Barndommens fotavtrykk
Når Mona Levin kjenner på savnet, tar hun frem de 53 år gamle babyskoene
Sønnens aller første sko vekker mange gode minner hos Mona Levin. Og en smule dårlig samvittighet.
Mona Levin (83) har funnet frem en uanselig plastpose. Hun åpner den og sprer innholdet utover den rødrutete duken.
– Nå skal dere få se!
En porselensfigur, en hjerteformet medaljong, en liten utgave av Fozzie Bear fra The Muppet Show – knyttet til et håndskrevet kort – og en enslig barnesko.
– Jeg vet ikke hvor den andre er blitt av, men se på disse! Er de ikke nydelige?
I hendene holder hun to bitte små sko i mykt skinn, det er skoene som sønnen André tok sine aller første skritt i. Levin glemmer aldri det øyeblikket.
– Det skjedde akkurat her, sier hun.
«Her» er på landstedet på Østerøya utenfor Sandefjord.
– Det var den første sommeren hans. Dette var et gammelt småbruk den gangen, og min daværende mann Gunnar og jeg hadde ennå ikke fått laget denne plenen. Så her var det fullt av stive strå som stakk André i knær og hender når han krabbet rundt som en liten løve. Han var veldig sterk i bena, og vanligvis så rask at jeg måtte løpe etter ham. Men nå gjorde det vondt, så han gadd ikke mer, reiste seg først opp på alle fire, så opp å stå, så ett skritt, og ett til.
Myke og deilige
Mona Levin blir tydelig rørt når hun ser tilbake på dette skjellsettende øyeblikket, og forteller at hun henter frem disse skoene rett som det er. Da er det pur kjærlighet som fyller henne.
Mange velger å forsølve slike barnesko. Mona Levin var selv inne på tanken da sønnen hadde vokst ut av sitt aller første par, men hun hadde ikke råd. Det er hun glad for i dag.
– Kjenn så myke og deilige de er, sier hun.
– Jeg kan fremdeles, etter så mange år, få sånne anfall av babysavn.
Etter lille André, altså. Det er sikkert veldig plagsomt for ham å ha en sånn klengete mor som nekter å gi slipp. Han har tross alt blitt 54 år gammel.
Det sies om den typiske, jødiske mammaen at hun blander seg i det meste, at hun ofrer alt for barna, og spesielt sønnen. Kjenner hun seg igjen i det?
– Ja, jeg gjør det. Og det er jo ikke helt uten grunn, for det har vært så mye forfølgelse gjennom 2000 år, så mødrene er forferdelig redde for barna sine, og spesielt for sønnene, tror jeg. Hvor er han? Hvorfor ringer han ikke? Kan det ha skjedd noe?
Hun ler godt.
– Men André har tross alt levd sitt eget liv i mange, mange år nå.
Les også: (+) Irene Levin var flyktning i Sverige: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Ble erklært død
«Å trå sine barnesko», heter det. Mona Levin trådte sine i en dramatisk krigstid, hvor jøder som henne – uansett kjønn og alder – ble sendt ut av landet og gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleirer.
Lille Mona slapp unna og flyktet med moren til Sverige, men under den nervepirrende flukten gråt hun så voldsomt at hun ble dopet ned for at tyskerne ikke skulle oppdage dem.
– Piller, og til slutt morfin, sier hun.
– Og det gikk så langt at jeg ble erklært død ved ankomsten til Sverige. Det har nok satt sine spor, og det er sikkert grunnen til at jeg – i motsetning til André – var forferdelig sint som barn. Det at jeg har blitt en overbeskyttende mor, bunner nok også i disse opplevelsene.
Selv har hun ingen håndfaste minner fra sine egen barndom, av naturlige grunner.
– Vi fikk jo ikke med oss noe. Men på Jødisk Museum i Oslo står dukkevognen som min mor trillet meg i da vi flyktet gjennom gatene den dagen da norske jøder ble fraktet til skipet Donau, som lå til kai i Oslo. Så den veier opp for alt, tenker jeg.
Hun griper fatt i de små skinnskoene igjen, og ser på dem med et ømt blikk.
– Nei, noe sånt som dette har ikke jeg fra mine egne barneår.
Mona Levin mener å huske at disse skoene var en gave fra foreldrene. Hennes far, Robert Levin, var en etterspurt konsertpianist, som stadig var ute på reise. Under de slitte sålene står fremdeles å lese «peau lavable», fransk for «vaskbart skinn», så opprinnelseslandet er antagelig Frankrike.
– André var også mine foreldres første barnebarn, så de overøste ham med både gaver og kjærlighet, sier Levin, og legger til at André og hennes far knyttet sterke bånd. De ble bestevenner.
Les også: «Bare send meg videre», sa Trine Lise til fostermoren. Det Ragnhild svarte, endret alt
Ville bli skuespiller
Som ung hadde Mona Levin oppholdt seg to år i USA, hvor hun studerte teater ved State University of Iowa i Midtvesten. Tilbake i Norge tok hun det tredje året ved Statens Teaterskole i Oslo, og alt var duket for en karriere som skuespiller. Men de gode rollene uteble.
– Jeg fikk høre at det var vanskelig å bruke meg fordi jeg hadde så spesielt utseende. På et tidspunkt bestemte jeg meg for at jeg ikke ville gå gjennom livet og kun spille én type roller, så jeg begynte å skrive.
