Fanget i villmarken:
Friluftsmannen Carl led en hjerteskjærende skjebne: «Det er min egen feil ... Jeg orker ikke fryse mer»
Naturfotografen hadde avtalt et fem måneders opphold i villmarken før en venn skulle hente ham. Trodde han selv. Den eneste som kom, var den nådeløse Alaska–vinteren.
«Det er min egen feil at jeg fortsatt befinner meg i villmarken»
og «Jeg orker ikke fryse mer. De sier det ikke gjør vondt.»
Slik lød noen av nedtegningene i dagboken letemannskapene fant.
Mannskapene hadde omsider kunnet ta seg ut til det utilgjengelige villmarksområdet i fjellkjeden Brooks Range i Alaska denne februardagen i 1982, etter å ha blitt stoppet av dårlig vær under tidligere forsøk.
Nesten ett år tidligere hadde fotograf Carl McCunn lagt ut på en fem måneders ekspedisjon i denne delen av Alaskas mektige, men lumske villmark. Med funnet av leirplassen, skulle omverden også få vite hva som hadde hendt med Carl.
For Carl McCunns skjebne, var like mye et resultat av ren uflaks og uheldige omstendigheter som av dårlig planlegging.
Elsket villmarken
Amerikanske Carl McCunn ble født i München 25. januar 1947. Faren var utstasjonert fra Hæren. Snart flyttet familien McCunn hjem til USA og San Antonio i Texas, der Carl vokste opp.
Storvokste Carl med sine 188 centimeter og mer enn 100 kilo ble beskrevet som en omgjengelig person med en vennlig og behagelig personlighet. Han fullførte videregående, før han innrullerte i Marinen. Etter fire år i Marinen, flyttet Carl til Anchorage i delstaten Alaska. En langvarig fascinasjon for dyreliv og Alaskas villmark skulle omsider kombineres med jobben som fotograf.
I 1976 bodde Carl flere måneder i villmarken i fjellområdet Brooks Range i Alaska. Da han ikke returnerte til sin bopel i Anchorage til avtalt tid, ringte faren politiet som reiste ut og hentet Carl hjem. Men Carl mente at han slettes ikke hadde vært i trøbbel, og klargjorde for faren at han ikke hadde hatt noe ønske om å forlate villmarken.
– Vær så snill, ikke gjør dette igjen, skal han ha gitt faren beskjed om.
Kanskje Carls ord til faren i 1976, skulle være med på å besegle Carls skjebne fem år senere.
I ett med naturen
I mars 1981 hadde Carl besluttet at tiden var inne for et nytt opphold i villmarken rundt Brooks Range. Han fikk en bushpilot til å fly ham ut til et øde område sør i Brooks Range, noen mil unna elven Coleen River og cirka 12 mil unna tettstedet Fort Yukon. Her skulle han leve og bo i fem måneder, mens han fotograferte villmarken.
Alt tyder på at de første månedene forløp vel. Carl levde i ett med naturen, og hadde med seg nok forsyninger og utstyr til å klare seg i de tiltenkte fem månedene, deriblant telt, 500 filmruller, 640 kilo proviant, to rifler og en hagle.
Piloten som hadde fløyet Carl ut til villmarken i mars, kunne fortelle at Carl hadde gjort avtale med en venn som også var bushpilot om retur. Vennen skulle hente Carl en gang i august, refererte bushpiloten at Carl hadde fortalt ham.
Men, skulle det vise seg, Carls venn hadde aldri oppfattet at de hadde gjort en slik avtale. Henimot, hevdet vennen senere, hadde han gjort det klart at han nok ville være opptatt med andre jobboppdrag i august.
Avtalen som ikke ble inngått
Carls dagboknotater fra midten av august indikerte at han forberedte seg på å bli hentet hjem. Men ettersom dagene gikk og pilot-vennen ikke dukket opp, fremgikk en viss frustrasjon hos Carl. Muligens hadde tabben begynt å gå opp for ham.
