 år gamle Bruno en av Napolis fornemste restauranter – og en tilsvarende i Milano. Det er her på Restaurant Terrazza Calabritto at byens fremste politikere, fotballspillere og annet fintfolk elsker å både spise – og bli sett.
« Ikke få panikk, ro deg ned.
Nå må vi gjøre alt riktig.
Bruno elsker rollen som midtpunkt i restauranten. Smilende og imøtekommende, virker det som han har et øye på hver finger som til enhver tid holder gjestene under oppsikt. Han iler til hvis det mangler vann eller vin i glassene, eller om noen av gjestene lurer på noe. Kort sagt; en kelner av den gamle skolen.
Mr. Spaghettis eventyr
Med 52 ansatte på lønningslisten og en stor restaurant med beliggenhet midt i smørøyet like ved den vakre strandpromenaden i den italienske storbyen, må det sies at Bruno har slått seg godt opp siden han satt sotet og overopphetet i brannherjede «Meteor».
Den gang veide han 50 kilo og var en tynn og atletisk kar i 20-årene som kaptein Mørner alltid kalte «Mr. Spaghetti».
– Jeg husker jeg hørte kapteinens stemme da vi ropte: «Captain – help, help!», forteller 78-åringen.
– Kapteinen svarte: «Spaghetti, ikke rør dere! Vi skal komme og få dere ut», sier han.
Minnet om redselsnatten står fortsatt krystallklart for ham. Den ellers så smilende restauratøren blir tydelig berørt av å snakke om det som like gjerne kunne blitt hans siste stoppested.
Les også (+) Tabbene som sendte 40 i døden
Pustet på skift
Så forteller han, på særdeles stotrende engelsk, ispedd noen norske kraftgloser som «fine greier, faen heller – det er fiskeboller, alt sammen»:
– Sammen med min kollega Carminere gikk jeg til lugaren og til sengs etter endt vakt. Midt på natten hørte jeg noe bråk utenfor døren. Det var også en spesiell lyd, en slags krafselyder, som om korridoren var full av rotter. Jeg ropte «hvem er der?», men fikk ikke noe svar.
infernoet. Foto: Eivind Pedersen
Han åpnet døren og ble møtt av et flammehav. Ilden slo inn i lugaren før han fikk slengt igjen døren.
– Gjennom en ventilasjonsrist nederst på døren strømmet det inn røyk. Vi fikk stengt denne – og dermed var vi innesperret mens brannen raste på utsiden. Jeg sa til min kollega: «Ikke få panikk, ro deg ned. Nå må vi gjøre alt riktig».
– Heldigvis hadde vi en krakk på lugaren. Jeg forsto at vår eneste mulighet for å overleve var å knuse det tykke glasset i koøyet oppe på veggen. Det var ingen enkel oppgave. Glasset var konstruert for å kunne tåle trykket fra høye bølger i storm.
– Jeg dundret og slo mot glasset, men til ingen nytte. Glasset var like helt. Men etter åtte-ti minutter ga det etter. Vi fikk rensket bort så mye glassrester at det var mulig å stikke ut ansiktet og trekke luft. Det var en utrolig god følelse som ikke kan beskrives med ord.
– Med hele lugaren full av røyk, vekslet vi på å puste gjennom koøyet. Slik holdt vi det gående. Tidsbegrepet forsvant. Det føltes som en evighet. Vi trodde vi satt der i over tre timer, men det var visst ikke lenger enn nesten en time.
Så dukket kapteinen opp i ført overlevingsdrakt, åpnet lugardøren og fikk kelnerne i sikkerhet.
– Det var en ufattelig stor lettelse da vi fikk kontakt med kapteinen.
Da skipslegen møtte italienerne, mente han de var så sjokkskadede at han ville ha dem i land snarest mulig med helikopter.
– Men, vi kviknet heldigvis veldig kjapt til, minnes Bruno.
– Selv etter snart 50 år kan jeg fortsatt fornemme røyklukten. Og den intense varmen. Det var en fæl opplevelse. Jeg tror det var skjebnen som reddet oss. Livet hang i en særdeles tynn tråd, sier Bruno.
Les også (+) Harald mistet sønnen i Estonia-ulykken: – Nå må det være slutt på å pakke saken inn i bomull. Alt må på bordet
Taust rederi
Han hørte aldri noe fra BDS etterpå.
– De betalte litt hyre og flybilletten hjem. Det var alt, sier han.
I den første tiden etter brannen opplevde han mareritt og ble fort sliten.
– Jeg gjenopplevde brannen. «Meteor» ble mitt første og siste skip. Jeg dro aldri ut igjen som sjømann, sier han.
Bruno forteller at han alltid har hatt et utrolig godt forhold til nordmenn:
– Jeg har Norge i mitt hjerte. Om bord var vi som en eneste stor familie. Kaptein Mørner var en «wonderful captain», sier han mens en tåre kommer til syne i øyekroken.
Spøkelsesyachten: To dager før milliardæren skulle skrive under, rammet tragedien
Stum av gammel film
For drøyt 10 år siden laget kaptein Mørners barnebarn, Bjarte Mørner Tveit, en dokumentarfilm om sin bestefar. «Marionettens oppdagelser» var den underfundige tittelen på filmen fra produksjonsselskapet Piraya Film.
Dokumentaren om kaptein Mørner baserte seg på gamle 9 millimetersfilmer som kapteinen på «Meteor» hadde gjemt i en eske. Her vises også bilder fra brannen og også diverse avisbilder av mannskapet etter at de ble berget. Også Bruno er fotografert og gjengitt på flere bilder.
«Mr. Spaghetti» hadde aldri sett filmen før han klikket den opp på dataskjermen i resepsjonen på restauranten sin i Napoli.
Der ble han sittende stille og studere de gamle opptakene. Lenge.
– Dette var sterkt. Jeg mister nok nattesøvnen noen dager. Jeg lurer fortsatt på hva som skjedde. Hvorfor tok det fyr? Det svaret har vi aldri fått, sier han.
Etter at skipet «Meteor» brant, ble den planlagte ekstraordinære generalforsamlingen hastig avlyst. I stedet for å beslutte at «Meteor» skulle legges i opplag, kunne eierne innkassere erstatning på forsikringen og senere også salgssum fra et gresk rederi som kjøpte det kondemnerte
skipet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 43 2019
– «Meteor» var et pionerskip
Mangeårig direktør ved Norsk Sjøfarts-
museum, Bård Kolltveit (77), sier at skipet hadde utspilt sin rolle da det brant.
– Bergenske ville åpenbart bli kvitt skipet. Rederiet kunne ikke lenger selge lugarene til bærekraftige priser, samtidig som selskapet var inne i en veldig turbulent og økonomisk vanskelig situasjon, sier han.
Sammen med Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab og A.F. Klaveness, hadde Det Bergenske dampskipsselskap allerede kontrahert et nytt og hypermoderne cruiseskip i regi av rederiet Royal Viking Line. Det nye rederiets første skip, «Royal Viking Star», ble sjøsatt i Finland 10 dager før brannen på «Meteor».
