lykkens datter
To mennesker bærer på en vond hemmelighet. Etter 55 år kommer endelig sannheten frem
Da Mariann (59) er 14 år, tar Norsk Ukeblad henne med tilbake til barnehjemmet hun ble adoptert fra i Sør-Korea. Her bekrefter de at moren hennes høyst sannsynlig er død. 41 år senere får Mariann en epost midt på natten. Overskriften får henne til å bråvåkne.
En plass i Sør-Korea, juli 1953: I stillheten som har senket seg, hører den sørkoreanske soldaten plutselig svak barnegråt bak en søppelkonteiner i flyktningleiren.
Den store teltplassen er nettopp tømt for lik og levende. Den tre år lange krigen er over.
Han finner ni år gamle Myong Chai. Jentungen gråter mens hun presser hodet hardt mot knærne med de spinkle armene sine.
Soldaten legger forsiktig hånden på hodet hennes. Prøver å finne et tonefall som kan avverge panikk.
Barnet ser opp. Han ser redselen.
«Hvor er mamma? Hvor er søsknene mine?» hikster hun.
Det kan ikke soldaten svare på. Han vet bare at alle ble bedt om å forlate leieren denne dagen.
Ingen ventet
Vesle Myong og familien har bodd i flyktningleiren i to år. Hver dag har hun vært ute i landsbyene på «tokt» for å tigge eller stjele mat til dem.
Moren, storesøsteren og lillebroren var for syke og svake til å bli med.
Tuberkulose og andre sykdommer florerte under de elendige sanitærforholdene i leiren. Slik havnet hennes kjære pappa i en umerket grav.
De to storebrødrene har hun ikke sett siden de fikk våpen og uniform. Da hun barføtt og skitten kommer tilbake til leieren med lommene fulle av riskorn denne ettermiddagen, er alle borte. Ingen ventet på henne. Alt er tomt og stille.
Myong har ingen steder å gå. Hun vet ikke engang hvor hun er. At de kom hit i båt, er det eneste hun husker.
Den snille soldaten tar henne med seg hjem i en av nabobyene til sin søster.
Her får niåringen, som tusenvis av andre bortkomne eller foreldreløse barn etter Koreakrigen, jobbe for mat og husly.
Slik starter historien om Marianns mamma Myong Sook Smith (78). Et forlatt og foreldreløst barn som snart skal bli ung, fortvilet mor til et nytt barn som skal føle seg forlatt og foreldreløs …
Hardt arbeid
I tre år blir Myong hos soldatens søster som gratis hushjelp. Det er lange dager. Byen My Taijui har hverken strøm eller vann.
Hver dag går hun flere timer for å hente vann i fontenene. Vannet bærer hun i to stålbøtter som er festet i hver sin ende av en lang stokk hun bærer over skuldrene.
Krig mellom Nord-Korea og Sør-Korea som varte fra 1950 til 1953. Etter 2. verdenskrig ble Korea delt i en sovjetisk og en amerikansk okkupasjonssone.
Det nordkoreanske angrepet var akseptert av Kina og
Sovjetunionen, mens Sør-Korea straks fikk støtte av USA og FN. 90 prosent av de militære styrkene på sørkoreansk side var fra USA.
Mellom tre og fire millioner mennesker, sivile og militære, døde. I dag er våpenhvileavtalen fra 1953 ennå ikke avløst av en fredsavtale.
Mange barn ble foreldreløse under krigen og adoptert til vesten. Mange barn ble også født med sørkoreansk mor og amerikansk far.
Totalt er rundt 200 000 koreanske barn adoptert bort siden 1953, rundt halvparten er barn av enslige mødre.
Kilde: snl.no og aftenposteninnsikt.no
Hver eneste dag ser hun mange barn og ungdommer langs gatene som er foreldreløse. Det er vanlig at de bare spør folk de møter, om de kan få bo og arbeide hos dem.
Vestens misjonærer har etablert seg, men det er alltid flere foreldreløse enn folk kan ta til seg. Barnehjem er ikke etablert ennå.
