– Hvis bilen svinger til høyre, blir vi skutt

Flere tiår etter andre verdenskrig fant Elisabeth Vislie (73) maskinskrevne ark i en skuff hjemme på kontoret sitt. Det var morens råmanus om sine opplevelser under krigen.

Da kom Elisabeth enda nærmere moren sin Gerda. Slik fikk hun detaljene om den kvelden moren ble tatt til fange;

10. februar 1945: Gerda (22) og søsteren Marit (19) Vislie er nettopp låst inn i hver sin celle i kjelleren på Victoria terrasse i Oslo, Gestapos hovedkvarter.

Det er natt og lillesøster Marit hører plutselig høy gråt fra cellen ved siden av. Det er en mann som gråter. Han vet at dette er hans siste natt i livet – og spør pent om ikke hun kan synge en sang for ham.

Marit synger. Synger inn i veggen til den fremmede mannen som snart skal lide samme skjebne som hennes far.

Kvelden før hadde minst 20 soldater trampet inn i huset deres på Jar utenfor Oslo. Med tunge støvler og høye, tyske rop hadde de brast inn i stuen og tatt Gerda og Marit med seg, til morens fortvilelse.

Slik havnet de i den mørke cellen. Mange tanker og redsler går gjennom hodet på søstrene i løpet av natten. De vet ikke hvorfor de er her.

Les også (+): Sofia Helin: – Serien har fått meg til å forstå den norske nasjonalismen bedre

Enten henrettelse eller sendt til Grini

Mens morgenlyset mister sitt milde skinn, blir Gerda og Marit hentet opp fra kjelleren på Victoria terrasse og ført inn i en ventende bil.

Hvor skal de?

– Hvis bilen svinger til høyre, blir vi tatt med til Akershus festning og skutt. Svinger de til venstre, blir vi kjørt til Grini, sier Gerda stille til søsteren. Grini er Norges største fangeleir.

Gerda og Marit er livredde. Skal de også dø nå?

Minnene hugger tak i Gerda. Hun har vært på Grini før. På slutten av 1942, rett før hun fylte 20. Hun hadde vært i et forlovelsesselskap der alle gjestene ble arrestert.

Da kom også tyskerne trampende inn med sine harde støvler. Hva de var anklaget for, om de slo til tilfeldig eller var ute etter noen spesielle, fikk Gerda og de mange vennene som da ble sendt på Grini, aldri vite.

Det ble seks måneders opphold som fange nummer 5566 for ungjenta. At hun var redd, sulten og sliten var én ting, det aller verste var alt hun så og hørte rundt seg.

Den rendyrkede ondskapen tyskermakten sto for. Hvordan mennesker ble hundset og fornedret, henrettelsene hun hørte om, appellene hun var vitne til, viste at brutaliteten fra de tyske fangevokterne ikke kjente noen grenser.

Fryktet å bli sendt til Tysland

Noe av det som sitter sterkest i kroppen fra hun var fange nummer 5566, er redselen hver dag for å bli «sendt». Det betydde fangetransport til Tyskland, og hva det betydde igjen, satt som iskald, ilende redsel i ryggmargen hos alle fangene.

Om morgningen kom de kvinnelige fangevokterne og raslet med nøkkelknippene mens de med høye, skingrende stemmer ropte opp navnet på de kvinnelige fangene som skulle sendes videre.

Gerda holdt pusten av redsel hver gang. Hennes største og eneste ønske var å få komme tilbake til det røde huset på Jar med frukttrær og bærbusker rundt, og få slå armene om sin mor, far og lillesøster. Ingenting annet betydde noe.

Mellom hver morgen-redsel om hvilke navn som skulle bli ropt opp, slet Gerda nesten døgnet rundt i systuen eller i den fuktige vaskekjelleren.

Les også (+): Jeg var så desperat at menn ble skremt

Ble «reddet» av Quisling

Så kom den spesielle dagen da hun ble satt fri. 17. mai 1943. Etter seks måneder på Grini var hun en av de heldige som Quisling ville vise sin «godhet» til og frigi denne 17. mai, som også var dagen for Nasjonal Samlings tiårsdag.

Det sto skrevet i Aftenposten at han viste sin «amnesti» til politiske fanger. Da trodde Gerda at nå skulle alt bli som før – og at krigen snart skulle være slutt.

Hun ropte høyt på foreldrene da hun løp inn gjennom den røde porten med farens navn på. Ropte høyt av glede. Og de hadde kommet løpende ut og nesten ikke trodd sine egne øyne. Så holdt de bare hardt rundt hverandre der under epletrærne. Det var første gang hun så faren Jon strigråte.

