De blå sidene
Jeg forsto aldri hvorfor Kjell ikke ville gifte seg med meg. I dag vet jeg at jeg var forferdelig naiv
– Det er jo deg jeg vil bli gammel sammen med, sa Kjell ofte, og jeg trodde alt han sa. Men så raste alt sammen.
Da Kjell og jeg ble kjent, tenkte jeg overhodet ikke på noe kjæresteri mellom oss to. Han var åtte år yngre enn meg og var alenefar for Lene og Simon, som den gang var seks og åtte år.
Moren deres hadde forelsket seg i en annen og flyttet fra både familien og hjembyen. Kjell satt tilbake med barna, bitter og skuffet.
Jeg merket snart at Kjell var interessert, men i begynnelsen avfeide jeg alle tilnærmelser. Helt til han overbeviste meg om at han virkelig mente det han sa, og at aldersforskjellen overhodet ikke spilte noen rolle.
Da først slapp jeg følelsene fri og lot forelskelsen blomstre. Med en tenåring på slep flyttet jeg inn til Kjell og ungene hans. Alt stemte mellom oss alle, og det varte ikke lenge før vi fungerte fint som en familie.
Derfor angret jeg heller aldri på at jeg lot meg overbevise om at dette kom til å fungere resten av livet.
– Det er jo deg jeg vil bli gammel sammen med, sa Kjell ofte, og jeg trodde alt han sa.
Fordi Lene og Simon ikke hadde kontakt med moren, ble jeg en stemor som fulgte dem opp som mine egne. Da min egen sønn forlot redet, hadde jeg fremdeles to barn å ta meg av.
Følelsesmessig var de som mine egne. Jeg laget middag, var på foreldremøter og stilte opp på alt fra fotballkamper og foreldredugnader til korøvelser. Jeg var til stede i livet deres, jeg ga dem trygghet og omsorg.
Kjell takket meg ofte for at jeg stilte opp for ungene hans. Ikke minst frigjorde jo dette tid for ham, slik at han kunne dyrke interessene sine og jobbe overtid.
Jeg satset på forholdet vårt og på fremtiden og gikk virkelig inn for at barna hans skulle få en så god oppvekst som mulig.
De skulle sannelig ikke straffes for at moren deres valgte dem bort til fordel for en annen mann, tenkte jeg.
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Overgangsalder
Men gifte seg på nytt, det ønsket Kjell ikke.
– Å gifte seg gjør man bare én gang i livet. For meg betyr ekteskap svik. Ekteskapet stenger for kjærligheten. Vi trenger ikke borgerlige forordninger og papirer som bekreftelser på at vi elsker hverandre. Vi vet at vi er alt for hverandre, det er nok, sa Kjell og så meg inn i øynene.
Og jeg ble beroliget. I dag ser jeg at det lurte nok likevel en liten engstelse under overflaten. Jeg visste jo at offisielt sett hadde jeg ingen rettigheter til boligen.
Jeg hadde i årenes løp investert en del penger både i reiser for hele familien og i oppussing. Men alt av verdier sto i Kjells navn.
Sårheten han viste meg, gjorde at jeg stolte på ham. Var det noe han visste mye om, så var det å bli bedratt og forlatt. Og han forsikret gang på gang at jeg var ankeret i livet hans.
I dag vet jeg at jeg var forferdelig naiv.
Da jeg begynte å komme i overgangsalderen, fikk jeg en del plager. Menopausen kom tidlig, i midten av 40-årene. Og jeg var fortvilet da jeg merket at Kjell begynte å behandle meg annerledes.
Jeg orket ikke så mye intimitet og var kanskje litt sytete i perioder.
Men tanken på at det skulle ødelegge forholdet vårt, slo meg overhodet ikke. Jeg var bare glad for at ungene var blitt såpass store at de klarte seg mer selv, og at det ikke ville være så mange årene til de ble voksne.
Da kunne vi få mer tid for oss selv og gjøre drømmene våre til virkelighet. Jeg tenkte vel bare at ingen forhold er på topp hele tiden, og så lenge vi visste hva endringen i meg kom av, så ville vi takle det sammen.
Så viste det seg at forholdet vårt langt fra var så slitesterkt som jeg hadde trodd. Det kom for en dag at Kjell hadde et forhold til en kvinne som var syv år yngre enn ham og 15 lange år yngre enn meg.
Dette fant jeg ut da jeg skulle være med Simon på fotballturnering i nabobyen. Med overnatting fra fredag til søndag.
Kjell skulle jobbe og spurte om det var greit for meg at jeg ble med gutten. Selvsagt var det greit, det var jo viktig å følge opp ungene. Lene var med en venninne og familien på fjelltur den helgen.
Simon ble syk i løpet av den første kvelden på turneringen. Vi drøyde det noen timer for å se om han ble bedre, men han kastet opp, og feberen steg. Derfor reiste vi hjemover i kveldingen.
Jeg tok det som en selvfølge at Kjell jobbet. Han hadde jo lagt ut i det vide og det brede om tidsfrister og sene kvelder på jobben. Dessuten ville jeg ikke at han skulle bli bekymret, så jeg ringte ham heller ikke på mobil.
Jeg registrerte at det sto en fremmed bil mellom huset vårt og naboens, likevel lyste ingen varsellamper hos meg. Ikke før jeg lukket opp døren, da følte jeg at noe var galt.