Men hun hadde elsket oppholdet i Amerika, ikke minst de mange turene til teaterbyen og smeltedigelen New York.
– Det er jo det eneste stedet utenfor Israel hvor det er så mange jøder. Det var deilig å gå rundt i den byen, blant folk som lignet på meg, som var svarte i håret og hadde like stor nese, sier hun, og humrer.
– Det var virkelig en åpenbaring.
Etter syv år som journalist i Aftenposten, mottok Mona Levin et stipend for å studere «Creative Writing» i New York. Hun var ikke i tvil. Selvfølgelig skulle hun reise tilbake til verdensbyen, som den dag i dag er hennes favorittby.
– Bakgrunnen var at jeg skulle skrive bok om min far, og jeg følte at jeg måtte ha et bedre grunnlag før jeg ga meg i kast med bokprosjektet. Nå hadde jeg kommet inn på New School for Social Research, og skulle være der i nesten åtte måneder.
En liten maskot
Hun pakket det nødvendigste, og selvfølgelig pakket hun det kjæreste hun eide; babyskoene etter André. Han hadde nå rukket å bli elleve år, og komponerte selv en liten avskjedspakke til henne. Den inneholdt porselensfiguren, medaljongen med en hårlokk fra luggen hans, og festet til Fozzie Bear, dette kortet:
«Kjære mams, her har du en liten maskot. Håper du har det kjempefint. Hilsen André, din lille pus.»
Mona Levin blir blank i øynene når hun leser disse ordene.
– Det var jo galskap av meg å dra, og det var et dilemma. På den ene siden var jeg veldig glad for dette stipendet, på den andre siden; det å skulle være så lenge borte fra André …
Alvoret gikk først opp for henne da avreisedagen kom, og den lille familien skulle ta farvel på Fornebu.
– Jeg brøt helt sammen, sier hun.
– På flyet over Atlanteren satt jeg og angret og bebreidet meg selv. Hvordan kunne jeg gjøre dette mot gutten min? Det var smertefullt for meg, og det var helt sikkert smertefullt for ham.
Hun tenker seg om.
– Men det har kommet oss til gode senere.
Skrev bok om faren
I New York leide Mona Levin en liten leilighet i East Village, og på skrivebordet, der hvor hun satt og gjorde sine «lekser», hadde hun plassert gavene fra André – og de små, myke skinnskoene.
– Der sto de, rett foran meg, i nesten åtte måneder, sier hun
– Det er lenge. Men mannen min tok heldigvis med seg André og kom og besøkte meg en gang. Da tilbrakte vi to fantastiske uker sammen.
I boken, Robert Levin – med livet i hendene, Mona Levin skrev om sin far da hun kom hjem, er det hennes far, som har ordet. I det aller siste kapitlet reflekterer han over det som har vært og det som vil komme:
«På impuls spurte jeg en gang mitt første barnebarn da han var to år gammel: ‘Hva er det å være glad i, André?’ Ungen så alvorlig på meg, sa ikke et ord, men løftet hånden og dyttet den lille pekefingeren mot meg, lenge.»
Så avslutter Robert Levin med å si at han er spent på hvilke veivalg barnebarna vil ta.
I et møte med Mona Levin i Sandefjords Blad på sensommeren 1973 – André hadde fylt fire – spekulerer journalisten i om gutten kanskje vil gå i den berømte konsertpianistens fotspor, siden gaven han hadde fått av sin morfar til treårsdagen var et piano. Men André Jerman skulle velge en litt annen vei.
Sønnen ble komiker
Denne høsten inntar han Teaterkjeller’n under Centralteatret i Oslo med sitt standupshow, Alt om min bestemor, og i januar får han nypremiere på selveste Chat Noir, der bestefaren i sin tid var kapellmester. Selv beskriver han forestillingen som et skeivt blikk på sin jødiske familie, og hovedinspirasjonen er hans mormor, 108 år gamle Solveig Levin.
André ble altså standupkomiker, akkurat som Fozzie Bear i The Muppet Show, maskoten han sendte med
sin mor til New York som 11-åring. Så muligens lå det i kortene allerede da.
Når André, helt uanmeldt, kommer tuslende over plenen – tunet hvor han en gang trådte sine barnesko – vil Hjemmet gjerne vite hva han husker fra den gangen.
– Jeg var jo ikke noe glad for at hun dro, sier han.
– Og jeg vet ikke om jeg skjønte så mye av det, at hun skulle være borte så lenge, at hun reiste til den andre
siden av jordkloden.
– Men du har tilgitt henne?
– Nei, sier André kontant, men med et glimt i øyet. Så ler han.
Les også (+): Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
I mors fotspor
Mona Levin ser ut til å nøle et øyeblikk, men så bryter også hun ut i latter, vel vitende om at humor og ironi er sønnens levebrød.
– Vi er virkelig verdens beste venner. Og slik har det alltid vært, sier han.
– Men disse barneskoene, som en gang tilhørte deg, og som din mor ikke kan få nok av. Har du noe sånt – en umistelig ting?
Han smiler.
– Jeg har jo selv fått en datter, som nå er ti år gammel. Og jeg har faktisk tatt vare på et par bitte små sko fra den gangen hun var ett eller to år gammel.
– Så dette ligger til familien?
André ser bort på sin mor, og får et smil i retur.
– Ja, sier han bestemt.
– Her går jeg rett og slett i min mors fotspor
