ekstremdykk i polhavet
Amerikanerne måtte gi opp – da overtok nordmennene det livsfarlige oppdraget
Det norske kystvaktskipet kjempet mot 40 effektive kuldegrader, tykk is, stummende mørke og knappe drivstoffreserver. Millioner, prestisje og banebrytende forskningsdata lå i potten. Styrmannen på KV Svalbard tok oppdraget som «kald fisk».
Ingenting annet hadde fungert. Til slutt hoppet dykker Andreas Soløy (43) ned i isvannet. Midt ute i Beaufort-havet nord for Alaska klarte han å lokalisere den verdifulle og viktige riggen med måleutstyr før unike data gikk tapt.
– Jeg var litt nervøs før jeg gikk ned under isen. Men jeg hadde svært dyktige og pålitelige kolleger oppe på isen, forteller den sindige 43-åringen fra Sørfold i Nordland.
Dykket gjennom et hull i isen var en kamp mot klokken. For å kunne gjennomføre redningsoperasjonen hadde kystvaktskipet Svalbard vært gjennom en mer enn 7000 nautiske mils seilas i noe av det tøffeste farvann kloden har å by på.
Men det var slett ikke gitt at kystvaktskipet Svalbard skulle klare å gjøre jobben da amerikanerne måtte kaste inn håndkleet: Å redde opp tre store installasjoner fra Polhavet, inneholdende unike klimadata som ellers ville gått tapt.
Les også: Fritz Gerhard (18) skulle arve familiegodset. En tragedie endret alt
Måler temperatur med lyd
Den særdeles spesielle redningsaksjonen i Beaufort-havet ble gjennomført like før jul i fjor. Den delen av Polhavet som ligger nord for Alaska og Canada, er et vanskelig tilgjengelig havområde der isen når som helst kan spille de som ferdes der et stort puss.
– For vårt vedkommende startet jobben allerede sommeren 2019 da vi seilte nordover mot Nordpolen for å sette ut fire rigger i Polhavet nord for Svalbard, forteller skipssjef Geir-Martin Leinebø på KV Svalbard.
Riggene inneholdt utstyr som måler temperaturen tvers over Polhavet ved hjelp av lyd (se sak nederst). I forbindelse med utsettingen av de fire riggene skrev KV Svalbard polarhistorie som første norske fartøy på Nordpolen, den 19. august 2019.
− Utsettingen gikk greit, forteller skipssjef Leinebø.
KV Svalbard var på sensommeren i fjor tilbake i området for å hente inn de fire riggene som ble satt ut. Operasjonen gikk greit og smertefritt.
Tre tilsvarende rigger som var satt ut i det ugjestmilde Beauforthavet ble derimot stående. Den amerikanske delen av det norsk/amerikanske prosjektet gjensto. Det amerikanske kystvaktskipet USCGC «Healy» kunne ikke brukes etter en brann om bord. Problemene truet med å veltet hele prosjektet.
Stanget mot isen
Nå var gode råd dyre for forskerne. Batteriene som driver de avanserte instrumentene på riggen var i ferd med å gå tomme, og ville ikke overleve vinteren. I så fall ville dataene gått tapt, og mye av innsatsen ville ha vært forgjeves. Prosjektet koster flere titalls millioner kroner, bare utstyret hadde en prislapp på 90 millioner.
Men den norske kystvakten kom til unnsetning. Skipssjef Geir-Martin Leinebø og hans mannskap tok utfordringen.
– Skipet var på verksted, og så hadde vi situasjonen med covid-19. Dessuten gikk det mot vinter, og vi visste at isforholdene ville bli utfordrende, forklarer skipssjefen.
Samtlige i den 55 mann store besetningen ble testet for korona, og det ble gjort omfattende risikovurderinger både før de sa ja, og før skipet la ut på ferden. 12. oktober i fjor gikk kystvaktskipet fra Florø via Longyearbyen og så vestover mot Beauforthavet.
– Vi fulgte iskanten så langt vi kunne, i rundt tre døgn, før vi begynte å stange oss innover i isen. KV Svalbard er en isbryter og tar seg greit frem i is. Vårt problem er at vi ikke kunne bruke så lang tid at vi ikke hadde mer bunkers igjen. Vi måtte være forsiktige så vi ikke gikk tomme, forklarer Leinebø.
