Maria (44) ble funnet i en skoeske
«I skoen din ligger en lapp. Den må du lese når du blir stor», sier fostermoren før hun etterlater gatebarnet Maria på barnehjemmet
Vold, skrekk og sult er det Maria husker fra oppveksten sin i Colombia. Men så en dag ble alt endret – og en utrolig reise startet.
Manizales, Colombia på 80-tallet:
«Hva glaner du på, jente?»
I neste øyeblikk kommer det sviende slaget på kinnet. Det skal ikke mye til før stemoren til Maria del Rosario synes datteren på fem år har gjort noe galt.
Maria og den fire år eldre broren Tocayo er vant til juling. De må sitte på gulvet og spise rester fra grisebingen, mens foreldrene og den yngre broren sitter ved bordet og spiser mat.
Hvorfor det er slik, vet ikke Maria. Hennes verden er i et lite hus med en patio, en gårdsplass i et av byens fattigste strøk. Søsknene er livredde for kassen som står i et hjørne. «Skrekkens kasse» kaller de den. Der oppbevarer faren pinner og stokker som han bruker til å slå barna med.
Om de ikke har gjort noe galt, finner stemoren deres alltids på noe å straffe dem for. Maria tror kvinnen i huset er hennes egen mamma. Ingen nevner at både hun og Tocayo har en annen mor.
Maria er nesten alltid sulten. Hun er ofte alene hjemme. Som den dagen da hun finner noen nøtter med hardt skall. Da kommer hun på steinen hun har sett på hyllen over klosettet. Den kan hun knuse nøttene med! Maria klatrer opp for å få tak i steinen, men den ramler og knuser klosettet med et brak.
Maria løper ut for å gjemme seg. Hun blir fort innhentet av faren. Han tar tak i håret hennes og sleper Maria gjennom gaten, tilbake til patioen og det lille huset.
Snart får hun smake slagene fra en av stokkene i kassen hans.
«Ikke slå Maria, slå heller meg», sier Tocayo. Broren går alltid imellom når faren straffer henne. Faren fortsetter å denge løs på broren. Da han ser seg om etter en ny stokk, løper Maria bort til døren og setter den på vidt gap.
«Løp, Tocayo, løp!», hvisker hun. Broren forsvinner ut i mørket. På rømmen.
Les også: (+) – Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
Låst inne
Marias foreldre er strengt religiøse, og det er viktig at barna lærer å be. Det innebærer å gjøre korsets tegn og fremsi bønnen utenat.
«Djevelen kommer og tar deg hvis du ikke lærer å be», forteller de barna sine.
Maria blir livredd for å gjøre feil. Så redd at hun snubler i ordene og ikke klarer å si dem i riktig rekkefølge. Hun blir livredd for Djevelen.
Så får en tante i oppgave å lære jentungen å be. Maria blir sendt til tanten og skal bo der til hun kan si bønnen riktig. Tanten er en grufull lærermester, skal det vise seg. En dag slakter hun en gris og piner den til døde. Grisens hyl går gjennom marg og ben på Maria.
«Hvis du ikke lærer deg å be snart, vil du dele skjebne med grisen», sier tanten.
Til slutt klarer Maria å fremsi bønnen prikkfritt.
«Nå var du flink, Maria!».
Det er de eneste anerkjennende ordene hun skal huske fra sine foreldre.
En annen mamma
En dag da Maria er alene hjemme, banker det på ytterdøren. En politimann og en kvinne står utenfor.
«Dette er Blanca, mammaen din», sier politimannen.
«Mamma er ute», protesterer Maria gjennom luken. Hun nekter å slippe dem inn. Ikke har hun lov til det heller.
Det ender med at politimannen bryter opp døren. Da får Maria øye på gutten som er gjemt bak kvinnen som heter Blanca. Det er jo Tocayo! Maria blir jublende glad og løper bort til broren sin, omfavner ham.
Blanca er tydelig forferdet over hvor avmagret Maria er – og hvor lite hår hun har på hodet. Det blir bestemt at hun og broren skal bo hos sin biologiske mamma heretter.
Noe av det første som skjer da søsknene kommer til morens hus, er at Maria får juling fordi hun ikke kjente igjen moren sin. Men hvordan skulle hun det? Hun har jo alltid trodd at kvinnen hun bor hos, var hennes egen mor.
