Født som gutt, lever som kvinne
Etter sju års ekteskap fortalte Jan hemmeligheten sin til kona Eva
Jan Elisabeth var ni år da hun som nysgjerrig gutt tok på seg kjole og høyhælte sko for første gang. Det gikk mange år før hun ble dyttet ut i dagslyset – av sin kone Eva.
En høyreist, vakker kvinne kommer seg akkurat inn på Restaurant Larsen i Oslo, like før himmelen åpner seg. Folk løper i ly for regnet.
Jan Elisabeth Lindvik (69) fører med seg en mild bris inn i det brune lokalet. Iført skjørt og en knall rosa bluse, vakkert sminket og med håndveske ses hun godt der hun passerer de andre gjestene.
Men selv om du lett oppfatter den gylne miksen av maskuline og feminine trekk, er det ingen som hever et øyebryn når hun går mot den innerste båsen ved vinduet.
– Er du fra Odda? spør hun med en myk herrestemme. Ikke for lys, ikke for mørk.
Jan Elisabeth vil ikke være for feminin, og hun ønsker ikke å endre stemmen for å høres ut som kvinne. Hun er kvinne, men lever i en kropp hun har akseptert som det den er. Hun vil være den hun er født som.
– Jeg bodde i Odda i ett år. Jobbet på Norzink. Det var en fin tid, men jeg var nok ikke skapt for hardt fabrikkarbeid, smiler hun og utdyper hvem hun er.
– Jeg forstår og støtter de som velger å få utført kjønnskorrigerende behandling. Men selv er jeg for gammel nå. Dessuten er det noe fint med å være transperson også, og min kone er fornøyd med meg som jeg er. I begynnelsen trodde jeg at jeg var homofil siden jeg ville gå kledd som jente, men jeg lærte etter hvert at legning ikke har noe med kjønnsidentitet å gjøre.
Store endringer
Jan Elisabeth har knapt rukket å sette seg ned ved bordet før det står et glass hvitvin og et glass vann foran henne.
– Jeg er her ganske ofte.
De kjenner meg, sier hun og nikker takk til servitøren Mohammed Lahlahi som ber oss gi et tegn om vi vil ha noe mer.
– Jeg kommer hit enten for å skrive, eller for å ha møter. Jeg bor jo like i nærheten, sier Jan Elisabeth for å forklare den raske servicen.
Hun liker stedet. Det er noe bestandig ved det. Larsen Restaurant og Pub på Majorstua er ett av de få brune stedene som er igjen i Oslo. Det er nesten et paradoks at Jan Elisabeth vanker her.
Stedet åpnet i 1951 og har knapt forandret seg siden den gangen. Jan Lindvik ble født tre år senere, og mens Larsen har tviholdt på stil og innhold, har den lille gutten vokst opp og etter hvert rokket ved alle tradisjonelle oppfatninger om kjønn og legning. Lindvik er i dag leder for organisasjonen Fri Oslo og Viken, som er det største fylkeslaget i Fri med sine 3000 medlemmer.
Jan var bare ni år gammel da han «kledde seg ut» første gang. Han hadde fjernet mandlene og måtte være hjemme i en uke før han kunne gå på skolen igjen. Foreldrene måtte på jobb, og den lille gutten hadde mye tid alene. En dag tok han på seg kjole og høyhælte sko. Følelsen da han sto der i kvinneklær, har han aldri glemt.
– Jeg visste jo at jeg ikke kunne fortelle det til noen. Så mye forsto jeg. Men trangen til å kle meg som kvinne fortsatte, sier Jan Elisabeth, som snek seg ut i mørket om kvelden og natten.
Les også: (+) Lill-Tove møtte drømmemannen. Men hemmeligheten han bar på, skulle endre livet hennes for alltid
Savnet en frihet
– En gang sovnet jeg på venterommet på Arna togstasjon. Jeg hadde mistet det siste toget, og en betjent åpnet venterommet for meg. Han behandlet meg som en ung jente. Jeg sovnet og våknet noen timer senere. Jeg var 14–15 år og gjenkjente flere som satt der inne, men ingen reagerte eller så hvem jeg var. Noen år senere gikk jeg ute hver natt i Bergen. Det var jo livsfarlig, men det ga en enorm frihetsfølelse å kunne gå rundt som kvinne.
