Skarpt oppdrag i kaldt politisk landskap
De vokter den 197 kilometer lange grensen mot Russland
Det første tilholdsstedet var i en jordgamme. I dag, 100 år senere, har soldatene fra Garnisonen i Sør-Varanger ansvaret for en av Europas best bevoktede grenser.
Noen steder flyter Pasvikelva bred som en innsjø. Andre steder er den så smal at det bare er en kort svømmetur over for elgen − én av de ytterst få skapningene som krysser grensen fritt.
På tross av den geografiske nærheten, preget et hav av motsetninger forholdet mellom Norge og Sovjetunionen under den kalde krigen. Etter tøværsperioden som fulgte, ble forholdet på nytt kjølig etter Russlands anneksjon av Krim.
Giftskyene i Nikel
Men på selve grensen går livet som alltid sin vante gang. Innenfor synsvidde er skorsteinene i byen Nikel. De befinner seg bare et par kilometer fra den østre bredden, og sluttet å spy ut giftig svoveldioksid da den siste smelteovnen stengte ned rett før jul i fjor.
– På en måte er det noe som mangler, konstaterer kaptein Fredrik Hodnefjell, selv om ingen savner giftskyene.
Sjefen for Pasvik grensestasjon og mannskapene hans er for nærmeste naboer til industribyen å regne.
Hodnefjell har invitert Vi Menn ut på Pasvikelva med de to patruljebåtene «Skrubb» og «Varg». De er to av i alt seks patruljebåter som ble innkjøpt som en del av oppgraderingen av utstyret da den 197 kilometer lange felles grensen med Russland ble Schengenområdets nordøstlige ytterkant i 2001.
Erfaren grensejeger
RIB-båtene er spesialbygde med 435 hesters motor og vannjetaggregat. I tillegg til toppfarten på 40 knop er de i stand til å navigere på grunt vann, noe som er påkrevd i mange områder i det trange elveløpet.
– Her er ankeret. I tilfelle motorstopp skal det forhindre oss i å drive inn på russisk område, forteller båtfører Kaja Vollen (19) under sikkerhetsbrifingen.
I likhet med de aller fleste vernepliktige mannskapene var hun russ i fjor. Nå, ett år senere, er hun en erfaren grensejeger og båtfører med ansvar for at vi ikke navigerer feil på elva og krenker russisk territorium.
Foran styrekonsollen sitter patruljelaget med fire grensejegere. De har med seg våpen, magasiner med skarp ammunisjon, i tillegg til kikkert og kamera, foruten sekker med proviant og utrustning.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Full oversikt
På vei nordover fra bryggen i Svanvik smalner elva. På norsk side ligger fritidsboliger og joller langs bredden, for Pasvikelva er et yndet tur og fiskeområde. På russisk side er det bare vegetasjon, vakttårn og de karakteristiske røde grensestolpene med grønne striper.
Mens sivile har lov til å ferdes helt inntil grensen på norsk side, har det russiske grenseområdet ferdselsforbud for uvedkommende, avsperret med piggtrådgjerder flere kilometer fra selve grensen.
Foran seg på styrekonsollen har Kaia Vollen og makkeren, korporal Emil Johansen, full oversikt over hvor vi befinner oss med meternøyaktighet der selve grenselinjen er lagt inn på GPS-kartplotteren. I tillegg er patruljebåten utrustet med radar som et supplement i tåke og nattemørke.
Les også: Det ligner et vanlig passasjerfly – innsiden skjuler noe helt annet
Rutiner for korrekt oppførsel
For fritidsbåtene som ferdes på elva er selve grenselinjen markert med bøyer som følger midten av elveløpet. Men det finnes unntak. Inne i Trongsundet, det trange løpet før Bjørnevatnet, legger Kaja Vollen kursen mot den østre elvebredden, helt inn i russisk farvann. Overenskomsten mellom Norge og Russland sier at der det bare er farbart farvann på russisk side, er det lov for den norske Grensevakten å svinge innom. Men det er ikke lov å stanse.
– Det var en litt rar «Oi, nå er vi i Russland!»-følelse de første gangene på båtførerkurset. Men etter hvert blir også det rutine, forteller Kaja Vollen.
Selv om det ikke skjer daglig, er det også rutiner for hvordan de norske soldatene skal forholde seg til den russiske grensevakten hvis de møtes tilfeldig ute på patrulje: Kun korrekt militær hilsing på avstand. Å stoppe opp for å ta en jovial prat er ikke tillatt.
Urinering forbudt
Korrekt fremferd er et nøkkelord langs den lukkede grensen. Det gjelder også for sivile. Her er ikke noe ingenmannsland. Enten er man på norsk eller på russisk side. Fem centimeter inn på russisk side blir regnet som en straffbar grensekrenkelse. Den norske Grensevakten skal både hevde suverenitet og passe på at reglene overholdes. De norske vernepliktige soldatene er gitt et stort ansvar ved at de har politimyndighet til å anmelde grensekrenkelser.
