Siv levde med sykdommen i 27 år. En enkel operasjon ga henne et nytt liv

Siv Nilsen smiler bredt og inviterer oss inn i stuen, der duften av varm søtpotetsuppe brer seg i rommet. Kunstneren bor i et kreativt og fargerikt hjem, med malerom, egenlaget kunst på veggene og i alle kroker.

Hun forteller oss entusiastisk om steinfiguren Ludvig, som er hennes verk og som har tatt bolig i et tre på Fantekjerringkollen i ­Skien der hun bor. Vi skal snart en tur tilbake til den lokale kollen.

Allerede etter at Siv fødte en stor sønn i 1993, tisset hun på seg hvis hun løp, hoppet, nøs, hostet eller fikk en skikkelig latterkule.

– Jeg vente meg fort til at det bare var sånn, og slo meg til ro med at jeg sikkert var for dårlig til å trene bekkenbunnen, sier Siv.

Tre år senere ble datteren født i styrtfødsel, og problemet ble ikke noe mindre. Siv og mannen har alltid vært glade i å gå til nettopp Fante­kjerringkollen, for så å løpe ned igjen. Men for å få til det uten å skvette på seg, måtte tobarnsmoren ha en plan.

– For det første kunne jeg ikke drikke noe særlig før turen, men måtte gå flere ganger på do hjemme for å være helt sikker på at jeg hadde tømt meg. På vei ned fra toppen måtte jeg finne et sted i skogen der mannen min Morten kunne holde vakt mens jeg tisset, så jeg ikke fikk en lekkasje på vei ned igjen, forteller Siv.

Virket nytteløst

Det var ubehagelig å kjenne på at det helt plutselig kunne komme urin i trusa, men årene gikk og livet skjedde. Først med en ulykke i familien, og så sorgprosessen etter dødsfallet til moren hennes. Inkontinensen ble ikke det viktigste fokuset for Siv.

– Det gikk mange år før jeg gikk til fysioterapeut for å få bukt med plagene, sier hun.

Til sin store overraskelse viste undersøkelsen at Siv hadde sterk muskulatur i bekkenbunnen, men for å se om kraftigere trening ville hjelpe, fikk hun forsøke en probe hun kunne føre inn i skjeden for
å få fart på sammentrekningene. Men det gjorde ingen forskjell, og Siv syntes det virket nytteløst å få slutt på skvettingen.

Først 27 år etter den første fødselen henviste en gyne­kolog henne til sykehuset, med beskjed om å vurdere å ta bort hele livmorkanalen. Men spesialisten på sykehuset ristet på hodet og så med en gang hva som var problemet.

– Jeg hadde en liten skade på urinrøret, mest sannsynlig fra min første fødsel, og jeg fikk vite at det hele kunne opereres på 10 minutter.

Siv fikk utført en såkalt slyngeoperasjon i våken tilstand. Etterpå måtte hun være på sykehuset til hun klarte å tisse.

Les også: Mette Lise er en skygge av den hun engang var. Men Kjell fortlater aldri hennes side

Fantastisk forandring

– Resultatet var nesten ikke til å tro. Jeg kunne hoste og nyse og løpe uten at jeg følte at jeg måtte presse bena sammen for ikke å få en lekkasje. Det var fantastisk å ikke tisse på seg! Det kan faktisk ikke bli noe bedre ­enn det etter så mange år med plager, smiler Siv.

53-åringen hadde også hyppige urinveisinfeksjoner, men det har hun blitt helt kvitt etter det enkle inngrepet.

– I mitt tilfelle var dette en genial operasjon. Nå i dag tenker jeg at jeg skulle ha mast mye tidligere om å bli skikkelig undersøkt.

Siv forstår ikke hvorfor det skal være flaut eller dumt å snakke om et problem som er så utbredt blant
kvinner. Hun nekter å la seg kneble.

– Jeg snakker høyt om at jeg tisset på meg, selv om jeg noen ganger har opplevd å bli møtt med fordommer. Når jeg tør å snakke, vil kanskje andre få det dyttet de trenger for å ta plagene på alvor, finne ut hva som er problemet, og få riktig behandling.

Har ikke tid

Overlege PhD Sissel Hegdahl Oversand ved gynekologisk avdeling på OUS Ullevål er ikke overrasket over
historien.

– Mange av damene vi får til utredning har relativt store barn, for det er først da de har tid til å ta tak i sine egne plager. Når de har små barn går det i ett, og mange tenker at det bare er å ta på seg bindet og holde ut, sier Oversand.