Myong er rastløs og flytter fra familie til familie de neste årene. Hun finner ikke ro. Hun får ingen skolegang.
For hver gang hun drar ut for å finne en ny familie, håper Myong på et bedre liv. Hun blir aldri bedt om å dra, hun bare drar. Ingen leter etter henne.
Møtte en amerikansk soldat
Landsbyen Yang Dong, Sør-Korea, mars 1963: Myong er 17 år og ligger på en bambusseng i et lite rom med vegger av tørket leire som hun har fått låne hos en bonde. Hun skriker av smerte.
For ni måneder siden traff hun en amerikansk soldat hun ikke har sett siden eller engang vet navnet på. Nå ligger hun og føder barnet som ble unnfanget den natten.
En landsbykvinne har kommet for å hjelpe den unge, fødende Myong. Her finnes ingen sykehus, ingen leger, ingen sykepleiere.
Da Myong etter timer med smerter og redsel endelig får datteren sin i armene, er hun mest bekymret. Bekymret for fremtiden. Hun lever fra hånd til munn. Hvordan skal hun klare å ta seg av et barn?
Men det lille ansiktet med en svak skjeling, akkurat som henne selv, fyller henne med en enorm kjærlighet. Hun skal ikke forlate barnet sitt, slik hun selv ble forlatt! Minner hun har forsøkt å fortrenge, veller opp i Myong og fyller henne med enorm sorg og savn.
Hun skal nok finne en utvei for seg og datteren! Kanskje kan hun finne en snill amerikaner blant alle soldatene som er stasjonert på feltsykehuset i nærheten av landsbyen? En som vil ha mer enn en natt og kan gi henne et bedre liv i Amerika?
Myong gir barnet sitt navnet Soon Ni (Lille lys) og lager et eget etternavn til henne siden det ikke finnes noen far: Sam. Det betyr mars – for måneden hun er født i.
I Sør-Korea får barn farens etternavn. Etternavnet kommer også først, noe som skal vise at landet setter familien som det viktigste.
Sam Soon Ni er født.
Om noen år skal hun lyde navnet Mariann i et land mammaen aldri har hørt om.
Les også: (+) Lille Eva Ragde plukket flasker klokken fem om morgenen, men det var ingen som reagerte
Stevnemøter mellom piggtråd
Det militære feltsykehuset ved Yang Dong, Sør-Korea, juli 1963: Ronald Smith (kalt Ron) fra Iowa i USA er 18 år og har vervet seg til militæret. «Alle» gjør jo det.
Han føler det som sitt bidrag for å hjelpe til i verden. Han er høyreist, mørk og kjekk, med en forlovede som sitter hjemme og venter.
Når han ikke står vakt med gevær og hjelm i et av de fire tårnene med tre lag piggtråd foran, er han ambulansesjåfør på det militære feltsykehuset der han henter sårede. Ron synes alt er veldig spennende.
Etter bare fire dager treffer han Myong for første gang. Hun går forbi på hans vakt sammen med en venninne.
«Hey you! Why guard at daytime?» roper hun muntert på gebrokkent engelsk til ham. Litt har hun lært av jobben på bar for de amerikanske soldatene, før graviditeten ble synlig.
Ron blir sint og ber dem forsvinne. De går videre, men da de litt senere går forbi igjen på vei tilbake til landsbyen, vil Ron prate. Han kjeder seg og roper: «Hey girls! Talk to me!»
De to unge jentene sier at de har ting å gjøre, men lover å komme tilbake snart. Etter et par timer kommer Myong alene til Rons vakttårn.
Med tre lag piggtråd mellom seg prøver de å snakke sammen så godt det lar seg gjøre mellom to som kan minimalt av hverandres språk.
Det er her han blir forelsket, den unge soldaten som er forlovet hjemme. I månedene som kommer går de turer så ofte de kan langs risåkerne mellom feltsykehuset og landsbyen hennes og prøver å lære hverandre ord.
