Evy satt fast på fjellhylle i to døgn. Så dukket Lars opp

– Jeg er så glad i gå på tur, og jeg er ofte ute i dette området.

Evy Karlsen peker mot Sulafjellet. Her, på Fiskar­stranda i Sula på Sunnmøre, har hun og mannen god utsikt mot mange av turmålene ­hennes.

– Siden jeg kom hjem igjen fra fjellhylla, har gubben vært bestemt på at jeg alltid skal ha strøm på mobilen når jeg går alene.

Det er hun enig i. For i mai kunne det gått riktig så ille, hadde det ikke vært for en ­reddende engel.

– Det var en strålende ettermiddag. Jeg hadde vært i dåp, og ønsket å gå en tur. Jeg hadde hørt det var fint ved Lillevatnet i Ålesund og dro dit.

Evy begynte å gå. Sola skinte, og det var varmt.

– Jeg bare gikk og gikk, det var så nydelig.

Timene gikk, hun stoppet for å ta bilder og satt en stund ved vannet og nøt tilværelsen. Å være i nuet er viktig for henne da hun i lengre tid har hatt en kronisk sykdom.

– Jeg har blitt friskere de siste årene, men fordi jeg var syk så lenge, har det vært ­viktig for meg å leve livet til det fulle.

Kom seg ikke videre

Hun tok mange bilder, og til slutt gikk telefonen tom for strøm. Men det tenkte ikke Evy var noe problem, hun skulle jo bare gå litt til.

– Jeg kunne ikke snu ennå, og det var en fin kveld, så jeg tenkte det gikk bra.

Men med ett visste hun ikke hvor hun var. Stien hun hadde fulgt en stund, var ­borte, og snudde hun seg, ble hun usikker på hvor hun skulle.

Evy visste at det var et vann like nedenfor og tenkte at ­dersom hun kunne komme seg ned dit, ville hun kunne finne veien tilbake.

Det var bratt, men hun ­klarte å komme seg ned i skråningen. Plutselig satt hun på ei fjellhylle.

– Det var én meter, og så gikk det rett ned. Jeg turte ikke å prøve å gå lenger ned, og så oppdaget jeg at jeg heller ikke klarte å komme meg opp igjen.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Hun tenkte det beste var å bli sittende i stedet for å risikere å skade seg.

– Jeg tenkte at det sikkert ikke tok lang tid før noen kunne finne meg.

Les også: Amalie hørte stadig «Du overreagerer. Ta deg sammen». Men det var ikke så enkelt

Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet

To døgn med egne tanker

Men timene gikk, og ingen kom.

Da det nærmet seg midnatt, ringte mannen hennes til ­politiet og meldte Evy savnet. En leteaksjon ble straks satt i gang, kun med bilen på parkeringsplass som utgangspunkt.

I morgentimene kunne Evy høre et helikopter i nærheten. Hun tok av seg den nye, jordfargede jakka si og veivet opp mot redningsmannskapet i ­lufta.

Men de så henne ikke, og helikopteret fløy vekk igjen.

– Jeg holdt motet oppe og tenkte at de kom til å komme tilbake.

Tiden gikk, og etter hvert kom helikopteret tilbake, men de så ikke Evy denne gangen heller. Hun begynte å innse at hun måtte tilbringe enda en natt alene.

Utpå ettermiddagen på dag to begynte 60-åringen å bli ganske lei av å studere himmelen.

– Jeg hadde ikke mistet ­håpet, men jeg begynte å kjede meg. Det er en grense for hvor mange skyer man orker å se på, før det er nok.

Skyene var heldigvis hvite og bar ikke regn med seg.

– Heldigvis hadde det ikke regnet så mye. Man vet jo ­aldri med været på Sunnmøre.

Med ett fikk hun øye på noe som bevegde seg på den andre siden av vannet, ved en av ­hyttene hun hadde observert tidligere.

– Jeg satte i å rope. Jeg tenkte at personen kanskje ikke kunne norsk, så jeg ropte «Help, help, help!»

Les også: (+) Tvillingene Brit Mari og Kari Ann var uadskillelige. I voksen alder skjedde det ufattelige

Redningen

Lars Aarnes sto på den andre siden av innsjøen for å sjekke vanntemperaturen. Han hørte ropene. Han forsto ikke hva som ble sagt, men skjønte at noe var galt.

– Jeg hørte noen rope på den andre siden av vannet. Jeg hørte ikke hva de sa, men skjønte at det var noe galt.

Han plukket opp mobilen og ringte politiet. Ikke lenge etter kom helikopteret tilbake. Snart kom et par redningsmenn klatrende opp til Evy.

Hun ble løftet opp i helikopteret. Etter to døgn alene uten mat og drikke ble hun tilbudt en sjokolade og en lunken cola.

– Jeg liker ikke brus, men den colaen er det beste jeg har smakt noen gang.

Hun ble flydd til sykehuset i Ålesund. Der foretok de en grundig helsesjekk.

– De fant heldigvis ingenting. Jeg var omtrent helt frisk, bare utmattet.

Les også: Uten forvarsel blir Mette rammet av den sjeldne og smertefulle sykdommen. Til slutt må hun ta et tøft valg

Tenkte på gubben hjemme

Lars på sin side er takknemlig for at alt gikk vel.

– Jeg er veldig glad for at det gikk så bra med henne. Det ble en skikkelig gladsak til slutt, smiler han.

I ettertid har Evy tenkt mye tilbake på hendelsen.

– Lars reddet livet mitt, og det er jeg så uendelig takk­nemlig for. Det er skummelt å tenke på hva som hadde skjedd hvis han ikke hadde vært akkurat der, akkurat da.

Hun var aldri redd, og hun tenkte mye på familien.

– Jeg tenkte på hvor ille dette måtte være for gubben hjemme. Han visste jo ingenting, ikke hvor langt jeg skulle gå, eller når jeg hadde tenkt at jeg skulle være tilbake.

Evy har ikke gitt opp å leve i nuet, og er fortsatt mye ute på tur. Men én ting er ­sikkert:

– Denne opplevelsen har definitivt lært meg at jeg skal si fra hvor jeg skal, og når jeg regner med at jeg er tilbake.

Siv levde med sykdommen i 27 år. En enkel operasjon ga henne et nytt liv

Den nådeløse sykdommen forvandlet Mariannes mor: – Det er klart det er fælt å høre slike ting fra sin egen mor