Harald og Torgeir ble fanget i et isøde i over tre måneder. Dagbøkene de etterlot seg, er rystende lesing

Vinteren 1922 skulle vise seg å bli usedvanlig lang og kald på Svalbard, noe som skulle komme frem i dagboknotatene til Torgeir Møkleby og Harald Simonsen.

De to var stasjonert på en tysk forskningsstasjon på Kvadehuken på vestsiden av Spitsbergen, og ventet julebesøk av Georg Nilsen, en fangstmann som overvintret alene på hytta Camp Zoe i Tinayrebukta i Krossfjorden.

Da Nilsen ikke dukket opp, ble det bestemt i samråd med bestyrer dr. Otto Stoll at Møkleby og Simonsen skulle ta seg til Krossfjorden med båt for å se om alt sto bra til med fangstmannen.

Sjøveien fra Kvadehuken til Tinayrebukta er på omtrent 30 kilometer, landveien er mye lenger.

– Is så langt vi kan se

Møkleby og Simonsen pakket en båt med klær, utstyr og mat som skulle holde i seks uker. De hadde også med seg parafin, 25 hagleskudd, 50 rifleskudd og 100 revolverskudd, i tillegg til hver sin dagbok. I disse kommer det frem at de ikke var helt sikre på hvor i Krossfjorden Nilsen var stasjonert.

Likevel drar Møkleby og Simonsen ut tirsdag 21. februar 1922 for å ro over fjorden. De blir fort møtt av et ugjennomtrengelig isbelte.

Harald Simonsen skriver i sin dagbok, 22. februrar: «Siden isen (også) sperret veien til land, bestemte vi oss for å vende mot Kapp Giesee, for å komme ut av issørpen, som da var blitt så tykk at det var vanskelig å ro».

Gutta havner etter hvert på et isflak, og ser ingen annen mulighet enn å drive med isen til det løsner opp.

Fredag 24. februar skriver Torgeir Møkleby: «Is og atter is, så langt vi kan se. Dønningene avtar mot kvelden, og vinden er svak syd-østlig. Vi må bare gi oss i Guds vold. Vi kan intet gjøre for å komme løs. Vi er kommet nordover til den fjerde bre nordafor Kapp Mitra»

De befinner seg nå over 40 kilometer fra utgangspunktet, men i helt feil retning.

Søndag 26. februar begynner gutta å bli bekymret. Simonsen skriver: « [...] ingen av oss tenkte på det uforutsette som vi nu dessverre er kommet så slemt avsted med. To mann er satt ut med livet på spill for å komme den 3dje til unnsetning. Nu ser det ut som det er vi der behøver en hjelpeekspedisjon etter oss».

Les også: Kappløpet om de enorme verdiene under Antarktis

Mareritt

Simonsen og Møkleby kan lite gjøre, annet enn å vente. Dagene går. De rasjonerer maten, og dagens høydepunkt er en kopp kaffe. De kommer omsider inn i Magdalenafjorden 70 kilometer nord for utgangspunktet, men blir dratt ut igjen for så igjen å gå nordover.

Fredag 10. mars klarer de omsider, etter mye dramatikk, å komme seg i land i Kobbebukten på Danskøya. Selv tror de at de er på fastlandet. De lager en snøhule, og drar utstyret i land. De er utmattet og frosne. Det har gått tre uker siden de forlot Kvadehuken.

Søndag 12. mars skriver Møkleby om båten at den « ... ligger godt fortøyd ved siden av. Det ser ut til at den ligger bra. Bare vi kunne få beholde den, så vi kunne komme oss herfra, når været tillater det. Det er fremdeles vår mening å komme oss først til Cross Bay og lete etter Georg Nilsen, som jo er formålet med denne ekspedisjonen.»

Neste fredag fortsetter han:

«At jeg virkelig er til, og kan skrive i dagboken, er mer enn jeg turde håpe, slik som vi har måttet fare i denne tid. Jeg skylder ene og alene Gud og min frelser at jeg er til i dag, for noen menneskelig makt har ikke kunnet redde oss» og «Simonsen har hele tiden vært utrettelig og kjekk. Hadde det ikke vært for ham, ville vi ikke vært i live. Jeg ber til Gud hver dag om å få komme i fra dette med livet. For nå vet jeg, hvordan livet er og hvordan døden smaker».