Etter ti møter lurer Ron på hvorfor hun aldri ber ham med hjem.
Myong er redd for at han ikke skal ville treffe henne mer om hun forteller at hun har en baby.
Slik en mor holder sitt barn
Landsbyen Yang Dong, Sør-Korea, november 1963: Myong trenger ikke fortelle det. En novemberdag er hun så bekymret for vesle Sam Soon Ni, som nå er åtte måneder, at hun ikke skaffer barnevakt for å møte Ron på avtalt tid og sted.
Ron lurer på hvorfor hun ikke kommer, og bestemmer seg for å gå hjem til henne.
Plutselig står han i døren og ser Myong fortvilet vugge en gråtende baby i armene sine.
Rommet er ikke særlig mye større enn sengen hun sitter på. Sorte hårtuster stikker opp av det hvite kledet babyen er pakket inn i. Instinktivt forstår han at det må være hennes eget barn.
Som han skal fortelle til Norsk Ukeblad nesten 60 år senere: Hun holdt barnet på en måte som bare en mamma gjør. Så tett og hardt, men likevel så usigelig forsiktig.
Stille tårer renner nedover Myongs kinn, og hun sier at noe er galt med babyens venstre ben.
Da babyen snur seg mot Ron, får han sjokk. Øynene er dekket av hvitt slim.
En dame i hvite bondeklær og knute i nakken kommer inn gjennom døren som fortsatt står åpen. Hun presenterer seg som sosialarbeider og begynner å prate vennlig og lavt til Myong.
Myong blir aggressiv og sier «go away»! Damen snakker videre, og Myong roer seg. Men tårene hennes slutter ikke å renne.
To minutter senere har damen forlatt det lille rommet med rispapir til vinduer.
Hun har tatt Sam Soon Ni med seg.
Veldig vondt å snakke om
Det går mangfoldige år før Myong orker å fortelle Ron hva som skjedde den dagen. Ron har hele tiden forstått at det har vært for vondt å prate om og har derfor ikke presset henne.
Men når hun forteller, smerter det ham at han ikke gjorde noe den dagen datteren ble tatt fra henne. Eller etterpå. Det skammer 79-åringen seg over den dag i dag.
Han var imidlertid redd for å gjøre ting verre for sin kjære kone.
Damen som tok Sam Soon Ni med seg, hadde sagt til Myong at det syke barnet hennes ville dø om hun ikke ga det fra seg til henne så hun kunne skaffe hjelp.
Hun skulle ta babyen med til et barnehjem som hadde kontakter med leger og sykehus.
Hun lovet på tro og ære å komme tilbake med datteren så snart hun ble bedre.
Hun spurte aldri hva barnet het, hvor gammelt det var, eller fortalte hvilket barnehjem hun skulle til.
Hun kom aldri tilbake.
Vinner en drøm
Gjøvik, våren 1977: 14 år gamle Mariann Kendel kjeder seg og begynner å bla i bladet adoptivmoren abonnerer på, Norsk Ukeblad.
Der ser hun at de har en serie som heter «Vinn en drøm», hvor man kan sende inn et ønske.
Opprømt spør hun adoptivmoren om hun kan skrive inn og ønske seg en tur til Sør-Korea, landet hun bodde i til hun var fem år, før hun ble adoptert til Norge.
Hun husker mye fra landet selv om hun har glemt språket, og vil gjerne se igjen barnehjemmet og kanskje den snille damen som alltid bar henne på ryggen siden hun hadde polio.
Kanskje kan hun finne mer info om sin biologiske mor også? Selv om det sto i papirene hennes at hun sannsynligvis var død, har Mariann alltid ønsket å få vite mer om moren. Hva slags liv levde hun? Hva døde hun av? Og ikke minst: Hvorfor ga hun henne bort?
Angret på adopsjonen
Den første familien hun kom til i Norge, angret, og hun fikk en ny familie på Gjøvik etter bare 15 måneder. Oppveksten på Gjøvik var både god og vanskelig.