Jan Elisabeth forsikrer at hun hadde en god oppvekst. Hun hadde riktignok ikke så veldig mange kjærester, men mange gode venner. Hun var med i visegrupper og jobbet med film.
– Men jeg savnet en frihet som jeg likevel aldri kunne fått på den tiden. Jeg tror faktisk jeg hadde så mye frihet jeg kunne få slik samfunnet var den gangen.
I 2018 skiftet Jan navn til Jan Elisabeth, og hun definerer seg i dag som bestefar og kvinne. Ved å stå for den hun er, har hun bidratt til radikale endringer i samfunnet, og hun har jobbet for å endre folks holdning til det å være annerledes.
Gutten Jan har selv også gått gjennom en endringsprosess – fra å leve som kvinne i skjul til å stå frem i full offentlighet.
– Det har ikke vært enkelt. Lenge skjulte jeg for omverdenen hvem jeg er. Jeg har vært gift to ganger, med to kvinner. Ingen av dem kjente min hemmelighet da vi giftet oss, sier Jan Elisabeth, som fikk fire barn med sin første kone. Eva, som hun er gift med nå, tok utfordringen da hun fikk vite om ektemannens hemmelighet.
– Jeg trodde jo at min trang til å kle meg som kvinne skulle gå over da jeg ble gift første gangen, men sånn var det jo ikke. Jeg ble ikke mindre kvinne av den grunn. Jeg fortsatte å kle meg i kvinneklær i skjul, og siden jeg var hjemmeværende i starten, kunne jeg gjøre som jeg ville. Ingen stusset på at en kvinne gikk tur med barnevogn, sier Jan Elisabeth.
Boblen sprakk
Da Jan ble skilt i 1996, var han pappa til fire og fremdeles mann i offentligheten, og kvinne i skjul. Fire år senere møtte hun Eva. De var gift i syv år før boblen sprakk.
– Jeg møtte Eva igjen i 2001. Vi hadde kjent hverandre i mange år før det, uten å være kjærester. Nå ble vi sammen, og giftet oss i 2003. Men jeg var redd for å miste henne og fortalte henne ingenting.
Men etter syv års ekteskap ble det umulig å leve sammen med Eva uten å dele en så viktig del i forholdet deres. Jan Elisabeth måtte si noe.
– Det gikk merkelig nok veldig bra. Eva ble overrasket, men hun kastet meg ikke på dør. Vi pratet i to måneder, og hun forsøkte å forstå meg og akseptere meg. Det var jo en stor endring også for henne. Samtidig var hun ikke nådig. Hun nektet å lyve for min skyld, om noen spurte. Hun ville ikke stå alene med ansvaret. Eva pushet meg ut i dagslyset og har taklet det på en fantastisk måte. Navnet Elisabeth var hennes forslag, sier hun.
Transpersoner har kjønnsidentitet som er forskjellig fra kjønnet som ble registrert ved fødsel. Mange ønsker
å uttrykke sin kjønnsidentitet i valg av klær, sminke, frisyre og væremåte. Andre transpersoner ønsker kjønnsbekreftende behandling, medisiner eller operasjon. Transpersoner trenger ikke være homofile, de kan like gjerne være heterofile eller bifile.
Kilde: Store medisinskeleksikon
Jan var den gangen leder i borettslaget i Bærum hvor de bodde. Hun skrev et brev til alle i styret der hun fortalte sannheten om seg selv, og tilbød seg å trekke seg fra vervet. Tilbudet ble avfeid – i stedet kom det blomster på døren. Så fortalte hun det til barna.
Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet
Folk må gjerne kikke
Året er 2010, og Jan Elisabeth starter sin prosess for å få være den kvinnen hun alltid har kjent seg som. Hun går til rådgivning, får brystproteser, engasjerer seg offentlig og
politisk. Aviser, ukeblader og fjernsyn kaster seg over denne mannen fra Bergen som gir transpersoner i Norge et ansikt.
– Det var nok mange som satte brunosten i halsen da de så meg og Eva på God Morgen Norge på TV2, sier hun og ler. I dag kan det virke så enkelt å stå frem med en historie som Jan Elisabeths, men det er ikke nok plass i et ukeblad som Hjemmet til å beskrive hvor lang veien har vært.
– I dag bryr jeg meg ikke om at folk ser på meg og lurer. Som oftest er det ingen som reagerer, kanskje noen eldre kvinner av og til som stopper opp og ser litt ekstra på meg. Men jeg er født på 50-tallet. Da jeg vokste opp var det ingen alternativer, jeg måtte holde det hemmelig. Jeg forsto jo at jeg måtte det. Da jeg en gang sjekket i leksikon, sto det helt tydelig at det jeg hadde var en sykelig trang til å kle meg i kvinneklær. Det sto at jeg var syk, men jeg følte meg jo ikke syk. Det eneste som var sykt, var at jeg ikke kunne være den jeg ville være.
Jan Elisabeth har blitt bestefar. Hun bor sammen med sin Eva på toppen av et leilighetsbygg på Majorstuen. Herfra har de utsikt over Frognerparken og nærhet til utesteder og butikker. De stortrives sammen, men de har hvert sitt sminkebord og handler klær hver for seg. Det vil si, ikke alltid.
– Jeg husker da Eva var med meg i en klesbutikk og ropte fra den andre siden: Jan, denne BH-en må du se på! Hun er ikke flau av sånt, jeg er nok litt mer blyg selv.
Les også: Mija og Johan ble kjærester som 11-åringer. Nå er de gift og har to barn
Skuffet barnebarnet
Da Jan Elisabeth nylig var innom en klesbutikk og fant en strålende vakker, gul linkjole med strikk nederst – kjøpte hun kjolen og dro stolt hjem for å vise den til Eva. Hun svarte med å åpne døren til klesskapet og dra ut en nøyaktig maken kjole i hvitt, som hun hadde kjøpt til seg selv.
For å presisere, så er ikke Jan Elisabeth transvestitt. Å kle seg i kvinneklær er for henne ingen fetisj som hun gjør innimellom hardt kroppsarbeid og et liv som mann. Hun lever med en mannskropp, og det tok over 50 år før hun våget å stå frem som den kvinnen hun er.
– Nå har jeg ikke hatt dress på meg på 10 år. Jeg
ble veldig stolt da mitt ene barnebarn kom hjem til oss en dag sammen med en skolekamerat. Akkurat denne dagen hadde jeg ikke pyntet meg, og satt i sofaen i joggeklær og uten sminke. Barnebarnet mitt ble veldig skuffet. Han hadde fortalt om bestefar som var kvinne, og nå skulle han vise meg frem til kompisen sin, sier Jan Elisabeth stolt.
Hendelsen gjorde henne glad og rørt. Etter mange år som politisk aktiv gjennom foreningsarbeid, kjenner hun at mye er oppnådd.
– Dessverre har det skjedd en del negative ting det siste året. Debattklimaet har blitt beinhardt, og skeive må tåle mye hets, spesielt på sosiale medier. Det kan være tøft mange ganger. Men jeg nekter å la meg skremme. Angrep fra folk skyldes ofte mangel på forståelse og kunnskap. Jeg mener derfor det er viktig å innføre kompetanse i barnehagene og i skoleundervisningen og la barn få være naturlig nysgjerrige på dette med kjønn og kjønnsuttrykk, sier Jan Elisabeth.
Hvis du trenger noen å prate med om din egen kjønnsidentitet, finner du en oversikt over kontakttelefoner om du går inn på nettsiden ung.no/kjønnsidentitet. Du får også mye informasjon på foreningenfri.no.