Hun forteller at en tredel av alle som har født har en urinlekkasje, og oppfordrer til ikke å gå for lenge med plagene.

– Først bør du prøve å trene bekkenbunnen. Få deg gjerne en time hos spesialfysioterapeut for å få hjelp med teknikken og motivasjonen, sier overlegen.

Går det mer enn et år uten at du blir bedre, er det viktig å be om henvisning til videre utredning, råder hun.

– Du skal ikke forvente at du må trene i årevis. Sterkere bekkenbunn hjelper, men er oftest bare godt nok hvis du har en lett urinlek­kasje, for eksempel en dråpe av og til når du hoster eller løfter tungt. Hvis du har et større problem, skal det mye til å bli helt bra kun med trening.

Les også: (+) Vår sønn har fire barn med tre forskjellige kvinner. Nå er han singel igjen

Ikke vent for lenge

Hun forklarer hvordan slyngeoperasjonen fungerer:

– En slynge av medisinsk plast, et lite implantat, settes inn i skjeden, og skal kompensere for det manglende støttevevet rundt urinrøret. Operasjonen er blitt brukt i Norge siden midten av 90-tallet, og er den mest effektive metoden man har i dag. 90 prosent av kvinnene blir bra av urinlekkasjen etter inngrepet, sier overlegen.

Oppfordringen er å ta opp problemet ditt med fastlegen eller en gynekolog. Vanligvis blir du henvist til gynekolog på et sykehus.

– Ikke vent for lenge. Det tar tid å få time, bli henvist og utredet, og så kan det være litt ventetid på operasjon. Det er synd å leve med disse problemene ubehandlet i såpass aktive år av livet, sier overlegen.

Siv Nilsen kan i dag trene som normalt, men forteller at det eneste som er annerledes, er at hun må konsentrere seg litt mer når hun tisser, slik at hun får tømt seg helt. Sissel Hegdahl Oversand sier at
dette er ganske vanlig etter et slikt inngrep.

– Det blir litt mer motstand, og derfor kan disse kvinnene bruke litt mer tid på toalettet. Vi forbereder alle pasientene på dette, og vi er som regel skeptiske til å gjøre akkurat denne operasjonen på kvinner som har vanskeligheter med å tømme blæren fra før av.

Overlegen kan også bekrefte at man kan bli mindre plaget med urinveisinfeksjon etter en slyngeoperasjon.

– Det kan være to grunner til at inkontinens kan føre til flere infeksjoner. Den ene grunnen er at man tømmer seg dårlig, men i tillegg opplever mange at de stadig er våte av urin, noe som kan utløse infeksjonen. Vi ser at mange blir mindre plaget når de får operert inn en slynge.

Les også: Line og Bjørn Vidar hadde tatt et valg om å ikke få flere barn. Så skjedde det utenkelige

Flere typer inkontinens

Overlegen forklarer at det finnes flere ulike typer inkontinens.

– En av de vanligste typene er stress- eller aktivitetsutløst inkontinens: Lekkasjen oppstår hvis buktrykket øker, for eksempel når du hoster, hopper eller trener. Årsaken er at bindevevet ­under urinrøret har blitt svakt, nesten ­alltid etter en barnefødsel. Det kan også være andre, sjeldne årsaker til svakheten, som ved bindevevssykdommer, fortelller hun.

Behanlingen er gjerne enten slyngeoperasjon eller injekskonsbehandling.

– Injeksjonsbehandling er et enda enklere inngrep, men det er ikke alle som får bukt med problemet sitt med denne metoden.

En annen årsak til inkontinens kan være tranglekkasje, som kalles urgencyinkontinens på fagspråket.

– Lekkasjen oppstår fordi blæremuskulaturen trekker seg sammen uten at kvinnen ønsker det. Ofte har man hyppig trang til å tisse, og har problemer med å rekke frem til toalettet. Denne typen inkontinens oppstår oftere etter overgangsalder, sier Oversand.

Behandlingen for denne typen er livsstilstiltak og medikamenter.

– Foreløpig finnes det ikke gode operasjonsmetoder. Noen pasienter som ikke har effekt av medisiner kan ha nytte av nevrostimulering eller botoxinjeksjoner, forteller hun.

Noen pasienter har blandingsinkontinens, det vil si problemer med både aktivitetsutløst og trangrelatert lekkasje.

Fem dager etter at de møttes, spurte turistguiden om Anne Gro ville gifte seg med ham

Inger var «jenta med den rare stemmen». En dag sluttet hun å snakke