Hun har aldri blitt mobbet eller holdt utenfor fordi hun så annerledes ut, eller at hun på grunn av polio hadde skinne på benet og derfor ofte ikke klarte holde følge i lek. På skolen nesten slåss barna om å få være sammen med henne.
Selv om hun har hatt gode perioder i livet, så har det også vært vanskelig å være adoptert, fordi hun vet så lite om bakgrunnen sin. Tankene kverner. Minnene fra barndommens Sør-Korea er nær hjertet hennes. Smaken av nasjonalretten kimchi, som hun aldri glemte, gir følelsen av kjærlighet sammen med en udefinerbar sorg.
Adoptivmoren ber henne skrive til Norsk Ukeblad, men sier det er lite trolig at hun får napp på et slikt stort og kostbart ønske.
En uke senere ringer det noen fra Norsk Ukeblad og forteller at Marianns brev har gått på rundgang i redaksjonen og rørt alle til tårer.
Nå vil de ta henne og adoptivmoren med til Sør-Korea!
«Lykkens datter»
Sammen med adoptivmor, journalist og fotograf fra Norsk Ukeblad besøker Mariann adventistenes barnehjem i utkanten av Seoul, Seoul Sanatorium and Hospital, hvor hun bodde til hun var fem år.
Barnehjemmet Moon San, som hun først ble brakt til i november 1963 av den hvitkledde damen, finnes ikke lenger. Der ble hun kun en måned. De behandlet de infiserte øynene hennes før de sendte henne videre.
Ingen andre opplysninger ble registrert på henne enn navnet de ga henne der: Cho Hi Cha. Det betyr «lykkens datter».
Mariann husker de grønne dørene på barnehjemmet og at de spiste ris med fingrene. Det er ikke før de er seks år at sørkoreanske barn lærer å spise med pinner. Barnehjemmet forsøkte å finne nye foreldre til henne, men alle trakk seg da de fikk vite at hun hadde polio.
Dette blir hun operert for rett før hun adopteres til Norge, og hun får også ny operasjon med en gang hun kommer til sitt nye hjemland, samt operasjon for skjelingen.
Turen tilbake til Seoul og barnehjemmet blir en reise og opplevelse for livet.
Mariann treffer en av bestyrerne som husker henne, og andre som kan fortelle om livet hennes der frem til hun gråtende og med en skive brød til trøst i hånden ble satt på flyet til Norge, fem år gammel.
Hun ser ansikter og unge mennesker på gaten som ligner henne, men føler seg likevel som en fremmed. Til Norsk Ukeblad sier hun at hun er glad hun bor på Gjøvik.
Mariann reiser hjem med en bekreftelse fra barnehjemmet om at mammaen hennes høyst sannsynlig døde kort tid etter hun hadde født henne.
Ungjenta slår seg til ro med det, selv om hun gjerne skulle ha visst mer om moren.
Snakker aldri om barnet
Mens Mariann vokser opp på barnehjemmet i Sør-Korea, og siden på Gjøvik, er det to mennesker som bærer på en vond hemmelighet: Mamma Myong og Ron Smith.
Myong gifter seg med Ron og får en ny datter med ham i 1964, året etter at Mariann er tatt fra henne.
Marianns søster blir født i det samme lille rommet i leirhuset som henne, før den lille familien reiser og bosetter seg i Rons hjemland. Her får de i tillegg tre sønner sammen.
Ekteparet snakker aldri om den lille jenta som ble hentet ut av Myongs armer den vonde novemberdagen i 1963.
Livets snodige tilfeldighetene skal ha det til at Myong og datteren Mariann gir to av sine sønner akkurat de samme navnene: Michael og Thomas.
Men det skal ingen vite før det har gått mange, mange år.
Tilbake for å lete
I 1990 pensjonerer Ron seg fra militæret og har bedre tid. Sammen reiser de til Seoul for å prøve å finne ut noe om familien hennes. Ron forsøker også å finne barnehjemmet i nærheten Myongs landsby, for å få info om Sam Soon Ni, men barnehjemmet finnes ikke lenger.