Samtidig skriver Simonsen:

«De små øyeblikkene vi faller i søvn plages vi som av mareritt. Vi drømmer at vi fremdeles er i drift med isen og stadig driver lenger og lenger nordover. Den stadige angsten for de mange skjær og holmer, som brenningen fører oss nærmere og nærmere. Og vi synes å se vår visse undergang. Stadig føler vi den gyngende bevegelse under oss, og stadig hører vi isens skuring mot båtsiden, som om den for hvert øyeblikk vil sage den over, og vi går til bunns».

Les også: (+) Han var først på Nordpolen. Én detalj gjorde at han ble glemt

Båten forsvinner

19. mars mister Simonsen og Møkleby litt av håpet da de oppdager at båten har slitt seg og forsvunnet.

Møkleby skriver: «Ja, nå er vi altså her! Brenselet tar slutt om ikke så lenge og vi har lite mat. Det er midt på vinteren og bitterlig koldt».

Til tross for at de prøver å holde motet oppe ved blant annet å feire Møklebys bryllupsdag, lurer de på hvorfor ingen tilsynelatende er på utkikk etter dem.

29. mars skriver Møkleby: «Et annet spørsmål som beskjeftiger oss meget, er om det fra det Geologsiskes side blir foranstaltet noen ettersøkning etter oss langs kysten nordover. Det må jo kunne tenkes at vi er drevet ut med isen. Og da kan det ikke være annet å gjøre enn å lete kysten nordover».

Simonsen skriver: «Alt dreier seg om mat og brensel. Brenselproblemet ble løst da vi oppdaget en masse rekved i de småbuktene. [...] Det andre store problemet er kjøtt. Vi har bestemt for å ta turer innover fjellene for muligens å treffe på reinsdyr. Vi ligger bra til for å kunne treffe på dem. Hvis vi ikke tar rein, får vi spise stormåse til det kommer noen bedre fugl. Utsiktene for å kunne klare seg ut over våren er ikke så dårlige».

Les også: (+) Den store inspiratoren Helge Ingstad

Redningen kommer – og går

Mandag 10. april er Møkleby ute av snøhulen for å kikke på været. I horisonten ser han en skute som driver forbi.

Han skriver: «Den gikk sydover på skrå mot oss, syntes det. Det er unødvendig å si at det gikk et sjokk igjennom meg. Jeg ropte til Simonsen, og begge sprang vi det vi orket utover mot odden på sydsiden, vi ligger nokså langt inne i bukten. Simonsen hadde riflen og revolveren med, og skjøt 7 skudd. Jeg ropte det jeg klarte, men vi ble ikke observert. Kutteren gikk mot sydvest ut i isen».

Møkleby skriver at det han så, var en fangstskute, men i virkeligheten var det letefartøyet «Foca 2». Senere kommer det frem at «Foca 2» ikke hadde mulighet til å gå lenger inn i Kobbebukten på grunn av isen, og at de ikke fikk øye på Simonsen og Møkleby.

To dager senere skyter Møkleby den første stormåsen, og det gir håp. Simonsen skriver at «Føden er meget nær oss, men allikevel så fjern», og forteller at dersom de skyter fugl på sjøen, vil de ikke ha mulighet til å hente den uten båt. «Vi trøster oss med at om en fire ukers tid, eller i slutten av mai, når rugetiden begynner, er nok den verste tid over», skriver han.

Men kulden sitter i på Svalbard den våren. Møkleby og Simonsen bruker minimalt med krefter, og holder seg stort sett i soveposen i snøhulen. Av og til er de ute og jakter på fugl, men mot slutten av april begynner det å gå opp for dem at de høyst sannsynlig ikke kommer til å overleve.

24. april skriver Møkleby: «Jeg er bare en skygge av meg selv. Det ser ut til at en sneskavl i ødemarken skal bli min grav».