Les også: (+) Flaggermusflyet - den usynlige dommedagsmaskinen
Polerfaring
Fra KV Svalbard stakk inn i isen tok det fem døgn før de hadde forsert de 460 nautiske milene inn til den første av de tre riggene som skulle hentes opp fra 40 meters dyp.
Å få opp de to første riggene inne i Beauforthavet gikk veldig greit for det rutinerte mannskapet på KV Svalbard. Men ute på havisen var det rundt 40 effektive minusgrader, og det var nødvendig med hyppige skifter av mannskap, forteller Thomas Andersen, én av to som ledet arbeidet nede på dekket og ute på isen.
– Vi har en god del ungdommer som avtjener førstegangstjenesten om bord, og de tenker ikke alltid på å gi seg om det blir kaldt. Av og til var det nok med en times innsats før vi måtte bytte, sier Andersen.
– Erfaringene vi hadde fra året før, da vi nådde Nordpolen, var svært nyttige for oss i Beauforthavet. Faktisk helt vesentlige for at vi lyktes, sier Ottar Sletta, den andre som hadde lederansvaret nede på dekk. Han forteller at å få opp riggene er mer omfattende enn mange tror. Det er ikke bare å heise dem inn på dekket.
– Det er nødvendig med skikkelig god timing og posisjonering for å få dem opp gjennom isen i det rette øyeblikket, sier Sletta.
Ned i det våte mørket
Det var den tredje og siste riggen som virkelig skapte utfordringer og problemer for besetningen på KV Svalbard.
Riggen befant seg under tykk, flerårig is, i et område med mye strøm. Selve riggen var plassert på 40–50 meters dyp, men den var forankret i bunnen fire kilometer under overflaten med et anker som ble løst ut med et lydsignal. Men hvor?
Og når riggen først var lokalisert, ville det bli svært krevende å få den opp av hullet i isen og om bord på skipet.
– Vi hadde team ute på isen for å lete etter hvor riggen kom opp, men vi klarte ikke å finne den helt nøyaktig, heller ikke med skredsøkerutstyr. Vi prøvde også med hydrofoner, men lyktes ikke, forklarer Andreas Soløy.
Les også: (+) Spøkelsesskipet ingen vil ha
Til slutt så ikke den rutinerte dykkeren Andreas Soløy noen annen utvei enn å gå ned gjennom i et hull i isen selv for å forsøke å lokalisere riggen nede i det iskalde, mørke dypet. Et slikt dykk er ikke akkurat noe man gleder seg til under de rådende forholdene.
– Sjefen min var ikke sikker på at det var noen god idé. Men vi gjennomførte en skikkelig risikovurdering, og ble etter hvert enige om at jeg skulle gjøre et forsøk, forteller Soløy.
Han er utdannet arbeidsdykker, men jobber i tillegg som fiskeriinspektør og styrmann på KV Svalbard.
Lettet
På isoverflaten viste termometeret 15 blå grader. Det blåste. Kun saltinnholdet gjorde at vannet ikke frøs til is i hullet som var boret gjennom isen for Soløy.
– Det var jo litt nervepirrende. Vi var langt nord for Alaska og svært langt unna alle mulige slags hjelpetilbud dersom noe skulle gå galt. Et trykkammer, for eksempel, sier dykkeren.
Selv om det var mørkt under isen, var sikten god. Soløy oppdaget riggen 20–30 meter unna skuta.
– Da Andreas ga beskjed om at han kunne se riggen med alle instrumentene, ble vi utrolig lettet. Da hadde vi holdt på i mer enn 24 timer med posisjonering og leting for å finne den, sier skipssjef Leinebø.
Men selv om dykkeren hadde lokalisert riggen, var det ikke enkelt å få de som jobbet oppe på isen til å forstå akkurat hvor utstyret de skulle ha opp, befant seg. Det ble blant annet boret flere hull slik at «bakkemannskapet» kunne følge hvor Soløy beveget seg.
Mistet lyden
– Til sist fikk vi festet en wire til riggen, slik at den kunne heises opp. Jeg hadde kommunikasjon med dem oppe på isen nesten hele tiden, det var bare noen korte øyeblikk de ikke kunne høre meg. Da skvatt de og trodde at jeg hadde problemer. Men jeg var helt OK, sier Soløy.