I de fleste tilfellene dreier det seg om turister som begår korte ulovlige grensekrysninger. Gjerne for å ta en selfie ved en russisk grensestolpe (det er 396 grensemerker mellom Treriksrøysa og utløpet av Grense-Jakobselv i Varangerfjorden). Det er heller ikke lov å kaste gjenstander over grensen eller å gjøre «fornærmende eller provoserende handlinger» mot, eller over grensen.
Å urinere mot Russland kan gi en bot som svir.
Les også: Norges nye superfly har et spesielt symbol på halen
Bestemmer selv
Det er vanskelig å fastslå om observasjonstårnene på russisk side er bemannet. Men helt sikkert er det at Observasjonspost Bjørnsund på norsk side følger med på bevegelsene våre. I tårnet pipes det fra radarskjermen når det er båter i bevegelse på Bjørnevatnet.
Ved hjelp av kraftige kikkerter og termiske sensorer kan menig Karen Moe fra Stjørdal og Marius Pettersen fra Sandefjord følge detaljert med et par mil opp og ned langs elven, og tilsvarende langt inn på russisk side. For de fire vernepliktige soldatene på observasjonsposten består døgnet av to tretimers vakter hver, foruten rengjøring, patruljering ute og kjøkkentjeneste.
Hodnefjell forteller at det unike med tjenesten på alle OP´ene er at soldatene i stor grad selv bestemmer hvordan de fordeler oppgavene. Grunnutdanningen som grensejeger tar seks måneder på Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) på Høybuktmoen ved Kirkenes. Det neste halvåret tilbringer hver firemannspatrulje halvparten av tiden ute på skarp tjeneste på en OP i opptil tre uker av gangen.
– Jeg er fornøyd med vaktene mine. Jeg får med meg en solnedgang og en halv soloppgang hver dag, forteller Karen Moe. Hun spurte etter en utfordring på sesjonen, og havnet her i januar.
Selv om mye av tiden tilbringes på vakt i tårnet, står soldatpakningene ferdig pakket til utrykning nede ved inngangen. Hver inneholder jervenduk, medisinsk utstyr og nok proviant til å klare seg flere døgn ute i strekk uansett årstid. På utstyrslisten står også sekshjulinger og snøscootere, i tillegg til utstyr for ski- eller fotpatruljer.
– Det er en veldig variert tjeneste som jeg kommer til å savne, og et av de få skarpe oppdragene i Forsvaret i fredstid. Jeg har ikke angret et sekund så langt. Bortsett fra de få gangene jeg har frosset på øvelse, innrømmer Karen Moe.
Russisk julebord
I år er det 100 år siden Garnisonskompaniet i Kirkenes ble opprettet som nøytralitetsvakt for å markere at Pasvikdalen var norsk. Motparten den gangen var Finland, som man fryktet skulle annektere Petsamo og området som i dag utgjør den russiske siden av grensen. Som nødløsning ble det bygget en jordgamme på Svanvik for å huse de 60 soldatene. At boforholdene ikke var ideelle illustreres ved at «en hornblåser måtte i 1928 søke avskjed og ble innrømmet invalidepensjon p.g.a. lungesykdom han hadde pådratt seg under tre års innkvartering i gammen».
Samtidig fikk «verdens største jordgamme» ry som et nasjonalt symbol som ble stående helt til den ble sprengt med resten av bygningene under tyskernes tilbaketrekning fra Finnmark i 1944. I 2001 ble den gjenreist og brukes i dag som velferdsbygg på Pasvik grensestasjon.
De første årene etter 2. verdenskrig ble grensevaktholdet utført av suksessive avdelinger fra Hæren, inntil GSV igjen fikk oppsynet med den norsk-russiske grensen i 1959.
Garnisonen i Sør-Varanger
GSV har både et militært og et sivilt oppdrag. Det militære er suverenitetshevdelse som en del av forsvaret av Finnmark og Norge. Det sivile går ut på å overvåke at grenseavtalen mellom Norge og Sovjetunionen fra 1949 overholdes, og overvåking av Schengenområdets yttergrense i nord. Grensejegerne har derfor begrenset politimyndighet på vegne av politimesteren i Øst-Finnmark.
Foruten et utdanningskompani og et stabskompani, består GSV av Pasvikkompaniet som har ansvaret for et 112 kilometer langt patruljeområde i den sørlige delen av området mellom Bjørnevatnet og Treriksrøysa.
Jarfjordkompaniet har ansvar for den nordlige delen fra Elvenes til Grense-Jakobselv.
Jegerkompaniet ble opprettet i 2018 og erklært operativt i 2020. Det er tungt utrustet med blant annet stridsvognmissiler og innebærer en betydelig økning i den militære stridsevnen til GSV.
Samarbeid unormalt
Oberstløytnant Michael Spanne Rozmara hadde i alt åtte års tjeneste bak seg som grensejeger fordelt på tre perioder da han tiltrådte som sjef for GSV denne sommeren. Han husker perioden med samøvelser med den russiske grensevakten tidlig på 2000-tallet. I 2007 var det til og med felles julebord med familie for de norske og russiske offiserene tilhørende FSB, tidligere kalt KGB. Etter den russiske annekteringen av Krim og stadig mer omfattende militærøvelser på norsk og russisk side, har forholdet surnet.