Spiser jord
Det viser seg at Maria også har en haug med søsken som hun aldri har møtt. Søsknene tar vare på hverandre mens moren er på jobb i en bar om kvelden. Om natten sover Maria og søsknene sammen i klynger i de få sengene som finnes i huset.
Noen ganger tisser Maria på seg, og da blir alle våte. Hun gjør det ikke med vilje, men hun får juling hver gang det skjer. Av og til har de mat, men ofte ikke. Noen ganger spiser Maria jord. Hun er så sulten.
Broren Tocayo har fått smaken på å rømme. I lange perioder er han borte. Når han endelig kommer hjem, er moren så sint at hun kler ham i kjole for å ydmyke ham.
En dag slår det Maria at også hun kan rømme. Som Tocayo.
Maria er syv år og løper fra huset. Hun løper under gatelysene inn til byen. Endelig kommer hun til en bro der hun søker ly fra regnet. Maria legger seg til å sove i en tørr pappeske. De neste dagene tigger hun mat på barene og kafeene i byen. Noen ganger jager de henne bort. Andre ganger får hun noe å spise.
Reddet av en drosjesjåfør
En dag møter Maria en mann. Han er drosjesjåfør og ber henne sette seg inn i bilen. Han sier at hun kan få bli med hjem til ham.
Maria nøler, men takker ja. Mannen har snille øyne. Og livet kan ikke bli vanskeligere enn det er.
«Noen må ta vare på deg, jente, ellers kommer du til å dø», sier han
til Maria.
Hun ser nedover de skitne fillene som henger rundt den magre kroppen hennes.
«Fra nå av kan du kalle meg pappa», sier mannen da de kjører hjemover til huset hans.
Maria får mat og tak over hodet den dagen. Men kvinnen som bor i huset, liker ikke at han har tatt et gatebarn hjem.
Neste dag kjører den snille drosjesjåføren henne til et barnehjem.
Den lille jenta flyttes til en fosterfamilie. Kvinnen som er hennes nye fostermor, tar henne med til legen. Maria får vitaminer og medisiner.
Hun får mat hver dag. Snart har hun kjøtt på bena, og håret vokser ut og får glans. Det hender hun får seg en lusing hvis hun gjør noe dumt, for det er vanlig å fysisk disiplinere barna sine i Colombia. Men det er ingenting mot den systematiske og utspekulerte volden Maria er vant med.
En dag kjører de som jobber på barnehjemmet, henne rundt i byen på let etter Marias biologiske mamma. Flere ganger kjører de forbi huset til Blanca, men Maria rister på hodet og sier «nei, det er ikke her».
Les også: (+) Først da han ble eldre, fikk Mushaga Bakenga vite sannheten
Ny mamma og pappa
Fostermoren har sydd nye klær til Maria og kjøpt et par hvite sko. Maria har aldri hatt så fine klær. Hun tror de skal på besøk til barnehjemmet slik de pleier av og til.
Men da de kommer frem, sier fostermoren alvorlig: «I den ene skoen din ligger en lapp. Når du blir større, må du finne frem lappen og lese den.»
Så drar hun. Maria gråter, men det hjelper ikke.
Noen timer senere blir Maria tatt inn på et kontor. Der sitter en kvinne og en mann i hver sin stol. Hun ser at kvinnen gråter, og går bort for å trøste. Maria forstår ikke at det er gledestårer.
Hun får vite at paret er hennes nye foreldre fra Norge. De heter Gro Bruvoll og Helge Eriksen. Mamma Gro peker opp på et fly på himmelen og forteller at de skal fly til landet Norge. De viser Maria bilder av en jente som leker i noe hvitt. Snart skal Maria få en ny søster – og hun skal også få leke i det hvite de kaller snø.
Maria er åtte år da hun ankommer den lille øya Myken i Nordland i 1988.
Fra første stund blir Maria elsket. Her er det ingen som slår, og hun får spise seg mett hver dag. Alle er forundret over hvor fort Maria lærer seg norsk. Maria er konstant redd for at adoptivforeldrene skal sende henne fra seg en dag, selv om hun har det godt.
Årene går. Maria blir tryggere med tiden, selv om hun ikke helt klarer å stole på at noen kan være glad i henne. Etter at adoptivforeldrene skiller lag, flytter de til hver sin by. Mens Maria selv får en datter hun kan gi kjærligheten sin til. Selv om hun har det godt, sliter Maria som voksen med traumene fra barndommen. Innerst inne er hun usikker på om noen kan elske henne.
