Erling Kagge trodde han var forberedt på det vonde som ventet. Den voldsomme reaksjonen overrasket ham

– Det er helt klart at det gjorde meg godt. Det gjorde meg tryggere på meg selv.

Erling Kagge (61), den første i verden som nådde verdens «tre poler» for egen maskin – Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest – forteller hva disse bragdene gjorde med ham som person.

– Når man lykkes med noe, blir man ofte et lykkeligere menneske, sier han.

Han kaller seg selv en «utpreget optimist». Men selv optimister har tunge stunder. Erling Kagge er ikke noe unntak.

Boken «Nordpolen – natur, myter, eventyrlyst og smeltende is» kom ut sent i fjor høst og tar for seg hvordan folk gjennom alle tider har tenkt og drømt om verdens nordligste punkt.

Den forteller også historien om hvordan Erling Kagge og Børge Ousland i 1990 var de første som nådde Nordpolen uten hjelp. Den forteller om et blodslit i motvind og medvind, om hvordan det grunnet havstrømmer er som å ta to skritt frem og ett tilbake, og om kampen for å unngå å drukne i det iskalde Polhavet – eller å bli isbjørnmat. Og hvordan vi alle leter etter vår «indre pol».

Nå sitter hovedpersonen selv på lunsjrommet til Kagge Forlag, livsverket til juristen, eventyreren, forretnings­mannen, forleggeren og for­fatteren. Boken står utstilt på en hylle over ham. Den fikk kritikerne til å trille femmere og seksere og har vært hos norske bokhandlere en stund allerede. Nå er den på vei ut i den store verden. Så langt er den oversatt til 42 språk.

– Om jeg leder?

Kagge rister på hodet.

– Nei, Åsne Seierstad ligger to foran meg. Og på en desidert førsteplass finner vi Thor Heyerdahl. Hvor mange språk hans bøker er oversatt til, tror jeg ingen har helt oversikt over.

«Macho»

Eventyrere, altså folk som gjennomfører ting de fleste bare drømmer om, selger ­bøker. For Kagge startet drømmen om Nordpolen da han bare var en nysgjerrig ­liten gutt og fikk sin første globus i julegave.

Mens han studerte den ­fargerike kulen, lurte han på hvordan folk som bodde på Tasmania, hadde det. Eller de som bodde på en liten øy­gruppe midt i det enorme Stillehavet. Hvordan livet var på det mørklilla feltet, der verdens høyeste fjell er.

Eller hva som egentlig var der, helt på toppen av globusen. Gikk det an å bo der, helt øverst? Gikk det an i det hele tatt å ta seg dit? Spørsmålene var mange, og Kagge sier at han i dag er glad for at han holdt fast ved drømmene sine.

– Hele barndommen fikk jeg høre ting som: «Nei, det er ikke mulig. Det lar seg ikke gjøre.» Det kom fra foreldre, lærere, storebrødrene eller andre. Drømmene var veldig viktige for meg. Ofte viktigere enn virkeligheten.

– Du har selv tre barn. Har du vært opptatt av ikke å begrense deres drømmer?

– Ja, jeg tror det. Men de har gått sine egne veier.

– De har ikke fulgt i dine fotspor?

Kagge rister på hodet.

– Det er veldig få barn av eventyrere som gjør det. Jeg tror det på en måte ville vært litt rart hvis de også ble eventyrere. Særlig sånne ­sønner som skal gjøre det samme som fedrene deres har gjort – og gjerne litt mer, sier han og tenker seg om et ­øyeblikk.

– Det er noe litt trist over det.

– På hvilken måte?

– Altså, hvis målet ditt i ­livet er å overgå faren din på flest mulige områder, lever du et veldig ufritt liv.

– Og her snakker du av erfaring?

Kagge blotter de imponerende store og flotte forten­nene, som ikke er hans egne – dem fikk han slått ut i møte med en lærer på ungdoms­skolen – og ler kort.

