Nært møte med Fabian Stang
– Når mor var på sitt mest dramatiske, forsøkte hun ofte å yppe til krangel
Fabian Stang (67) deler åpent om angsten, de vonde minnene fra barndommen, oppveksten med en berømt mor, og kjærligheten.
– Første gang? Om jeg husker det?
Fabian Stang smiler forsiktig. Så blir han alvorlig. Selvfølgelig husker han.
Han var 28 år gammel, hadde nylig blitt far for første gang, og nå skulle barnet
døpes.
Mor og sønn satt på en stol i kirken, han sto bak dem med hendene godt plassert på stolryggen. Og da, uten forvarsel, meldte den seg. Angsten.
– Jeg husker at jeg holdt så hardt på stolen foran meg at det var like før jeg kjørte neglene gjennom malingen.
Han rister på hodet.
– Det var forferdelig. Man vet jo ofte ikke hva dette er for noe når det inntreffer første gang.
– Og da blir man enda reddere?
– Ja, selvfølgelig. Man tror jo det er noe fysisk.
Fabian Stang smiler igjen.
– Vel, jeg har tatt alle mulige fysiske tester. Når sånt skjer, får man sjekket hjertet godt. Så det er den gode nyheten i det hele: Det er i hvert fall ikke noe i veien med hjertet mitt.
Yrke: Advokat og politiker
Født: 19. august 1955
Barn: Christian August Stang, Fabian Emil Stang og et fosterbarn
Foreldre: Wenche Foss og
Thomas Stang
Ektefelle: Catharina Munthe
Samarbeidet med Listhaug
Det er tidlig ettermiddag, og Stang nyter et glass chianti på stamrestauranten, en kjapp sykkeltur fra hjemmet sitt på Frogner i Oslo.
Han jobber fremdeles som advokat, men i motsetning til tidligere, styrer han i større grad tiden sin selv. Derfor kan han nyte luksusen av et glass italiensk vin mens andre fremdeles er på jobb.
Han er akkurat så jovial og blid som han ga inntrykk av i de åtte årene han var ordfører i hovedstaden. I kommunevalget i 2011 var det mer enn 53 000 velgere som satte kryss foran navnet hans, eller førte det opp på stemmesedlene til andre partier.
Det gjorde ham til valgets desidert mest populære person. Men hvorfor i all verden takket denne Kardemommeby-glade ordføreren i 2016 ja til å bli statssekretær for Frps Sylvi Listhaug som da var innvandrings- og integreringsminister?
– Jeg er rimelig sikker på at jeg ble plassert der av Erna Solberg for å holde Listhaug i ørene. På meg virket det som Listhaug var veldig lite fornøyd med det, sier han og smiler.
– Var prosjektet vellykket?
– Nei, det var helt bortkastet. He-he. Listhaug er flink på mange områder, men det fremsto som om hun likte konflikt.
– Hun likte å provosere, særlig i innvandringsspørsmål, som jeg mener er et sted man absolutt bør mane til ro, forståelse og gjensidig respekt.
– Så samarbeidet var ikke det beste?
– Vi hadde veldig lite kontakt. Hun ble kjørt rundt i sin svarte statsrådsbil, mens jeg syklet etter. Uansett vær. Ikke én eneste gang fikk jeg tilbud om å sitte på med henne, hevder han.
Hjemmet har vært i kontakt med Sylvi Listhaugs pressesjef, Haakon Sandvik, som sender oss følgende kommentar fra Sylvi Listhaug:
«Jeg synes det var veldig hyggelig å jobbe sammen med Fabian. Jeg opplevde at vi samarbeidet godt i de sakene som Fabian jobbet med, men som statsråd hadde jeg selvsagt ansvar for hele området og jobbet med flere.»
«Dessverre var jeg avhengig av å kjøre pansret statsrådbil på denne tiden. Jeg mottok både drapstrusler og andre trusler mens jeg var innvandrings- og integreringsminister. Dette førte til at jeg måtte ha livvakter som var med i bilen, på alle arrangementer, reiser, ja til og med butikken og når jeg skulle ut av huset døgnet rundt.»
Oslos ordfører
Før Fabian Stang ble kjent som «Hele Oslos ordfører», var han for de aller fleste «sønnen til Wenche Foss».
Han husker ikke hvor gammel han var da han skjønte at moren var berømt, men han erfarte tidlig at hun hadde et uvanlig yrke, siden hun var så lite hjemme.
Og så forteller han en annen ting som de færreste av oss tenker på: At skuespillere har en tendens til å ta jobben med seg hjem.