Spesiell tur
Sandnessjøen, høsten 2023: Skjebnen ville det slik at Maria skulle velge samme yrke som mannen som reddet henne fra gaten i Colombia. I dag jobber 44-åringen som drosjesjåfør i sin nye hjemby, Sandnessjøen. Hun elsker jobben sin.
I sommer fikk hun en spesiell kunde som måtte ta drosje fra Sandnessjøen til Mosjøen, da flyet ble innstilt. Passasjeren var standupkomiker Rune Bjerga fra Stavanger.
Under den timelange turen åpnet Maria seg opp og fortalte sin historie til artisten. Rune skrev om drosjeturen på Facebook sommeren 2023:
«I dag har jeg hatt en drosjetur jeg aldri vil glemme. En tur i fantastisk natur. Men mest av en tur som gjorde enorme inntrykk! Takk for at du delte historien din, Maria. Og som du selv sa det: «Den vonde historien min har gjort meg veldig sterk!» For et forbilde du er! Og verdens aller beste drosjesjåfør! Takk skal du ha!», skrev Rune på Facebook.
Siden den dagen merker Maria at flere av passasjerene hennes åpner seg og forteller om vonde ting de har opplevd i livet.
– Det gir meg mye at andre åpner seg opp om sine sterke historier, sier Maria.
Gjenforent
Det at hun i dag er yrkesaktiv, er ingen selvfølge. Da hun kom til den lille kystbyen i 2019, var hun nylig erklært ufør, mye på grunn av traumer fra barndommen. Traumer som førte til dyp depresjon og søvnproblemer. Hun ble også rammet av kreft på den tiden.
Så ble Maria frisk og ønsket seg tilbake til arbeidslivet. Siden hun alltid har vært glad i å kjøre bil, ble det naturlig å ta drosjelappen.
Maria har brukt mye tid på å bearbeide den vonde barndommen sin. Å bli trygg på at folk rundt henne er glad i henne, har vært Marias smerte hele livet.
Uten hjelp fra en dyktig psykolog tror ikke Maria at hun ville klart å fortelle om det hun opplevde i barndommen. Ikke til noen.
– Psykologen har hjulpet meg å forstå meg selv og mine reaksjonsmønstre, sier Maria.
En dag fant Maria lappen som fostermoren en gang skrev og la i skoen hennes. På den sto navnet og adressen hennes. Da forsto Maria at fostermoren i Colombia ønsket at Maria skulle finne henne igjen. Derfor bestemte Maria seg for å dra tilbake til hjemlandet.
Gjenforeningen med fostermoren ble lykkelig. Maria oppsøkte også broren sin Tocayo, den eneste som viste henne kjærlighet.
Les også: Ingen forsto hvorfor Sivert var annerledes
14 søsken
Hun kviet seg, men fant også sine biologiske foreldre.
– Jeg trengte å kjenne etter om det fantes noen tilhørighet mellom oss, men jeg følte ingenting for noen av dem. Til det var det for mange vonde ting som hadde skjedd, sier Maria ærlig.
Til sammen har hun 14 søsken i Colombia, en bror er død. 44-åringen hjelper familien så mye hun kan med både mat og midler.
Colombia er et av de største adoptivlandene som Norge samarbeider med, sammen med Kina og Sør-Korea.
I perioden 1982–2015 ble totalt 3672 barn adoptert fra Colombia til Norge.
Etter avsløringer om ulovlige adopsjoner til Norge fra flere land har det blitt satt ned et uavhengig utvalg for å granske alle adopsjoner til Norge. Granskningen er ventet å vare opptil to år.
Kilde: SSB.no, VG
I oktober reiste Maria tilbake til hjemlandet sitt for fjerde gang.
Hun ønsker også å hjelpe gatebarna i Colombia via SOS-barnebyer og jobbe frivillig. Om det er mulig å få til, vil tiden vise.
Var det ikke for de snille menneskene som hjalp Maria, vet hun ikke om hun ville overlevd. Ikke minst drosjesjåføren som plukket henne opp på gaten i Colombia og ga henne sjansen til et bedre liv.
– Jeg vet ikke hvem jeg hadde vært i dag, uten ham, fastslår Maria.