– Hvor viktig det var å få min fars anerkjennelse, har jeg skjønt mer og mer av etter som jeg selv er blitt eldre, og kan innrømme det overfor meg selv. Det var heldigvis ikke bare derfor jeg gikk til Nordpolen i 1990, men det var nok én av grunnene. Idealet hjemme hos oss var alltid å være macho og utholdende. Og Nordpolen, det var liksom det ultimate.

Hjemme hos familien Kagge ble året delt inn i vår, sommer, høst – og sesong. Så snart kulden kom, og regn ble til snø, var det å spenne på seg skiene og gå fort. Og langt.

– Min far var helt borti ­natta opptatt av Birkebeineren. Trente hele tiden og hadde allerede om sommeren mareritt om å komme for sent til start.

– Noen vil reagere på slike ting med å gå i opposisjon. Å gjøre det motsatte. Noe sånt var aldri aktuelt for deg?

– Nei, svarer han kontant.

– Jeg gjorde heller enda mer av det samme.

– Mye mer?

Kagge viser frem de imponerende tennene igjen.

– Ja, det kan man vel si.

Podcast med Kagge: Hardhaus, eventyrer og kunstsamler

Ingen mønsterelev

Tennene, ja, og hvordan han fikk dem. Skolearbeid var ikke det unge Kagge satte høyest. Grunnen til det kan oppsummeres i ett eneste ord: Dysleksi.

– Jeg kunne ikke engang si ordet dysleksi før jeg var over 20. Enda mindre lese det.

– Du var så hardt rammet?

– Å, ja. Jeg kunne heller ikke si navnet mitt. Eller Gunnar, navnet til broren min. Jeg ­husker det var et reklameskilt for Kodak i nærheten av der jeg vokste opp, og det leste jeg konsekvent som «god dag».

For unge Kagge var det bare én ting å gjøre: Å øve. Å trene. Hele tiden. Han fikk god hjelp av en tålmodig logoped, og med tiden lærte han både å lese og skrive korrekt. Han lærte også en annen ting.

– Jeg vil ikke romantisere det å være ordblind, men det lærte meg å finne min egen vei. Min egen metode. Og jeg lærte tidlig hvor brutalt livet kan være. Det er aldri hyggelig, men det er nok bedre å komme til den erkjennelsen tidlig enn sent i livet.

Kagge var ingen mønster­elev. Allerede som niåring bestemte han seg for aldri mer å gjøre lekser. Og han var sta. Så konflikter oppsto. Som den gang han måtte til tannlegen.

– Den historien har jeg fortalt mange ganger. Men jeg havnet altså i en konflikt med en lærer.

– Godt, gammeldags håndgemeng?

– Ja. Og det endte med at jeg måtte bytte ut noen tenner.

Han trekker på skuldrene.

– Ting skjer.

Les også: (+) I et halvt år drev Einarpå havet. Sjokket komførst da han kom hjem

«Pikenes Erling»

I tillegg til sine ekspedisjoner var Erling Kagge også lenge kjent for sine mange damebekjentskaper. Og for å behandle sine tidligere kjærester forbilledlig bra. Da han var i 20- årene, hadde han for vane å ­invitere alle eksene sine på fest når han rundet år. Bursdags­selskapene ble etter hvert så livlige at politiet en gang ble tilkalt på grunn av husbråk.

Da han kom hjem fra Sydpolen i 1993, ble han møtt av 15–16 ekser på Fornebu – Kagge er ikke helt sikker på antallet. Det vil si, alle var ikke ekser, det var også «noen gode venninner, og andre jeg hadde klint litt med».

For vel 20 år siden, da han ble intervjuet i Magasinet i Dagbladet, fortalte han blant annet om hvordan man lykkes med å imponere det annet kjønn.

– Å, det der, ja, sier han og ler.

