Tammys dramatiske historie
Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse
Som baby ble Tammy levert på barnehjem av sin biologiske mor i USA. Jakten på egne røtter ble ingen solskinnshistorie.
Tammy Sund (61) er en oppsiktsvekkende søt og flott dame, med mørkebrune øyne som gnistrer. Kanskje er det fordi vi nå vet hvor hun har blodet sitt fra, men hun minner om tegneseriefiguren Månestråle.
Hjemmet møter Tammy utenfor Misjonssambandets bruktbutikk på Rolvsøy i Fredrikstad. Der jobber hun som frivillig flere dager i uken. Hun innrømmer at hun har gruet seg litt.
– Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, sier hun og trekker pusten dypt inn.
Vi skal tilbake til 1961. Et eldre par hadde i mange år forsøkt å få egne barn, uten hell. Nå skulle de til et barnehjem i Chicago for å høre om de kunne få adoptere et barn.
Egentlig var de for gamle til å adoptere.
I et utstillingsvindu så de en nydelig, liten jente som de ble bergtatt av. Tammy, med døpenavnet Tamara, sto der og så på dem. Dermed bad de om å få bli hennes adoptivforeldre.
– Mamma var tysk og hadde møtt min norske pappa under krigen da han jobbet i Tyskland. Hun pleide å fortelle meg historien om hvordan de fant meg. Det var en prinsessehistorie, der jeg var den spesielt utvalgte og ønskede, husker hun.
Som barn visste ikke Tammy at hun hadde en biologisk bror. Han var 11 måneder eldre enn henne og hadde vært på det samme barnehjemmet. Han ble adoptert bort før Tammy fikk sine foreldre.
– Men jeg er blitt fortalt at jeg sørget slik da han dro at jeg hverken spiste, snakket eller sov. Det var årsaken til at de sa ja til mine adoptivforeldre, selv om de var altfor gamle til å få adoptere, sier hun.
Rotløst
Angela og Arne Elvestad ble foreldrene hennes. De hadde reist til USA på 1950-tallet og blitt boende der. Men så fikk Angela kreft.
Fordi helseforsikringen hadde gått ut, og hun ikke fikk hjelp i USA, måtte de til Norge. Som ektefellen til en norsk mann, hadde hun sosiale rettigheter her.
– Jeg ble sendt til min mors familie i Tyskland mens hun fikk behandlinger i Norge. Årsaken var at pappa var sterkt alkoholisert og sannsynligvis ikke klarte å ta godt vare på meg, forklarer hun.
Tammy sitter med bilder av seg selv som barn. Hun hadde mange leker, og bildene viser to foreldre som gir henne omsorg og kjærlighet.
– Språket ble nok et stort hinder for meg. Da jeg ble levert i Tyskland som 6-åring, kunne jeg ikke tysk og forsto ingen ting av det som ble sagt.
– De jeg bodde hos, kunne heller ikke engelsk, så jeg kunne ikke gjøre meg forstått. Jeg vet nå at jeg gikk inn i en slags autistisk tilstand. Jeg hverken snakket eller spiste, og det endte med at min far hentet meg til Norge, forteller hun.
I Norge kunne hun heller ikke språket, og selv om hun ikke husker så mange detaljer, vet hun at moren i flere år var alvorlig syk.
Så syk at Tammy, som bare var et lite barn, måtte pleie henne.
– Jeg har blokkert mye, men er blitt fortalt av andre at jeg var et engstelig og redd barn. Fordi det var alvorlig sykdom hjemme og pappa drakk, ble jeg sendt rundt til tanter og onkler, og jeg bærer med meg en fornemmelse og en erindring av at jeg ikke hadde noen å snakke med.
Foreldreløs
17. juli 1972 døde moren, og bare to måneder senere døde faren også. Tammy havnet i et fosterhjem.
– I dag er det enkelt å se at jeg var traumatisert. Jeg var flink på skolen, men jeg hadde det ikke godt og fant aldri tonen med omsorgspersonene mine. Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, ble jeg sendt på folkehøyskole. Men jeg taklet det dårlig og reiste derfra etter tre måneder, sier hun.
Tammy ble en kasteball fra da av. Én følelse fulgte henne hele tiden:
– Jeg var helt alene i verden og hadde bare meg selv å stole på. I noen år følte jeg meg sviktet og bar på sinne og bitterhet.
– Jeg bodde alene på en hybel og klarte ikke å fungere ute i samfunnet. 18 år gammel ble jeg ung ufør, forteller hun.
Men livet hadde heldigvis litt lykke på lur. Hun giftet seg 20 år gammel og fikk barn. I mange år hadde hun det godt, selv om hun slet med den mentale helsen.
– Jeg tenker i dag at jeg bar på stor sorg. Jeg var skoleflink, men fikk ikke sjansen til å studere videre. Som arbeidsudyktig følte jeg at jeg ikke fikk gjort nytte for meg, og at jeg derfor ble mindre verdsatt enn andre. Å stå utenfor arbeidslivet er stigmatiserende.