Tatt til fange på nytt

Faren Jon Vislie var en motstandsmann. 8. februar 1945 ble han dømt og skutt for å ha vært med å støtte hjemmefronten, som under et attentat hadde tatt livet av nazistenes sjef for statspolitiet.

I sjokket etter arrestasjon og budskapet om hans død samlet familien seg i sorg. To dager senere var huset fullt av slektninger, naboer og venner som kom med mat, kaker og blomster.

Det var da minst 20 soldater plutselig trampet inn i stuen med tunge støvler og høye, tyske rop, og tok med seg Gerda og Marit.

Søstrene ble puttet i den samme kjelleren på Victoria terrasse hvor faren hadde sittet i to dager , før han sammen med 18 andre nordmenn ble ført opp på Akershus festning – og henrettet.

Les også (+): Mannen kjørte rundt på Senja i 70 dager med et lik i bagasjerommet – så leverte han bilen til reparasjon

Blir de skutt?

Nå sitter jentene i bilen som hentet dem utenfor Victoria terrasse. Skal de til Akershus festning, eller skal de til Grini. Bilen svinger til venstre.

De skal til Grini!

På en måte er Gerd lettet. Da skal de i alle fall ikke bli skutt med det samme.

Bilen med de to søstrene i baksetet passerer frosne jorder og store, nakne trær før den fortsetter inn i skogen. Gerda tar Marits hånd. Lukker øynene. Snart er hun der igjen. På Grini.

Det er et helt annet Grini som møter den tidligere fangen og hennes lillesøster denne vinterdagen 1945. Gerda får fangenummer for andre gang i sitt korte liv, nummer 17791 heter hun nå.

Tyskerne er i ferd med å tape krigen, og det gjør livet lettere for søstrene, og de andre fangene i leiren. De får mer mat, mer fri, og kan glede seg over nyheter utenfra om at krigen er i ferd med å ta slutt.

Sorgen over tapet av faren deres ligger likevel som en blytung klo rundt dem begge. Det er nesten ikke til å bære at de aldri mer skal få se ham igjen.

Det grønnes på jordene rundt Grini, bjørken skyter knopper, og det blir mai. 7. mai 1945. Den svenske politisjefen Harry Södermann går inn i kvinnenes luftegård, stiller seg på en kasse og roper: «Ni är fri!» De 600 kvinnelige fangene har kommet seg ut. Noen gråter, andre ler, og andre igjen stirrer bare rett frem.

Det tar noen sekunder før gledesbudskapet går opp for dem, og jubelen bryter løs med hyl, rop og latter. Mannen på kassen blir nesten revet over ende av alle kvinnene som vil snakke med ham og vite mer.

Det er ikke en tysker å se eller høre noe sted

Etterpå holdes den aller siste appellen, på den mannlige delen av fangeleiren. Mange av kvinnene har klatret opp på taket for å få det med seg. Gerda og Marit klatrer så høyt opp de kan på et plankegjerde.

Herfra ser de alle fangene, cirka 6000 menn, stå oppstilt i sine uniformer med luene på snei, skulder ved skulder.

Det er ikke en tysker å se eller høre noe sted. Flagget med hakekors senkes, og det norske flagget kan igjen vaie i vinden. Leirorkesteret starter på Ja, vi elsker dette landet. Nesten ingen klarer å være med fra begynnelsen.

Tårene renner. Etter hvert synger alle fangene av full hals. Også to søstre. Hånd i hånd.

Les også (+): Jeg falt pladask for Kåre, men da jeg oppdaget hva han jobbet med, fikk jeg mitt livs sjokk

Ble fortalt natta-historier om krigen

På 1970-tallet skrev Gerda sitt råmanus om sine opplevelser under krigen. Da datteren Elisabeth Vislie fant manuset, hadde moren flyttet til en eldrebolig. Før hun kom dit, hadde hun bodd ved siden av Elisabeth og familien på Nesoddtangen i 25 år.

Det var da Elisabeth forsto at manuset måtte bli bok!

Det førte til flere lange og dype samtaler mellom mor og datter hver søndag ved det lille kjøkkenbordet på eldresenteret. Selv om helsen skrantet, var Gerda helt klar i hodet frem til hun døde 88 år gammel i 2012.

Hun rakk akkurat å se boken Da mor satt på Grini komme ut i verden året før. Elisabeth, som i dag er forfatter og pensjonert journalist, forteller også moren og familiens historie i den nye boken Krigens arvinger.

– Mange av god natt-historiene mamma fortalte meg på sengekanten da jeg var liten, handlet om krigen. Jeg gråt hver gang hun fortalte om da bestefaren min, som jeg aldri fikk møte, ble skutt, sier hun.

