Anne Marie (105) trodde hun skulle bo i aldersbolig resten av livet. Så tok datteren et uventet valg
Anne Marie Moland (105) bodde i aldersbolig og trodde hun skulle bli der resten av livet. Datteren Åsbjørg (65) ville det annerledes og sørget for at hun fikk flytte hjem igjen.
Seljord Småbruket ligger på en liten slette på Moland i Flatdal, Seljord kommune. Fjellene rundt kneiser i alle himmelretninger – i cirka to måneder hvert år er solen borte.
Nå skinner den mer og mer for hver dag som går, det er som om den gir håp om lysere dager i alle henseender, føler Åsbjørg Moland.
Etter at koronaen kom i fjor besluttet hun å ta sin 105-årige mor Anne Marie hjem igjen fra bokollektivet hun hadde fått plass i.
Én ting er hun sikker på, og det er at avgjørelsen var riktig.
– Vi to er blitt en liten kohort, som klemmer hverandre god natt hver kveld. Vi føler begge takknemlighet fordi vi har hverandre, forteller hun.
Les også: Svanhild (87) trodde hun var allergisk – viste seg å være forelskelse
Pensjonisttilværelse fikk henne til å tenke nytt
Hjemmet deres ligger midt i en slags Bakkebygrenda; i hvert hus bor det familie og slekt hele eller deler av året. Selv har Anne Marie bodd der mesteparten av sitt voksne liv. Plassen er så nær og kjær at det føles som om det ligger historier i hver eneste krik og krok.
– Jeg kom hjem til alle minnene, sier hun mildt.
I mange år jobbet datteren Åsbjørg som lærer, men i fjor gikk hun av med pensjon som 65-åring. På det tidspunktet bodde moren i et bokollektiv for eldre, og Åsbjørg var opptatt av å besøke henne ofte. Det ble ikke like lett å få til da koronaen kom med påfølgende regler og restriksjoner.
– Det slo meg at jeg som pensjonist hadde muligheten til å ha mamma hjemme. «Dette er viktig å gi tid», tenkte jeg. Jeg har ingen egne barn, men er så heldig å ha mammaen min i livet ennå – og det er en stor gave. Nå er det snart ett år siden valget ble tatt, og vi har kost oss i hverandres selskap hele tiden. Vi spiser frokost og middag sammen hver dag og snakker om stort og smått.
105-årige Anne Marie leser avisen hver dag, uten briller. Datteren må daglig minne om at det begynner å mørkne ute og at hun må slå på lys og finne frem lesebrillene, så ivrig er hun på å få med seg nyhetene.
– Vi har det hyggelig og føler først og fremst takknemlighet, sier Åsbjørg. Hun forteller at mammaen fortsatt er sprek for alderen. Hun tar ut av oppvaskmaskinen og bretter tøy, vil gjerne være til nytte.
– Når du har vokst opp i et bygdesamfunn der alle måtte hjelpe til for å holde hjulene i gang, blir du opptatt av å bidra og hjelpe til. Vi er veldig glade i å arbeide begge to, og har mange prosjekter på gang, legger hun til.
Arbeid og atter arbeid
Anne Marie, som ble født før første verdenskrig, har levd et innholdsrikt og arbeidsomt liv. Ikke minst har hun sett et samfunn i stor endring.
– Mammas liv har vært hardt arbeid. Hun vokste opp på en gård i Vågsli i Vinje, som den yngste av 11 søsken. Hver sommer fra hun var seks år måtte hun hjelpe til på stølen, der de melket og ystet geitost. Som ung voksen flyttet hun hjemmefra for å jobbe på Nutheim Gjestgiveri i Flatdal. Der var hun da krigen brøt ut, og der møtte hun faren min, oppsummerer Åsbjørg.
Vi gjør intervjuet på telefon, og det er datteren som snakker mest. Anne Marie selv har begynt å høre litt dårlig og synes det kan være vanskelig å få til en god samtale over telefonen.
«Nå må vi hjem», har Anne Marie fortalt at de tenkte da krigen brøt ut. I løpet av kort tid kom det mange tyske soldater til hjembygda, de inntok barndomshjemmet og overnattet der i flere døgn. Brødre og fedre måtte rømme til fjells, og kvinner og barn ble alene igjen i bygda. Mitraljøser og andre våpen lå i inngangspartiet. Heldigvis kom de seg gjennom krigsårene uten at noen av deres egne mistet
livet.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Godt voksen brud
Etter krigen giftet Anne Marie seg med sin Ingvald. Hun var en godt voksen brud sett med den tidens øyne, for hun hadde passert tredve år. Han var omtrent like gammel som henne og kom fra en gård, og der fikk de en ti måls tomt hvor de bygde seg et småbruk. Det er det som er hjemmet hun er så knyttet til, og som hun får leve i nå. Det meste av livshistorien hennes har sitt utspring akkurat fra denne plassen, og derfor føles det så ubeskrivelig godt å være der.