– Jeg innser at jeg skulle gjort en tydeligere avtale, skrev han i alle fall.
Carl forsøkte å holde motet oppe: temperaturene var fortsatt relativt høye (rundt 15-17 grader på dagtid), og han spedde på de skrantende forsyningene ved å skyte ender og smågnagere ved elven i nærheten av teltplassen. Han skal også ha forsøkt å tørke og spise kjøttet fra et reinsdyr som nylig hadde avlidd.
Men lenger ut i august hadde også enkelte av Carl McCunns venner begynt å bli bekymret. Andre igjen var sikre på at han måtte ha returnert til sivilisasjonen alt, og tolket fraværet av livstegn som at Carl var opptatt med jobb.
Heller ikke Carls far meldte ham savnet med det første; han hadde jo fått klar beskjed av sønnen om ikke blande seg inn i ekspedisjonene hans en gang til. Dessuten, fortalte faren senere, hadde Carl også sagt til faren at han ikke skulle bekymre seg om han ikke kom hjem i august som planlagt, da han muligens ville bli lenger i villmarken dersom forholdene tillot det.
Men, alene i villmarken og med det som må ha vært en tydeligere og tydeligere oppfatning om at ingen ville komme ham til unnsetning, var tonen nå en ganske annen hos Carl.
– Kom igjen, vær så snill, ikke la meg bli værende igjen her slik. Jeg kom ikke ut hit for dette, skrev han i et dagboknotat.
Så, ut av intet, kom redningen. Trodde Carl.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle
Redningen kom nesten
Alaska-politimann David Hamilton hadde på oppfordring fra Carls venner fløyet ut i villmarken for å se etter Carl i området han kunne tenkes å befinne seg.
Hamilton greide å finne leirplassen. David Hamilton forklarte senere at han sirklet rundt Carl McCunn, som hilste til ham på «en tilbakelent måte» mens han holdt en bag i hånden. Hamilton forklarte at han oppfattet dette som at Carl ikke var i fare. Derfor fløy han sin vei, forklarte han i en senere høring.
I dagboken sin skrev Carl at han opplevde «pur glede» da han så flyet komme. Men i takt med at piloten fløy av sted igjen, endret gleden seg straks til frustrasjon. Spesielt da han kikket på en oversikt over SOS-signaler han hadde med seg og innså at han hadde gjort en kjempetabbe.
– Jeg husker at jeg løftet min høyre hånd, holdt skulderen høyt og ristet på hånden da piloten kom over meg for andre gang, skrev han i dagboken og la til. – Nå innså jeg at dette er signalet for «alt OK, ikke vent på meg».
– Da solnedgangen kom, begynte jeg å tvile på at piloten hadde tatt meg seriøst, skrev Carl videre.
Vinteren nærmet seg
Og Carl antagelser stemte. Flyet kom aldri tilbake.
–Det er min egen feil at jeg fortsatt befinner meg i villmarken, fastslo han. – Mann, jeg kan ikke tro det. Jeg føler meg som en kløne. Sannsynligvis går det fem måneder før et nytt fly kommer.
Carls anslag skulle vise seg mer treffende enn han selv må ha håpet.
Ingen barmhjertighet
Mens matrasjonene svant utover høsten, og det stadig ble kaldere i været, forsøkte Carl McCunn å overleve ved å skyte flere ender, fiske, samt spise smågnagere han fanget i feller. Men ofte hadde rovdyr som rev og ulv vært i fellene før ham, og tatt for seg av byttene hans.
– Kanskje Gud snart vil utvise barmhjertighet over min situasjon, skrev han.
Men barmhjertigheten satt langt inne. Vinteren nærmet seg. Carl ble mer og mer motløs.
– Jeg sank ned på knærne i dag og ba om Guds hjelp og om nåde. Jeg er sikker på at han hørte meg, men jeg vet ikke om han vil se noen noen grunn til å hjelpe.