– Og frydet meg når hun fortalte om hvordan alle kvinnene satt på taket av fangeleiren og jublet og klemte hverandre da flagget med hakekors ble firt ned. Og det norske flagget ble heist fredsdagen 1945. Jeg syntes jeg også kunne høre lettelsen og gleden i nesten 6000 stemmer som nå var satt fri, og sammen sang Ja, vi elsker, forteller hun.

Arvet sorgen

Som barn hadde Elisabeth ofte mareritt om nettene om at tyskerne kom.

Hun var ennå så liten at hun ikke visste hva «tyskerne» egentlig var for noe, bare at ordet var forbundet med stor frykt. Hennes mors og mormors historie satt i veggene i besteforeldrenes hus på Jar, hvor de bodde til Elisabeth var tre år, og bestemoren til hun døde.

Det lå en sorg i veggene i det røde huset omkranset av frukttrær og bærbusker bak en port i samme farge, med det gylne skiltet «Advokat Jon Vislie». Ektemannen, faren og bestefaren Jon Vislie. Han ble savnet, sørget over og mistet av tre generasjoner.

Gerdas sønn, og Elisabeths to år yngre bror, fikk selvsagt navnet Jon.

Selv om Elisabeth aldri møtte bestefaren som ble henrettet av tyskerne på Akershus festning to år før hun ble født, følte hun at hun kjente ham likevel. Alle historiene, det store maleriet av ham som bestemor hadde i stuen, alle samtalene som handlet om ham.

Slik arvet hun en sorg. På samme måte som hun arvet krigshistoriene moren Gerda var så opptatt av å føre videre.

Les også (+): Visste du at det finnes et gjemt stykke Norge, fordelt på massevis av små, rare bygninger – skjult i naturen?

Reiste verden rundt i konfliktområder

«Vi må aldri glemme, slik at dette aldri skal få skje igjen», var morens livsmantra. Gerda var en samfunnsengasjert journalist hele sitt liv, og fortalte så levende om opplevelsene sine under krigen.

– Åpenheten var nok min mors overlevelsesteknikk. Traumene og sorgen satt i henne hele livet. Jeg så hvordan minnene ofte fikk henne til å gråte. Samtidig var hun bemerkelsesverdig psykisk sterk, uredd og empatisk, forteller datteren.

– Hun giftet seg rett etter krigen, men ble skilt fra min far da jeg var 13. Resten av livet levde hun alene.

Gerda reiste verden rundt i konfliktområder som journalist, og ble etter hvert også redaktør av Grini-posten, som var et frihetsorgan for Grini-fanger. Dessuten var hun omviser og tidsvitne på Grinimuseet og fangeleiren.

Søsteren Marit giftet seg, fikk tre barn og ble boende på Jar hele livet.

Kister dumpet i sjøen

– Mor og jeg hadde et nært forhold hele livet, men vi kom enda tettere på hverandre i arbeidet med boken. Det kom frem flere ting jeg ikke visste fra før når jeg begynte å grave. Vi gråt og lo masse sammen. Tøffest var det å se hvor sterkt sorgen og traumet fra ungdommen fortsatt levde i henne, forteller Elisabeth.

Gjennom sitt arbeid med å formidle historier fra moren og andre kvinner under krigen kom Elisabeth til å lese i et avisutklipp at kistene med hennes morfar og de andre som ble skutt sammen med ham på Akershus festning, ble dumpet i sjøen rett utenfor Nesoddtangen. Like ved hjemmet der hans datter og barnebarn ble boende senere.

Moren snakket nå også om det eneste hverken hun eller resten av familien hadde orket å prate om før; frifinnelsen av dommerne som dømte Jon Vislie til døden i standretten 8. februar 1945. De ble frikjent i Eidsivating lagmannsrett etter krigen.

Det var vanskelig å forholde seg til. Men å hjelpe kona til nabo-nazisten da han fikk sin straff etter krigen, eller la barna hennes få leke med deres barn, hadde de ingen problemer med. Barn skal ikke lide for foreldrenes handlinger, mente familien Vislie.

Kilder: Bøkene "Da mor satt på Grini" og "Krigens arvinger".

Les også (+): Den spinnville politimesteren i Stavanger er et utbredt bannord, 110 år etter sin død. Spradebassen la seg ut med alt og alle

Funnet med knuste kropper i ødemarken: Hva som skjedde med de ni unge turgåerne er fortsatt en gåte

– Glem meg. Finn deg en annen jente! sa Solveig etter ulykken. Men Halvard nektet å svikte henne

Den norske sydhavsdrømmen endte i sult, drukning og død