– Mamma har alltid vært glad i å arbeide, og det har preget livet hennes. Broren min, Gudmund, ble født da hun var 35 år, og jeg da hun var 40. Jeg husker henne som en hardt arbeidende dame som var raus, snill og hjelpsom mot alle; hun tok seg alltid av folk, forteller datteren.
Da Åsbjørg var ti år, døde pappa Ingvald. Der-med ble mammaen alene igjen med to barn som
fortsatt trengte henne, og et småbruk som måtte drives.
– Når jeg tenker på det nå, ser jeg hvor tøft det må ha vært for mamma. Men hun brettet opp ermene og fortsatte å jobbe og ta vare på oss og dyrene vi hadde.
– Hva er hemmeligheten til en som er blitt så gammel og holder seg så sprek?
Det er Åsbjørg som svarer:
– Ni av ti av mammas søsken ble over 85 år, så hun har gode gener. Men hun har også levd et sunt liv med mye bevegelse. Fra hun var liten måtte hun løpe opp bratte skråninger for å gjete geitene på en av de fire stølene familien hadde i Heia i Vågsli. Helt fra ungdomstiden har hun også hatt troen på en gud som er der og hjelper, og det har gitt henne styrke og ballast i livet. De tre tingene tror jeg er «oppskriften», sier datteren med et smil.
Nøysom tilværelse
Åsbjørg bærer med seg en stor takknemlighet overfor mammaen. Hun minnes nøysomheten de vokste opp med, uten at de noen gang følte at de manglet noe. Moren hadde i ungdommen tatt utdannelse innen søm, og hun sydde klær på bestilling i mange år for å spe på inntekten.
– Vi barna var vant til å hjelpe til. Mamma var både streng og raus samtidig, og hun var tryggheten vår, uten tvil.
Da faren døde og hun måtte ta større ansvar i husholdet, kom hun nærmere mammaen. Det skapte tette bånd mellom dem. Hele veien hadde Anne Marie sin kristne tro, så Åsbjørg og broren vokste opp i et kristent hjem.
– Da jeg fylte 30 år tok jeg mitt eget, personlige valg om å leve som en kristen. Det har vært godt å ha med seg videre i livet, og det har gitt meg et trygt fundament. Kristentroen har vært en medvirkende
årsak til at jeg valgte å ta mamma hjem, sier hun.
I en periode av livet følte Åsbjørg et behov for å løsrive seg fra de tette båndene til moren, men det gikk over.
– I dag er jeg glad for at frustrasjonen jeg hadde da, har landet i omsorg og kjærlighet. Både mamma og jeg har forsonet oss med hvordan livene våre ble. Etter som tiden har gått, er vi også blitt flinkere til å snakke om det som har vært vanskelig, sier hun.
Les også (+) – Hvis bilen svinger til høyre, blir vi skutt
Et eventyr
Da Åsbjørg vokste opp, var det ikke så vanlig at man klemte hverandre, og de var ikke en familie som åpenlyst viste mange følelser. Man gikk heller bare videre og fokuserte på oppgavene man hadde, tingene som måtte
gjøres.
– Mamma har alltid vært flink til å legge vanskelige ting bak seg. Hun dveler ikke, men ser mot neste dag. Det lærte oss noe, og her har hun noe å lære andre, sier datteren.
I en stol i stuen sitter Anne Marie, hun som fikk den muligheten få eldre får etter at de først har flyttet til en
aldersbolig. Hun fikk komme tilbake til stedet med alle minnene – stedet hun så sterkt føler at hun hører til.
– Det er et eventyr å bo hjemme igjen, sier 105-åringen.
I den lille kohorten i Åsbjørgs barndomshjem er den eldste vaksinert mot korona, men ikke den yngste. Når begge er vaksinert og flokkimmuniteten er på plass i samfunnet, skal de søke mer ut. Men de er tydelige på at det ikke blir mer aldersbolig for mor.
– Det var fint der, og vi har ingen ting å klage på, men nå blir mor boende hjemme, fastslår datteren.
