Sviket fra norske myndigheter
Hadde krav på erstatning da sønnen ble drept i FN-tjeneste – Forsvaret sa ingenting
Arild Grotle ble bare 22 år gammel. Han døde i Libanon i tjeneste for Norge og FN. De etterlatte har i årevis hatt krav på erstatning på flere hundre tusen kroner fra verdensorganisasjonen. Men det har norske myndigheter «glemt» å fortelle.
I Mjølkeråen utenfor Bergen sitter ekteparet Gunvor og Finn Grotle – begge 80 år gamle. I februar 1989, for over 30 år siden, fikk de beskjeden om at deres eneste sønn hadde mistet livet på jobb for Norge og FN.
Arild Grotle var vognkommandør på en SISU – et amfibisk, pansret, sekshjulsdrevet kjøretøy. Ett av dekkene på SISUen eksploderte, kjøretøyet tippet rundt, og Arild – som sto med overkroppen opp gjennom en luke på toppen av vogna – ble drept. Arild Grotle var en av de til sammen 21 norske som døde i tjenesten i Libanon.
– Han var en god og glad gutt, det som skjedde var forferdelig. Fortsatt kjenner vi sorgen over at han ble borte, sier de to gamle foreldrene. De tenker på sønnen stadig vekk, i huset henger bilder av Arild flere steder. Finn viser frem en vegg der de har hengt opp utklipp, tegninger og annet som hedrer minnet om sønnen.
– Her er en tegning av en SISU, den har en av soldatkollegene hans laget, alle har signert på baksiden. Det er et godt minne å ha, forteller Finn.
På en hylle ved siden av står noen av sønnens mange premier; Arild Grotle var norsk mester i presisjonskjøring med bil og hadde medalje fra EM. Bil var på mange måter hans store lidenskap, og han var en stødig sjåfør.
Fikk ikke vite
Bortsett fra noen kroner fra en privat forsikring, har Grotle-familien ikke mottatt noen kompensasjon for tapet av sønnen. De har heller ikke visst at de hadde krav på noe slikt.
Men det har de.
Helt siden 1956 har De Forente Nasjoner (FN) hatt en ordning (se faktaboks) som gir personer som er blitt skadet i FN-tjeneste rett til økonomisk kompensasjon. I tilfeller der soldaten dør, har de etterlatte krav på kompensasjon.
Foreldrene til Arild Grotle og andre etterlatte kunne altså fått erstatning fra verdensorganisasjonen. Men det fikk de ingen informasjon om fra norske myndigheter eller fra Forsvaret.
Ingen har fått
Forsvarsdepartementet hevder at de ikke ble kjent med ordningen før for vel to år siden. Men heller ikke da de fikk vite, gikk de ut med informasjon direkte til dem som var rammet. Og det har heller ikke skjedd senere.
– Det er en skandale, dette har de visst om i alle fall siden 2019 da saken dukket opp i mediene første gang. Men fortsatt er ikke en eneste av de etterlatte blitt kontaktet. Ingen har så langt fått erstatningen de har krav på, tordner de tidligere FN-soldatene Arild Lihaug og Bjørn Dåvøy.
De to er selv veteraner fra Libanon, begge pådro seg skader i tjeneste, skader de har slitt med i årevis etter at de kom hjem. I dag bruker de mye av sin tid på å hjelpe andre veteraner og etterlatte med å få den kompensasjon de har krav på – blant dem ekteparet Grotle.
– Uten Arild og Bjørn hadde ikke vi ant noe om dette, sukker Finn Grotle.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Informerer passivt
Dagens erstatningsordning ble etablert i 1997, men ifølge Lihaug og Dåvøy gjelder den også personell som kom til skade eller mistet livet også tidligere enn det. For eksempel de som gjorde tjeneste i Libanon fra 1979.
Danskene trår til
I vårt naboland Danmark, som også har hatt mange tilfeller av skadde eller døde soldater, har regjeringen utvist langt større handlekraft enn norske myndigheter. Forsvarsminister Trine Bramsen har blant annet rettet sterk kritikk mot FN for at det tar så lang tid å behandle hver enkelt sak.
Danmark sendte i 2016 tre prøvesaker til FN, men disse var ennå ikke behandlet i mai for snart halvannet år siden. I mellomtiden har danskene sendt ytterligere 370 saker til verdensorganisasjonen.
– Jeg undrer meg på hvordan de bare kan bli liggende i systemet og samle støv. Det er jo en voldsom mangel på respekt for de soldater som har vært ute og kjempet i FNs tjeneste, uttaler Bramsen til EkstraBladet.
Hun har også tilbudt FN dansk hjelp i arbeidet med å få behandlet sakene, og hun synes det er utrolig at hun som dansk statsråd må heve stemmen overfor organisasjonen.