Han vet ikke at konas datter ble brakt til et helt annet barnehjem et stykke unna den gangen.
I Seoul har myndighetene og Røde Kors har satt opp stasjoner der alle som har mistet familiemedlemmer, kan komme og fortelle og få informasjon i programmet Lost familys. Mange millioner koreanere deler denne skjebnen.
I et gedigent rom står hyller fra gulv til tak med bøker og filer med informasjon om folk som leter.
Myong husker kun de to eldre brødrenes navn; Chai Myang Saik og Chai Myang Ho, som var 15 og 18 år da de måtte ut i krigen i 1952.
Men Myong og Ron må reise tilbake til USA uten å ha funnet ut noe.
Også i 2010 reiser Ron til Sør-Korea i samme ærend, men med samme nedslående resultat.
Les også: Anne var sliten og uopplagt i mange år. En søvnmåler avdekket at noe var alvorlig galt
Skjebnen hjelper til
På hver sin side av Atlanteren lever en mor og en datter overbevist om hverandres død. Myong vet hva som skjedde med barn i Korea på 50- og 60-tallet som hadde et handikap. Ingen ville ha dem.
Hun skyver det hjerteskjærende vonde vekk og nekter å snakke om det.
I 2015 begynner Ron med slektsforskning via DNA-tester som tilbys på ancestry.com. Han vil forsøke å finne både eget og konas familietre. I 2017 sender også Mariann i Norge inn en slik DNA-prøve, men til et annet firma; familytreedna.com. De to firmaene samarbeider ikke.
Marianns mål er først og fremst å få bekreftet sin etniske bakgrunn, men også kanskje å finne noen nære slektninger, som halvsøsken eller biologisk far. Moren er jo død.
Ett år senere føler ekteparet det som om skjebnen griper inn. Deres felles datter Virginia får dem til å også prøve familytreedna.com i jakten på slektninger.
Da blir det match!
Kan ikke tro det
Iowa og Jessheim 10. oktober 2018: Ron kan ikke tro sine egne øyne da mailen med feltet «MATCH!» dukker opp fra familytreedna.com på PC-en hans hjemme i Iowa.
Konas DNA matcher med en kvinne i Norge sitt DNA. Han løper ut i stuen der Myong sitter henslengt i sofaen og ser på TV.
«Jeg tror jeg har funnet datteren din!›» roper han oppspilt.
«Ikke snakk om det der», freser hun tilbake til ham, uten å snu seg.
Så blir hun stille, før hun sakte snur seg mot ham:
«Virkelig? Hvordan …?»
Ron forklarer henne om mailen han nettopp har mottatt og får hennes samtykke til å kontakte
Mariann gjennom nettstedet.
Det er midt på natten på Jessheim da Mariann våkner av at mobilen piper og opplyser om en ny mail i innboksen. Overskriften får henne bråvåken med puls og hamrende hjerte:
«Jeg tror jeg er din mamma.»
Mariann snubler ut av sengen, ringer sønnen Ken i Paris og forteller om mailen.
«Min mor er jo død!» sier hun og skjelver.
«Ikke svar, mamma, det er så mye rart nå for tiden. Det er sikkert bare noe lureri!» sier han.
«Men hva om det ikke er det! Hva om hun finnes ..?» gråter Mariann.
Les også: (+) Laura vandret ute i minst 240 netter i året – for å hjelpe dem som trengte det mest
Kjenner igjen moren på bildet
Mariann kan ikke la være. Hun svarer. Mailer flyr nå over Atlanteren. Ron spør om hun har et helseproblem. Mariann bekrefter polio i venstre ben. Ron spør Myong, som står og tripper, om hvilket ben datteren hadde problemer med.
«Venstre», svarer hun.
«Da har vi funnet datteren din!» konstaterer Ron rørt.
Men Mariann trenger mer bevis. Det skal vise seg enklere enn hun tror. Allerede på det første bildet Ron sender av Myong, ser Mariann det.