Det var en fremmed og eksotisk matlukt i entreen, og jeg hørte musikk fra stuen.
Simon og jeg gikk sammen inn i stuen, og der, på sofaen, lå Kjell i tett omfavnelse med en fremmed kvinne. Jeg ble mildt sagt hysterisk, og kvinnemennesket føk på dør før jeg rakk å få noe inntrykk av henne.
Den eneste som sa noe fornuftig, var Simon, nettopp fylt 13.
– Noe så dårlig gjort, pappa. Hvordan kan du gjøre noe sånt mot Tonje! utbrøt han, før han føk inn på rommet sitt.
Slik endte det klippefaste forholdet vårt. Det ble oppvask mellom Kjell og meg, han la alle kort på bordet.
Kjell og denne damen hadde hatt et forhold i over ett år, og han hadde en haug med bortforklaringer på hvorfor han gjorde dette mot meg.
Jeg var heldigvis ikke mer knust enn at jeg la merke til at med disse bortforklaringene svek han også sin nye kjæreste. Han var ikke mann nok til å stå for hva han hadde gjort.
Det var hun, den nye, som hadde hengt seg på, forført ham. Nå var det vanskelig å komme ut av det.
Kjell unnskyldte seg hele tiden, mens jeg satt der og gråt. Men så snudde han og mente at det var best det ble slutt mellom oss. Plutselig viste han en hardhet jeg aldri hadde registrert tidligere.
Han ville ikke snakke mer om det som hadde skjedd, og han ville absolutt ikke høre på hva jeg hadde å si.
– Forholdet vårt er over, du må flytte, var konklusjonen hans.
Bare tanken på å flytte fra ungene fikk meg til å gråte enda mer. Men utryggheten og usikkerheten var kanskje det verste. Hvor skulle jeg bo, hvordan ville livet mitt bli? Jeg følte at jeg like gjerne kunne dø.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Livet rasert
Etter et par dager flyttet jeg ut. Barna gråt, og jeg gråt. Det hadde vært et sjokk for Simon å oppdage faren med en annen kvinne. Jeg ville ikke la min bitterhet gå ut over ungene, derfor sa jeg ikke et vondt ord om Kjell til dem.
Sa bare at vi hadde glidd fra hverandre og var blitt enige om å flytte hver for oss. Men jeg presiserte at jeg var like glad i dem som før, og de kunne besøke meg så mye de ville.
Det trøstet dem, de forsto at jeg ikke ville forsvinne ut av livet deres som moren hadde gjort.
Jeg fikk bo hos en venninne til jeg fikk kontroll over situasjonen. Hele livet mitt var rasert på én to tre, og jeg var fullstendig uforberedt.
Alt Kjell hadde forsikret meg om — ikke noe av det hadde noen verdi lenger.
Jeg gråt meg gjennom uker og måneder etter bruddet. Eneste trøsten var at ungene var flinke både til å besøke meg og til å ringe. Det var meg de søkte trøst og råd hos — som de hadde gjort i de syv årene vi hadde bodd sammen.
Jeg tok kontakt med Kjell for å få ut noen penger av boet for å starte på nytt. Jeg hadde jo lagt ganske mye i det fellesskapet vi bygde opp gjennom en årrekke. Men jeg kom ingen vei.
Kjell avfeide meg med at jeg ikke hadde dokumentasjon på noe som helst. Det hjalp heller ikke å oppsøke advokat. Jeg hadde ingen rettigheter uten at papirene var i orden, og ikke hadde vi barn sammen heller.
Kjell var ikke lenger den mannen jeg skulle dele livet mitt med. Han ble kynisk og hjerteløs. Det beviste jo også det faktum at kvinnen han bedro meg med flyttet inn få måneder etterpå.
De to tenkte ikke på ungene og hva de måtte føle. Simon og Lene gråt like mye som meg da de fikk vite at bruddet var et faktum. Lene var veldig sint på Kjell.
– Dette kommer jeg aldri til å tilgi deg, pappa! skrek hun med et raseri jeg aldri hadde sett hos henne.
Men det virket som om alt som ble sagt bare prellet av på Kjell. Han så bare seg selv og sine egne behov.
Det var tøft å stable livet på plass igjen, men menneskene rundt meg har trådt til og hjulpet meg. Jeg sliter fortsatt med bitterhet og sinne mot Kjell, og jeg føler meg utnyttet.
Kjell tok ikke fra meg bare den økonomiske tryggheten, men også alt jeg bar med meg av tro, håp og kjærlighet. Jeg tror aldri jeg kommer til å stole på en mann igjen.
Heldigvis har jeg fremdeles god kontakt med barna, som nå er 16 og 18 år. De stikker ofte innom og er like åpne som de alltid har vært.
Det er tre år siden bruddet. Vi snakker ikke noe særlig om faren og hjemmeforholdene, men jeg forstår at de har et fjernt og kjølig forhold til farens nye samboer.
– Det er du som er mamma for oss, sa Lene senest i går da hun var her og spiste middag. Forholdet til ungene er et stort lyspunkt, jeg er oppriktig glad i dem og betrakter dem som barna mine.
Selv om Kjell tok fra meg alt annet, klarte han ikke å ta fra meg barnas kjærlighet. Og den er mer verd enn all verdens materielle verdier.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere Historier
Denne saken ble første gang publisert 01/08 2023.