– Mor var veldig preget av rollene hun til enhver tid spilte. Å spise frokost med Hedda Gabler kan være utfordrende i lengden, sier han og ler tørt.
– Så du og din far håpet at det var komedier og ikke
tragedier som sto på spilleplanen?
– Ja. Men min far hadde en veldig fin måte å håndtere dette på. Når mor var på sitt mest dramatiske, forsøkte hun ofte å yppe til krangel. Hun hadde glede av det innimellom.
– Men da reiste bare far seg, skred mot døren, stoppet i åpningen, snudde seg og sa rolig: «Wenche, hvor mange ganger har jeg ikke fortalt deg at det ikke blir noen scene med meg?»
– Som gjorde henne enda sintere?
– Å, ja. Hun hadde temperament.
«Lommemann-opplegg»
Han husker ikke helt hvordan han først ble introdusert til denne svært oppmerksomme og i utgangspunktet veldig hyggelige mannen. Han mener han må ha vært en venn av en venn et godt stykke ute i familiens bekjentskapskrets.
Fabian var tidlig i tenårene og syntes det var kult å få positiv oppmerksomhet fra en voksenperson som behandlet ham som nesten likeverdig. Han var en som tok ham med på ting og systematisk bygget opp tillit – som han senere ville utnytte på kynisk vis.
Den vinteren var det amerikanske isshowet Holiday on Ice på turné, og unge Fabian gledet seg over å ha blitt invitert med.
– Det var sånn «lommemann-opplegg». Han spurte om jeg kunne hjelpe ham med å finne noe i lommen hans, sier han og blir stille.
– Og du fant ikke det du ventet å finne?
– Nei, det kan du trygt si. Og selv om jeg ikke ble utsatt for noen fysisk voldtekt eller noe sånt, var følelsen av svik og tillitsbrudd stor. Jeg gjorde som så veldig mange andre dessverre gjør: Jeg valgte ikke å fortelle det til noen.
– Det var ikke noe klima for sånt den gang. Jeg vet ikke om jeg hadde blitt trodd heller.
– Det er også ganske vanlig at offeret i slike saker føler skam.
– Ja, og det gjorde jeg også. Jeg følte skam for noe jeg
absolutt ikke skulle føle skam for, men det er dessverre slik barn – og også mange voksne – tenker. Så min oppfordring til alle som blir utsatt for overgrep er å skrike ut.
– Mange orker ikke det, nettopp av frykt for ikke å bli trodd.
– Ja, jeg vet det, men det er likevel viktig at man gjør det. Jo flere ganger en overgriper blir anmeldt, jo grundigere blir undersøkelsene, og desto større er sjansen for at han – det er som regel en han – blir dømt. Derfor er det veldig, veldig viktig å anmelde.
– Har denne episoden fått noen konsekvenser for deg senere?
– Nei. Den har ikke det. Heldigvis.
Les også: (+) Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Kona Catharina Munthe
Og så over til noe langt hyggeligere, nemlig hvordan Fabian Stang møtte sin kone Catharina Munthe en vårkveld i 2007. Det hele startet med taktfaste, sinte rop i et fakkeltog mot voldtekt og endte med søt musikk og litt «klining i gangen».
– Det er riktig at vi ble et par etter den kvelden vi gikk i fakkeltog, men vi hadde allerede hatt noen antenner ute. Hun var politisk rådgiver for Oslo Høyres bystyregruppe. Hun visste ikke helt hva jeg var ute etter, og jeg hadde ikke mot til å fortelle henne det. Før denne kvelden.
– Hva falt du for?
– Hun er en flott jente, men det var nok det intellektuelle som trigget meg. Catharina er veldig kvikk. Hun leser situasjoner og ser sammenhenger mye fortere enn meg.
– Hun er 22 år yngre enn deg.
– Ja, men jeg holder ut. Og så blir hun jo eldre. Hun tar meg igjen på en måte.
– Når merker du aldersforskjellen best?
Fabian Stang smiler.
– Når jeg ikke får mobilen til å virke slik jeg vil, hender det at jeg roper: Catharina!!!
Les også: Fabian Stang: – I dag har vi en jente på 14 år, så hun er hovedfokuset vårt
Fosterbarnet Amanda-Sofie
Fabian Stang har sønnene Fabian Emil (41) og Christian August (36) fra et tidligere ekteskap, og for syv år siden ble han og kona Catharina fosterforeldre til en åtteåring.