Les også: Børge Ousland: – Jeg tror det er sunt å danse litt med døden

Forglemmegei

Simonsen og Møkleby holder likevel ut, og klarer å skyte flere fugler. 13. mai holder de fødselsdagsfeiring for Møklebys datter Marianne, og feirer med den siste rest av kakaoen.

Simonsen skriver: «Vi har hatt en meget skarp kuldeperiode, som varte i seks døgn med snefall og kald, nordøstlig vind. Hvis den hadde vart i to døgn til, hadde vi frosset i hjel. Vi har brent opp alt som vi kunne av brennbart materiale, for å få en varm kopp kaffe og riste en kopp grønne erter, som vi levde av i tre dager. Vi forsøkte å gå ut for å se etter rekved, men vi måtte snu, fordi kulden var altfor streng».

18. mai har de kun ett hagleskudd igjen, og har mistet alt håp.

Simonsen skriver: «Det er sørgelig, både for oss og for andre mennesker, å tenke seg at vi har kjempet for livet nå i 3 måneder i den skarpeste vinter. Og så når våren og sommeren holder sitt inntog, må vi oppgi livet i den verste hungersnød [...] Vi er allerede så avkreftet at vi har mistet sultfølelsen. Vi er så legemlig slappe at det er så vidt at benene vil bære oss. Det kan jo ikke gå mange dager til før vi er helt ferdig med denne kampen. Vi øyner ingen utvei, og vi tør ikke håpe på å komme herfra med livet. Vi må nok legge ned vår livskamp, som vi også har gjort oss fortrolig med».

Noen dager senere skriver han at det er en gåte at de ikke har sett noen letefartøyer langs kysten. Det er imidlertid nå skipene begynner å komme. 30. mai observerer de to skuter som går nordover, og 4. juni ser de en skute gå sørover. Ingen av dem går nær nok til å oppdage de skibbrudne.

12. juni avslutter Simonsen sin dagbok. Han skriver at han føler seg for svak til å skrive mer. Hans siste ord er: «I dag kan vi si at vi virkelig føler sommervarmen for første gang».

Møkleby skriver for siste gang dagen etter: «Vi var på Spitsbergen og ble satt til ting, vi i grunnen intet hadde noe med. Denne turen lå jo utenfor rammen av stasjonens arbeide. Vi ville hjelpe. Hjelp også oss ved å sørge for våre etterlatte. [...] Livet var kort, men skjønt. Gleden ved å komme til Guds himmel er stor hos meg nå!»

I et brev datert noen dager før, ber han om å bli senket i viet jord dersom noen finner levningene. Han ønsker ikke hvit kiste eller hvit stein. «Jeg har sett bare hvitt så lenge nå, at jeg lenges etter noe annet. Og plant blomster på graven. Blå og røde. Stemorsblomster, tusenfryd og forglemmegei».

Les også (+): «Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke vis­ste, var at hel­ve­tet bare så vidt had­de be­gynt»

Skjebnepatronen

Våren året etter blir Møkleby og Simonsen samt dagbøkene deres funnet i Kobbebukten. Likene blir fraktet til Norge og begravet.

Ingen har hørt fra fangstmannen Georg Nilsen. Dr. Otto Stoll tar nyheten om deres skjebne svært tungt, og begår selvmord 2. juli samme år.

Så går det det over 40 år. I 1965 kommer et svensk forskerteam over restene av det de antar er Georg Nilsen. Han ligger like ved Kapp Guissez, rett på andre siden av fjorden for Kvadehuken.

Blant skjelettrestene finner de en Krag-Jørgensen-rifle, i tillegg til fragmenter av klær, en kniv, en bambusstav og ti patroner.

Høyst sannsynlig har Nilsen møtt en isbjørn. Én av patronene var avfyrt, og én var kilt fast i geværløpet.

Den siste patronen bestemte dermed skjebnen til fire personer.

Nordmannen forsvant inn i villmarken og ingen ventet å se ham i live igjen. 2½ år senere dukket han opp ...

«Jeg gravde meg ned og regnet med jeg var trygg. Det jeg ikke vis­ste, var at hel­ve­tet bare så vidt had­de be­gynt»