– Vel, det var en tabbe. Jeg tenkte ikke på konsekvensene da jeg fortalte om et sikkert sjekketriks: å invitere den utkårede på teater, og så, uten forvarsel, dra frem en flaske champagne og et par stettglass fra sekken.

– Det var alltid en suksess?

Kagge nikker.

– Og ikke bare for meg. En kamerat hadde stort hell med dette–helt til det sto i avisen. Da virket det hverken originalt eller morsomt lenger. Han ble ganske sur på meg.

– Hvordan er det med kjærlighetslivet nå?

Kagge legger hodet litt på skakke.

– Jeg har hatt kjæreste i seks år, men akkurat nå er det litt … uavklart. Men som Jens Bjørneboe skrev: «Der gråten stopper, starter latteren.» Jeg tror det er mye sant i det.

Les også: Det dødelige kappløpet om Mount Everest

Tunge stunder

Han er kjent for sitt gode ­humør, og er–som han selv sier–en utpreget optimist. Men helt ærlig: Hvor lett er det slik verden er i dag?

Kagge trekker pusten.

– Vi tenker alle på den tiden vi lever i som mer ekstrem enn tidligere. Mye farligere enn før.

– Dommedagsprofeter lever godt for tiden?

– Ja, som de alltid har gjort, og alltid vil gjøre. Alle generasjoner har hatt den samme opplevelsen av verden. Og de har tatt feil, alle sammen. Vi er jo her fremdeles.

– Hva med klimaendringer? Avfeier du advarsler om at ­radikale endringer må til hvis det ikke skal gå galt?

– Selvfølgelig ikke. Men når generalsekretæren i FN sier at menneskeheten kan gå under hvis vi ikke gjør noe med forurensning og klima, er det bare tull. Ren bløff. Det står ikke noe i FN-rapporten som skulle tilsi det.

Han rister på hodet.

– Og så går skolebarn rundt og er livredde for at det bare er to-tre generasjoner igjen før menneskeheten dør ut. Det er ikke sant og helt forferdelig å si til barn.

Kagge er i gang nå.

– Jeg synes det er noe litt barnslig ved å være pessimist. «Nei, jeg vil ikke!» «Det går ikke!» Og alt det der.

– Som det sto på gravstøtten til pessimisten: «Hva var det jeg sa?» Så pessimister får som regel rett til slutt?

– Vel, hehe, akkurat der gjør de vel det. Men ellers? Iblant, men langt fra alltid. Men pessimister har en soleklar fordel ved at de oftere blir gledelig overrasket enn optimister. Jeg tror faktisk det er en av grunnene til at så mange er pessimister. Men det er noe lettvint, noe stakkarslig, ved å være pessimist. Noe uverdig.

– Men du har vel også dine tunge stunder?

Kagge nikker sakte.

– Selvfølgelig.

Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York

Overveldet av sorg

I fjor døde Erling Kagges ekskone, siviløkonomen Jorunn Salthella. Hun ble rammet av kreft og ble bare 61 år gammel. Selv om det er mer enn ti år siden de gikk fra hverandre, var hun en viktig person i Kagges liv. Han var godt forberedt. Trodde han.

– Jeg visste at det kom til å bli trist. Men dette var langt, langt bortenfor det jeg trodde. Det var …

Kagge tar en liten pause. Leter etter ordene.

– Ja, det var mye tristere enn jeg trodde noe kunne være. Det er også en uendelig tung og lang sorg for døtrene mine, deres kjærlige bestemor og bestefar, Jorunns søstre og svogere, vennenes hennes og meg. Det sies at tiden leger alle sår, men når alt kommer til alt, er det feil. Tiden kan lindre, men denne gangen blir ikke sorgen borte, sier han.

Kagge forteller at når man opplever noe sånt, setter det praktisk talt alt annet i perspektiv.