– I et lengre historisk perspektiv var det den korte perioden med samarbeid og full åpenhet som var unormal, konstaterer oberstløytnanten i dag.
– Og enhver reduksjon i samhandling er synd. Vi er to land og to kulturer med interessante historier. Selv håper jeg at vi kommer tilbake til samarbeid og interaksjon.
Han sier det til tross for at farfaren flyktet fra Tsjekkoslovakia på slutten av 1940-tallet. Farfaren hadde forelsket seg i kokka i leiren som var sudettysker, og fremtidsutsiktene for de to etter den kommunistiske maktovertagelsen var dårlige.
– Han følte at fedrelandet hans ble stjålet av kommunister. Og her sitter jeg i dag. Jeg har et godt forhold til den andre siden, men farfar ville nok følt det annerledes, sier Michael Spanne Rozmara.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
Økt kampkraft
Et resultat av den politiske viljen til økt militær tilstedeværelse i Finnmark er at GSV øker bemanningen med rundt 100 vernepliktige og ansatte frem mot 2024. I fjor ble Jegerkompaniet, en ny innsatsstyrke ved GSV, fullt operativt.
Lagene består av fire mann med terrenggående kjøretøy.
I skytefeltet ved Høybuktmoen rykker de frem med utstyr som inngir respekt: På lasteplanet har et av kjøretøyene Javelin anti-tank missil som kan ta ut en tung stridsvogn på 2,5 kilometers hold. Jegersoldatene er også satt opp med 12,7mm MØR skarpskytterrifle og rekylfri kanon.
– Å sitte i stridsvogn gir falsk trygghet, kommenterer lagfører Herman Flagestad tørt.
På hjemmebane
I Petsjengadalen på russisk side, bare åtte kilometer fra grensen, holder to russiske brigader på til sammen 10 000 soldater til. Når vinden blåser fra øst, kan de norske grensejegerne kjenne at det klirrer i vindusrutene på Korpfjell når rakettartilleriet har øvelse.
– Det er ikke til å stikke under stol at vi er få i antall. Men vi har fordelen av å være på hjemmebane og kan operere under radaren. Operere i det skjulte, skade en fiende med små stikk og komme oss unna. Nok til å ha en avskrekkende effekt, sier Flagestad.
– Vi er helt avhengige av høy kvalitet på soldatene våre. De kan ikke trå feil, sier Michael Rozmara.
Svømmende bjørn
Han skryter av de unge mannskapene som kommer inn rett etter å ha gjort seg ferdige med videregående. De blir plukket ut med høyere fysiske og kognitive krav enn de fleste andre avdelingene.
– Vi ser etter folk som er i stand til å håndtere hendelser selvstendig, og man ser at alle soldatene våre har en plan med livet sitt, legger han til.
For grensejegerne kan belønningen for alle døgnene i felt komme i form av sjeldne naturopplevelser. I fjor var båtfører Emil Johansen ute på elven da en bjørn la på svøm mot norsk side.
Den russiske bjørnen trenger som kjent ikke visum.
Jevnt antall krenkelser
Å ta på en russisk grensestolpe kan bli dyrt.
– Straffen for grensekrenkelser er sort sett bøter. Er man over på russisk side ved et uhell, er straffen som oftest 5000 kroner. Ved overlagte grenseovertredelser er den ofte det dobbelte, sier påtaleleder Morten Daae ved Finnmark politidistrikt.
Grenselinjen mellom Norge og Russland er absolutt. Blir man oppdaget fem centimeter inne på russisk side vanker det bot. Det er Grensevakten som har oppgaven med å dokumentere og anmelde grenseovertredelser, men bruker også tilstedeværelsen sin til å informere og advare turister mot å begå lovbrudd.
Siden 2017 har 70 forhold resultert i bøteleggelse. Tallet er noenlunde jevnt fordelt på hvert år med 12 i 2017 og 16 i 2018. Koronaåret 2020 så heller ikke ut til å legge en demper på grenseturistene med 16 krenkelser. Per 23. august i år var antallet 12.
– Det er flest nordmenn som begår lovbrudd. Noen gjør det ubevisst ved feilnavigering i båt på elva, mens noen synes det er gøy å løpe over eller kaste stein inn i Russland, forteller Daae.
Enkelte åsteder for grensekrenkelser går igjen. Grense-Jakobselv er nesten like smal som en bekk enkelte steder, og i det man kommer ned i dalen står en norsk grensestolpe rett ved veien. Det er lov å gå inntil den norske stolpen, men man skal være forsiktig, for det kan være vanskelig å fastslå nøyaktig hvor grenselinjen midt mellom stolpene går.
– Det er veldig fornuftig å holde seg på den riktige siden av de norske grensestolpene, sier Daae.
Et annet populært sted er Treriksrøysa der den norske, finske og russiske grensen møtes. Noen faller for fristelsen og løper rundt røysa der også tre tidssoner møtes, eller klatrer på den. Etter fem kilometers vandring langs grensegaten bør man ikke bli forbauset hvis man møter på et par grensejegere som vennlig, men bestemt forhindrer lovbrudd på feil side av Treriksrøysa.