Samarbeide
KV Svalbard har en rekke ganger vært på tokt for Nansensenteret, og har et veldig godt samarbeid.
− Vi kjenner hverandre, er samkjørte og stoler på hverandre. Vi er også tilhengere av militært og sivilt samarbeid. Det ble på mange måter avgjørende da vi på kort varsel sa ja til forespørselen om å forsøke å få opp riggene som var satt ut, sier skipssjef Geir-Martin Leinebø.
Rundt midnatt kunne vi gå i gang med å få alt utstyret om bord. Det er ingen tvil om at Andreas var dagens helt i Beaufort-havet, sier Leinebø.
Det var et stort øyeblikk både for besetningen og for de mange norske og amerikanske forskerne da det verdifulle utstyret noen timer senere sto inne på dekket på KV Svalbard.
– Det var vill jubel fra amerikanerne; de hadde sett for seg at riggen ville gå tapt. Da vi fikk den opp, var det særdeles god stemning, sier Geir-Martin Leinebø.
Bonus-lur
Andreas Soløy sto bak en dykkerprestasjon i toppklasse der oppe i Polhavet:
– Det ga en fantastisk følelse å se alle de viktige instrumentene ble berget opp. Da de sto på dekket av kystvaktskipet, visste vi at vi hadde lyktes, sier Hanne Sagen ved Nansensenteret, toktleder for forskningsprogrammet.
Med alt det kritiske utstyret godt plassert om bord, brukte ikke KV Svalbard lang tid på å sette kursen tilbake mot Norge. Det var blitt langt ut i november, og det var om å gjøre å komme seg ut av isen før den pakket seg for mye.
– Vi har aldri gjennomført oppdrag så langt borte fra norsk farvann tidligere. Dette var en uvanlig ferd også for oss. Det var mørkt nesten hele døgnet, været var dårlig og det var mye is. Temperaturen lå på minus 20–30 grader, med vinden ble den effektive temperaturen enda lavere. Heldigvis er vi vant med utfordringer, og vi løste de problemene som dukket opp, forklarer skipssjefen – som sammen med besetning og forskere feiret at oppdraget var løst med suksess, med kumle til middag – og en ekstra strekk etter maten.
Avslørende lyd fra dypet
Riggene hører til CAATEX, et norsk-amerikansk forskningsprosjekt ledet av Nansensenteret. Det norske engasjementet er finansiert av Norges forskningsråd.
Hovedmål for prosjektet: Måle endringene i varmeinnholdet i Polhavet og sammenligne med tilsvarende målinger fra 90-tallet.
At det blir mindre is i Arktis, er godt kjent. Forskerne vet mindre om situasjonen nedover i de rundt 4000 meter dype vannmassene. Forskningen foretas gjennom måling av hvordan lyd forplanter seg under havisen. Målingene foretas ved hjelp av bunnforankrede rigger med akustiske kilder og hydrofoner plassert på en kabel.
Riggene er plassert langs en linje på tvers av Polhavet fra Beauforhavet til nord for Svalbard. De akustiske signalene forplanter seg over hele Polhavet. Gangtiden for signalene mellom hver rigg brukes til å beregne middeltemperaturen i dyphavet.
Fordi lydbølgene går raskere i varmt enn i kaldt vann, kan tiden de tar fra en stasjon til neste avsløre temperaturen. Én grad høyere temperatur betyr at hastigheten på lyden øker med 4,5 meter i sekundet. Den største avstanden mellom riggene var på 2566 kilometer. Lyden brukte 29 minutt fra den ene siden av havet til den andre.
Det er første gang på 25 år at man gjennomfører en måling av temperaturen i Polhavet ved hjelp av lyd, og prosjektet vil gi svært mye ny kunnskap.
Å få hentet opp utstyret før vinteren var avgjørende og viktig, fordi batteriene som drev de følsomme instrumentene ellers ville gått tomme og verdifulle data da ville gått tapt. Nå er dataene til analyse både i Norge og i USA – henholdsvis ved Nansensenteret i Bergen, ved Scripps Institution of Oceanography i San Diego og ved flere andre forskningsinstitusjoner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 11 2021.