– Jeg opplever at mange ting som før kunne plage meg i hverdagen, nå oppleves som bagateller. Jeg lar noen ting bare skure og gå fordi de egentlig ikke er så viktige. Det hadde jeg ikke visst uten en erfaring som dette.

Han tenker seg om igjen.

– Så det kommer alltid noe … jeg vil virkelig ikke si positivt, men noe verdifullt, ut av alle opplevelser og erfaringer. Om aldri så vonde. Som det heter i et dikt: «Vi er alle en del av det vi har møtt i livet», sier han, før han tilføyer:

– Men akkurat denne ­erfaringen skulle jeg veldig gjerne ha vært foruten.

Les også: (+) «Engelen» sto ned Mount Everest på Snowboard. Men det fantes en enda vanskeligere rute. Den måtte han også prøve ...

Gjenoppfinne hverdagen

– Du har tidligere sagt at du aldri angrer på noe?

– Har jeg det? Hm … Nå må jeg tenke meg litt om, sier han.

– Nei, det stemmer nok ikke helt. Jeg kan angre på ubetenksomhet. Hvis jeg ikke har tatt meg tid til å tenke før jeg snakker og på den måten har såret noen.

– Hva gjør du da?

– Nei, da må jeg bare si «unnskyld». Jeg tror jeg er blitt ganske flink til det med årene. I hvert fall flinkere enn jeg var. Egentlig synes jeg det er rart at folk ikke er flinkere til å si unnskyld. Det koster jo veldig lite. Et «unnskyld» gjør at man – og forhåpentligvis den man sier det til – legger ting bak seg og kommer seg videre. Så dette med at jeg ikke angrer på noe, nei, det var nok litt firkantet sagt.

Men det er én stor og viktig ting Erling Kagge virkelig ikke angrer på. I 1996 skapte det store overskrifter at «fjellklatrer og polfarer Erling Kagge vil selge bøker i dagligvarebutikken». Den etablerte bokbransjen vekselvis lo og hånet denne oppkomlingen, som uten erfaring yppet seg mot dem.

For tre år siden, 25 år etter den famlende starten, solgte Erling Kagge 70 % av det som var blitt til et av landets største og mest livskraftige forlag, til danske JP/Politiken Forlag. Prislapp: Et sted mellom 130 og 150 millioner kroner.

Da var det ingen som lo.

Les også: (+) Spionen som rundlurte Nansen: Dobbeltspillet kostet koste mange norske sjøfolk livet

– Nei, det salget angrer jeg virkelig ikke på. Det letteste hadde vært å fortsette, trygt og forutsigbart. Men jeg hadde hele tiden i bakhodet at når jeg rundet 60, skulle jeg finne på noe annet.

– Du eier fremdeles 30 prosent?

– Ja, men jeg holder på å selge unna det også.

– Hva skal du finne på nå?

– Vet du, det er jeg usikker på. Og det er jeg veldig glad for. Det er en god følelse. Akkurat nå er jeg først og fremst for­fatter, og det neste året skal jeg reise rundt i verden og gjøre intervjuer om «Nordpolen».

– Og etter det?

Kagge trekker på skuldrene.

– Nei, da må jeg vel gjenoppfinne hverdagen.

– Du skriver om å finne sin «indre nordpol». Har du funnet din?

– Jeg tror at man skal lete etter sin indre nordpol, ikke nødvendigvis finne den.

– Aha! Det er reisen som er målet?

Kagge smiler fornøyd. Nesten som en lærer som har fått en litt tungnem elev til endelig å se lyset.

– Nettopp! Målet er å være underveis. Jeg tror de største mysteriene ligger i din egen bakgård. Men det vet man jo ikke før man har tatt seg en runde eller to ut i verden. Heldigvis.

Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt

Eva var både mistenksom og sjalu på ektemannen – med god grunn. Likevel ble hun værende ved Fridtjof Nansens side

Børge Ousland: – Jeg tror det er sunt å danse litt med døden