Lihaug og Dåvøy, som begge er tildelt veteranprisen for sin innsats, forteller om 39 familier som har krav på erstatning, i tillegg til noen tusen veteraner som på ulike måter har blitt skadet som følge av sin FN-tjeneste – fysisk eller psykisk. Heller ikke veteranene er blitt kontaktet, selv om Forsvarsdepartementet (FD) har navnene. Informasjon om ordningen på regjeringens internettsider er det ikke mange som har fått med seg.
Så sent som sist sommer forsøkte Dåvøy og Lihaug å få Forsvarsdepartementet til å lage en egen brosjyre med informasjon om kompensasjonsordningen. Men det ønsker departementet ikke.
– FD har ikke planlagt å utforme en slik brosjyre som etterspørres, men vi har publisert informasjon om ordningen på regjeringen.no, heter det i svaret fra departementet fra august i år. Veteranene har etter det laget en egen side på Facebook for etterlatte og skadde. «FN-erstatning til veteraner og etterlatte info.side» heter den. Der kan de som ønsker det få informasjon om erstatningsordningene fra FN.
Tar tid å gi svar
I et brev fra 14. september i år opplyser Forsvarsdepartementet at de bistår veteraner som har tjenestegjort i en FN-ledet misjon med å fremme krav om FN-erstatning:
– Før vi sender saken til oversettelse, sender vi den alltid til søkeren for godkjennelse. Forsvarsdepartementet fremmer ingen anbefaling om utfallet i saken overfor FN. Det er FN som bestemmer om erstatning skal gis, og det er også FN som betaler ut denne erstatningen.
Hvorvidt søkeren har fått beskjed når søknaden er sendt eller om dette har vært gjort når FN har bekreftet mottak av søknaden, har variert noe.
Vil ikke ta kontakt
Beskjeden Arild Lihaug har fått fra departementet lyder:
– Vi vil ikke henvende oss direkte til alle som kan være berørt av ordningen. Vi informerer om ordningen gjennom egne og Forsvarets nettsider, og har også sendt ut informasjon om ordningen til personell- og veteranorganisasjonene, skriver avdelingsdirektør Severin Vikanes i et brev til veteranorganisasjonen IntOps.
Forsvarsdepartementet har lenge hevdet at man ikke anså ordningen relevant for Norge. Skadelidtes rettigheter etter nasjonale regler i Norge ble ansett for å være bedre enn rettighetene etter FN-ordningen, hevdet departementet lenge. Først da departementet i 2019 på nytt ble gjort oppmerksom på ordningen, ble man ble klar over at militært personell som var skadet i FN-tjeneste kunne ha grunnlag for et selvstendig krav mot FN − selv om de var omfattet av gunstigere nasjonale ordninger.
– Vi vil gjerne presisere at Norge i lang tid ikke hadde noen form for «erstatningsordninger» for FN-personell, slik staten hevder. Det var først i 2009 at Stortinget vedtok «Forskrift om særskilt kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner,» sier Dåvøy og Lihaug.
Og selv om FN har hatt sin ordning siden 1956, så har ingen fortalt noe om det til dem eller til etterlatte.
Til FN-veteranen Lihaug opplyser departementet for øvrig at norske myndigheter så langt de kjenner til, ikke har mottatt utbetalinger fra FN siden ordningen ble reetablert i 1997.
Bør betale forskudd
FNs system for søknader om kompensasjon og behandlingen av disse er både omstendelig og tar lang tid. Forsvarsdepartementet har siden 2019 oversendt tre saker til FN av rundt 200 innkomne krav om erstatning.
– I dette tempoet vil ta 20–40 år før siste sak til etterlatte er behandlet, mener Dåvøy og Lihaug.
Lihaug og Dåvøy mener derfor det beste ville vært om norske myndigheter hadde forskuttert
en erstatning til de etterlatte – mange av dem mennesker høyt oppe i årene, som ekteparet Grotle. Så kunne man senere ha søkt regress og fått pengene tilbake fra verdensorganisasjonen. De to veteranene mener det ville være på sin plass når man vet at Forsvarsdepartementet «glemte» å orientere veteraner og pårørende om ordningen som forelå.
– Vi er klar over at erstatning ikke bringer tilbake en død sønn, bror eller pappa. Men den kan gjøre tilværelsen enklere for dem som sitter igjen, sier de to.
Les også: Forsvarets store flopp
Dugnad for Finn og Gunvor
Som en bistand til Gunvor og Finn Grotle har de to veteranene organisert en dugnad der skadde ekssoldater har ryddet og planert tomten ute på Mjølkeråen, malt ekteparets hus og gjort forskjellige andre ting. Gjennom veteranorganisasjonen IntOps Bergen & omland, som de to startet i 2012 gir de hjelp og organiserer ulike aktiviteter.
– Arild skulle vært den som hadde hjulpet foreldrene med slike ting når de ble gamle. Nå er han borte og kan ikke bidra. Derfor gjør vi det i stedet. Det er klart at om foreldrene hadde fått kompensasjon for tapet av sønnen for 30 år siden, ville mye vært annerledes for dem i det daglige, sier de to veteranene.