Én ting elsket hun, og det var å være mamma til verdens flotteste jente. Men i voksenlivet turte hun ikke å gå ut for å møte mennesker, og hun levde i en slags isolasjon.
– På et tidspunkt ble jeg en kristen. Å finne Gud ga meg en trygghet jeg ikke tidligere hadde hatt. Frelsen ble et vendepunkt, forklarer hun.
Jakt på egne røtter
I mange år hadde hun drømt om å finne sin biologiske familie. Hun satte inn en annonse i en amerikansk avis og fikk den originale fødselsattesten.
I 2000 sporet hun opp familien i USA, og svarene hun fikk var spennende. Det viste seg at hun har mange søsken. Moren hadde fått barn i to bolker, tre i den første og fire i den siste.
Tammy kom i kontakt med to av dem. Også kvinnen som hadde født henne.
– Møtet med henne ble ikke som man hører om i nydelige gjenforeningshistorier. Hun kalte meg sin darling, men jeg forsto at det bare var ord. Egentlig husket hun meg ikke.
– Hun hadde født syv barn, som alle ble levert bort for adopsjon. Hun hadde en diagnose som gikk ut på manglende evne til tilknytning.
Les også: (+) Da søsteren min ble forlatt, kom hun til oss. Det var da det utilgivelige skjedde
Tammy erkjente at hun ikke hadde noen følelser for kvinnen som hadde gitt henne livet. Det kom frem at moren senere i livet hadde tatt til seg tre barn som ikke var hennes egne.
– Det var rart å ta innover seg.
Den biologiske moren døde i 2019. Tammy hadde for lengst innsett at de ikke skulle ha noen kontakt.
Den biologiske faren het Thomas Woolsey og var halvt cherokee. Tammy har altså røtter i den amerikanske urbefolkningen og er 25 prosent cherokee.
Cherokeene er en gruppe nordamerikansk urbefolkning. I dag utgjør cherokee den største nasjonen av urfolk i USA. Mer eksotisk enn det kan det neppe bli. Plutselig visste hun hvor de intenst brune øynene kommer fra.
Les også: – Jeg har aldri klandret mor for det som skjedde
Sårbarheten
Angst og nerver har vært en stor del av livet for Tammy. I mange år trodde hun at det skyldtes traumer hun var blitt påført. Men da hun ble kjent med to søsken, gikk det opp for henne at det også var en biologisk arv.
– Helbroren min, David, som jeg har kontakt med i dag, sliter også. Det samme gjør halvsøsteren min, Angie, som jeg har møtt mange ganger. Vi tre har snakket mye sammen om biologisk sårbarhet og hva en historie som vår gjør med et barn.
– Kanskje er det første leveåret viktigere enn vi kan ane, og kanskje kan vi ikke se bort fra at et nyfødt barn tar skade av å skilles fra sin mor, resonnerer hun.
I Tammys liv ble det flere tap. Ektemannen Åge døde av kreft i 2008. Hun giftet seg på nytt, men også den ektemannen døde av kreft.
– Har du vært bitter?
– Ja, jeg var bitter i mange år. Men jeg har hatt det bra de siste 20 årene av livet. En viktig grunn til det er troen, den bærer meg og håpet. Uansett hva andre har gjort mot meg, eller hva jeg har opplevd av tap, har jeg en far som elsker meg, sier hun.
Tammy mener bestemt at man kan legge bak seg alt som har vært vondt i et liv.
Hun refererer til bibelverset Filipperne 3,14: «Jeg glemmer det som er bak og strekker meg ut etter det som er foran, jager mot målet.»
– Angsten styrer ikke lenger mine dager, og jeg føler meg så inderlig lykkelig fordi jeg endelig kan jobbe og bidra i samfunnet. Å møte i denne fantastisk flotte bruktbutikken, med så mye bra å selge og så mange fine folk, er bærekraftig både menneskelig og samfunnsmessig, sier hun.
I dag er hun leder i Sarpsborg misjonsmenighet og jobber som frivillig butikkleder flere dager i uken på en av Misjonssambandets bruktbutikker. Der har hun blomstret og funnet sosial selvtillit.
– Tammy kom hit som en stille og veldig forsiktig dame, men nå er hun blitt utadvendt og sosialt sikker, sier kollegene og smiler.
Det største i Tammys liv er at hun er blitt mormor til en fantastisk gutt.
– Det har vært mange løse tråder, men jeg fikk livet på plass og er så inderlig takknemlig for hvordan jeg har det nå. Bak hver sving ligger nye ting som jeg fryder meg over.
– Vi har bare dette ene livet og kan ikke bli værende i det som er vondt. Å leve til fulle er det eneste riktige, mener hun, og sier at ett ord beskriver der hun er nå: Gjenopprettet.