Å få barn innebærer et enormt ansvar, som ofte føles enda større når man får et fosterbarn. Fabian Stang har tenkt mye rundt dette.
– Det er jo sånn at når man blir foreldre har man ikke noe sertifikat eller noen eksamen i forkant. Man drar hjem fra sykehuset og setter i gang – etter beste evne.
– Når du får et fosterbarn har du et ansvar både overfor barnet og samfunnet som har overlatt barnet til deg. Det er en ekstra dimensjon.
Fabian Stang sier at det er ingen hemmelighet at mange fosterbarn har med seg en viss ekstrabagasje, men dette har vært en solskinnshistorie.
– Den unge damen, som nå er blitt femten år gammel, har vist en trygget og fremgang. Å få Amanda-Sofie inn i livet vårt har vært en ren gave.
Angst og depresjon
Fabian Stang har alltid vært en åpen og «rett frem»-person. Når folk spør ham hvordan han har det, svarer han ærlig, til manges overraskelse.
Han har lenge ment at han ikke hadde noen grunn til å skjule at han har slitt med angst og depresjon, og i 2011 fikk han Åpenhetsprisen fra Mental Helse Norge.
– Det er mye smerte i psykisk lidelse. Og smerten blir ikke mindre av at man ikke skal kunne snakke om det. Responsen jeg fikk da jeg fortalte om mine problemer, viste at det var et enormt sug etter å få noen til å stå frem.
– Har du lett etter årsaken til problemene dine?
– Hvis du lurer på om jeg har forsøkt å finne svar ved å gå tilbake i tid, så har jeg ikke det.
– Hvorfor ikke?
– Fordi jeg ikke tror det kommer noe godt ut av det. Det kan godt hende mange andre har stor nytte av å gjøre det, men jeg tror ikke jeg ville hatt det. Det ender som regel opp med at «mor var dum» eller noe sånt. Og hva hjelper det?
Fabian Stang forteller at han hadde det verst mens sønnene Fabian Emil og Christian August ennå var små.
– Det jeg gjorde den gang, var alltid å ha en lapp i lommen hvor det sto: «Husk at du har to skjønne gutter.» Rett som det var, måtte jeg se på den for å bli minnet på det. Det viktigste er kanskje å forsøke å se det positive midt i det hele.
– Men depresjonens skumle side er at små bagateller, ja, ting som er mindre enn bagateller, kan bli til noe svært uten at du kan gjøre så mye med det.
Han trekker på skuldrene.
– Det er jo ikke så veldig rasjonelt, dette her.
Comeback?
Da han sluttet som ordfører etter valgnederlaget i 2015, fikk han en kraftig reaksjon.
– Jeg tror det er ganske typisk. Når du har jobbet knallhardt i lang tid og bryteren plutselig blir slått av, da kommer reaksjonen. Det er litt det samme som at man blir forkjølet på første dag av ferien. Man presser seg selv helt til man ikke lenger må, da senker man guarden.
I tillegg til å jobbe som advokat, og å ha litt styrearbeid her og der, har Fabian Stang nylig startet et firma sammen med en kamerat. Og har blant annet satt i gang produksjon av noe han er ganske sikker på kan bli en stor suksess.
– Se her, sier han ivrig, og finner frem et bilde på mobilen sin. Det viser en rekke veltede gravsteiner.
– Telen i jorden gjør at mange gravsteiner blir skeive eller velter. Vi har satt i gang produksjon av gravsteiner i kompositt som er et slitesterkt materiale.
– Disse gravsteinene veier bare 25 kilo og er festet ved hjelp av et jordspyd. Hvis bakken beveger seg, som den gjør, er det bare å løfte steinen av, feste spydet på nytt og sette steinen tilbake på plass. Genialt, ikke sant?
– Har du alltid vært en sånn Petter Smart-type?
– Nei. Men fatter ’n var det. Han var virkelig kul. Han var entreprenør og fabrikkeier og utviklet en hel masse ting. Klesklyper, ferdighus og på 1930-tallet startet han med produksjon av potetgull på Maarud Gård i Sør-Odal.
– Han gjorde mye rart. Vi fant på mye morsomt. Vi hadde mye moro sammen. Mor var mer kjent, men far var egentlig mer spennende.
– Det er kommunevalg til høsten, frister det å gjøre comeback som politiker?
– Vel, sier han etter å ha tenkt seg litt om: – Jeg står på listen i Oslo, men heldigvis helt nederst.
Så lukker han øynene et sekund og trekker pusten dypt.
– Så får vi bare håpe at det ikke er for mange som setter kryss foran navnet mitt.