Arild Grotle var født 11. januar 1967, og mistet livet den 13. februar 1989, 22 år gammel. Han ble begravet fra Åsane gamle kirke, og Forsvaret dekket utgiftene til seremonien. Foreldrene og Arilds søster ble invitert med på tur til Libanon for å se stedet der sønnen og broren døde, og for å snakke med hans soldatkolleger. Med på ferden som reiseleder var nå avdøde stabsprest Torleif Bjotveit.
– Han var enestående, den eneste fra Forsvaret som virkelig har brydd seg om oss og tatt seg av oss i ettertid. Han var svært imøtekommende, ringte oss og sendte julekort. Da han ble syk og senere døde, stoppet all kontakt med Forsvaret, forteller ekteparet Grotle.
I Libanon møtte familien alle soldatene som hadde vært sammen med Arild. Gode møter resulterte i vennskap og bekjentskap som fortsatt eksisterer. Leiren der sønnen hadde bodd, fikk for ettertiden navnet «Camp Grotle.» Kontakten med alle vennene og soldatkollegene var en stor hjelp for familien i sorgen.
– Vi fikk på en måte over 20 nye sønner da Arild gikk bort, sier ekteparet og smiler ved minnene.
Dette er FN-ordningen
FN har betalt erstatninger for dødsfall/uførhet i nesten hele sin historie.
Ordningen ble første gang formalisert for United Nations Emergency Force (UNEF) i 1956. Frem til FN etablerte sin nåværende kompensasjonsordning for dødsfall/uførhet, gjaldt følgende:
Nasjonene betalte erstatning til eget personell basert på nasjonal lovgivning, og de fikk fullt ut refundert sine utgifter fra FN, basert på sertifiserte krav. Gjennomsnittlig refusjon fra FN var ca. USD 104.000 pr. sak.
Erstatningens størrelse har variert mye avhengig av hvor man var fra i verden. De økonomisk dårligere stilte nasjonene krevet at alle som gjorde tjeneste skulle være like mye verdt, uavhengig av hvilket land man er fra, og at det måtte etableres en ordning som er lik for alle nasjoner.
Arbeidet med revidert ordning startet i 1994, og den nye ordningen ble vedtatt 16. juli 1997, med virkning fra 30. juni samme år. Den sikret lik behandling av alle medlemsland (minstebeløp), den ga rett til erstatning på 50 000 USD ved død, gradert erstatning etter uførhetsgrad, satsen er senere økt og er i dag på 77 000 USD.
Da FN-resolusjonene var vedtatt, ble de sendt både til norsk UD og Forsvarsdepartementet (FD).
FD meldte tilbake til FN-delegasjonen at Norge hadde bedre erstatning enn FNs nye regler, og at ordningen derfor ikke var aktuell.
Ordningen ble dermed ikke brukt, og kunnskap/kompetanse ble ikke etablert eller den forsvant.
Forsvarsdepartementet har utarbeidet et informasjonsskriv om ordningen hvor departementet har redegjort for hvordan krav om erstatning til FN skal fremmes. Informasjonen foreligger på Forsvarsdepartementets og Forsvarets nettsider.
Erkjenner feil
– FN-erstatningsordningen ble i opprettet som en refusjonsordning for stater som betalte erstatning til sine veteraner for skader de ble påført i tjenesten. Ordningen ble endret i 1997, slik at veteranene kunne fremsende selvstendige krav for å sikre en minimumserstatning til skadde og etterlatte. Norge har egne erstatningsordninger. Det ble derfor ikke oppfattet som en endring som berørte norsk personell, noe som har vist seg å være feil. Det burde selvsagt ha blitt orientert om endringen til personellet, sier tidligere forsvarsminister Frank Bakke-Jensen til Vi Menn.
Han sier at Forsvarsdepartementet mottok veldig mange krav på kort tid da ordningen med å fremsende krav om FN-erstatning ble etablert i 2020.
– Til nå har vi mottatt omkring 180 krav. Selv om det det første året har tatt tid å få sendt frem kravene, har vi stor tro på at dette vil gå fortere i tiden som kommer. Vi er godt i gang med å behandle mange av de kravene vi har mottatt. På grunn av den store saksmengden, må det likevel fortsatt påregnes noe saksbehandlingstid. Vi kan imidlertid avkrefte at det vil ta 20-40 år før den siste av disse sakene er oversendt til FN, sier Bakke-Jensen.
– Det er beklagelig at etterlatte opplever at informasjon om erstatningsordningene ikke er tilstrekkelig tilgjengeliggjort. Det vil imidlertid være vanskelig gjennomførbart å kontakte alle skadelidte og etterlatte som kan være berørt av ordningen. Vi har derfor gjort informasjonen tilgjengelig på regjeringens og Forsvarets nettsider samt sendt informasjonen til personell- og veteranorganisasjonene, sier Frank Bakke-Jensen.