Hun kjenner seg igjen i de svakt skjelende øynene og i ansiktet til kvinnen på fotoet. Det er ingen tvil.
Hun har funnet mammaen sin! Moren lever!
Mariann klarer ikke spise og bare gråter i tre dager mens hele kroppen skjelver. Hele hennes liv og historie må nå forklares og forstås på nytt.
Gjenforeningen
Det første møtet mellom mor og datter finner sted på FaceTime. Da Marianns ansikt dukker opp på skjermen, klarer ikke Myong å snakke. Hun bare gråter og gråter mens hun nistirrer på datteren.
Ron prøver å føre samtalen med den like bevegede Mariann.
Det første moren sier til henne er «I love you! You are so beautiful!».
Tur til USA planlegges. Så brer covid-19 seg over verden, og alt stenges ned. Mariann vil ikke vaksinere seg, derfor blir det første fysiske møtet mellom mor og datter først høsten 2022, da Myong og Ron lander på Gardermoen.
Mariann står spent i ankomsthallen sammen med en av de tre sønnene sine, Ken, som har tatt turen fra Paris, med blomster i den ene hånden og et norsk flagg i den andre.
Så kommer en bitte liten koreansk velpleid eldre kvinne og en høyreist eldre amerikaner til syne bak et lass med kofferter.
«Mam!» roper Mariann gråtende og blir tatt imot med lange klemmer, smil og tårer.
Etter 58 år er de endelig i hverandres armer igjen. Mor og datter.
Foto: Christin Lund
Mange spørsmål
Det blir to følelsesladde og intense uker for Mariann, sønnene, moren og stefaren hjemme på Jessheim. De forteller hverandre sine livshistorier. Det blir mange og lange samtaler. Gleden er stor, men det er også mye sorg og mange spørsmål som kverner i Mariann.
Hvorfor tok det så mange år før de begynte å lete etter henne? Hvorfor snakket de aldri om henne og lot henne være en godt bevart hemmelighet i 55 år?
– Jeg har tenkt på deg hele tiden, men jeg var sikker på at du var død! Å snakke om det jeg uansett ikke kunne gjøre noe med, var så altfor vondt, forklarer moren, som ga sine tre andre barn et like stort sjokk da de fikk vite at de hadde en storesøster i Norge.
Mariann har nå god kontakt med dem alle per mail.
– Livet mitt har vært et puslespill som har vært vanskelig å sette sammen fordi jeg manglet så mange svar. Takket være DNA-testen kan jeg si at den teknologien har gitt meg de viktigste svarene jeg så sårt trengte for å finne ro i sjelen.
– Å være adoptert har gitt meg et annet liv enn det som i utgangspunktet var tenkt meg. Jeg har fått vite mye, men sikkert ikke alt, sier Mariann ettertenksomt da Norsk Ukeblad treffer henne, moren og stefar Ron hjemme på Jessheim.
Har tilgitt moren
DNA-testene ga flere resultater både for Mariann og for Ron.
I en alder av 75 år fikk han vite at han hadde en annen far enn han hadde trodd, noe alle visste unntatt ham …
Mariann har også funnet sin biologiske far. Han ante ingenting om hennes eksistens. Gjennom ham har hun også to halvbrødre i Florida som hun har hatt kontakt med og håper å treffe en dag.
Halvsøsknene på morssiden og deres barn har hun en plan om å treffe til sommeren.
– Det har vært svært krevende å ta inn over seg alt. Jeg har tilgitt mamma for at hun ga meg bort, for jeg tror ikke hun forsto konsekvensene, eller hvor mye det kreves for å være en god omsorgsperson for en liten baby.
– Sorgen tror jeg at jeg alltid vil bære med meg i hjertet, fordi vi har mistet et helt liv sammen. Alt i alt har jeg likevel mye å være glad for. Livet har gjort meg ydmyk fordi ingen er perfekte og feilfri, sier Mariann.