Gradvis tom for både mat og brensel, ble Carls nedtegninger stadig dystrere. En vinterkveld tente han det han anførte i dagboken som sitt siste bål; brenselet var slutt. I dagboken skrev han:
– Når asken kjølner, vil jeg kjølne med den.
Funnet til slutt
Først i februar 1982 kunne letemannskapene inkludert flere politibetjenter omsider ta seg ut til leirplassen.
Da var det for lengst for sent.
Mannskapene fant Carls telt, med glidelåsen lukket fra innsiden. Inni teltet lå liket av Carl. Kulden hadde sørget for å bevare liket nesten intakt. Det ble fastslått at Carl hadde dødd en gang i desember.
Les også: (+) «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke visste, var at helvetet bare så vidt hadde begynt»
Kunne vært reddet
Pressen slo stort opp historien om Carl McCunns triste skjebne.
Ikke bare hadde han gått glipp av å bli reddet av Alaska-politimann David Hamilton grunnet en ren misforståelse; i tillegg kom frem at Carl hele tiden hadde befunnet seg bare et par timers gange unna en annen trygg havn: en hytte.
En politimann som Carl McCunn hadde vært i kontakt med da Carl reiste ut i villmarken i mars 1981, kunne fortelle at han hadde gjort Carl oppmerksom på en jakthytte cirka 8 kilometer unna leirplassen og der Carls lik senere ble funnet. Ikke bare ville hytta kunne gitt Carl sårt tiltrengt ly mens han ventet på redningen; den hadde i tillegg et forråd med provianter.
Det har aldri blitt kjent hvorfor Carl McCunn ikke oppsøkte jakthytta. I dagboken hans fremgikk imidlertid at han vurderte å ta seg til nærmeste bebyggelse Fort Yokun, men innså at det ville bli for langt unna.
– Jeg greier knapt gå, skrev han og la til at han ble svakere og svakere og at frostbitte fingre gjorde at han ikke lenger greide å sette ut feller. Isteden hadde han begynt å spise bark i et forsøk på å holde seg i live.
Må ta lærdom
Carl McCunns far Donovan McCunn sa i et senere intervju med The San Antonio Light at han håpet andre ville ta lærdom av situasjonen som kostet hans sønn Carl livet.
– Hvis noe godt skal komme ut av hans død, må det være en advarsel til andre om ikke å havne i de samme omstendighetene. Hvis vi bare kan oppnå at en eneste annen person slipper å måtte oppleve det han (sønnen Carl journ.anm.) måtte oppleve ... uttalte faren Donovan McCunn.
I en senere høring ble Carls pilotvenn Rory Cruikshank fritatt for ethvert ansvar for Carls død; flere vitner kunne bekrefte at det aldri hadde blitt gjort noen avtale ham og Carl imellom vedrørende hjemtransport fra villmarken.
Ba Gud passe på familien
Carl McCunns siste nedtegning i dagboken, sannsynligvis skrevet inn kort tid før han døde og i meget svekket tilstand, inneholdt i tillegg til et avskjedsbrev til faren også et notat til dem som kom til å finne ham.
– Legg meg under et tre så jeg i det minste blir et anstendig måltid for et eller annet dyr. Jeg vil ikke at min familie skal se meg slik. Om jeg i et øyeblikks galskap skulle beslutte å gå ut (av teltet journ. anm.) i min tilstand og jeg ikke er å finne noe sted – vennligst utfør ovennevnte. Jeg takker hvem enn som gjør dette.
Han hadde også skrevet:
– Kjære Gud i himmelen. Tilgi meg for mine synder. Vær så snill, ta vare på min familie.
Signert Carl McCunn.
Kilder: Morbidology.com, Wikipedia, completefood.it, upi.com, «Stranded in The Alaskan Wilderness», New York Times
