Elisabeth var 14 år, sjenert og redd. Så fant hun sin trygghet
Som barn følte Elisabeth seg ofte utenfor og utilpass.
Elisabeth Ellingsen (49) står ute på trappen foran eneboligen på Torvastad. Ytterdøren står på vidt gap, og hun tar imot med åpne armer, som hun alltid gjør. Nesten samme hvem som kommer.
For Elisabeth gjør ikke forskjell på noen – dyr eller mennesker. En venn i nød, en såret hund, eller en underernært kattunge, hun stiller opp uansett.
Trives best med dyr
– Jeg er egentlig fryktelig sjenert. Det er ikke så mange som forstår det når de møter meg, men jeg er det. Derfor trives jeg best sammen med dyr. Jeg forstår ikke mennesker så lett. Jeg følte meg alltid litt utenfor og passet likesom ikke inn da jeg gikk på skolen. Kan av og til føle på det fremdeles, at jeg ikke er god nok, sier Elisabeth Ellingsen som er leder for dyrebeskyttelsen i Haugesund og Omegn.
– De voksne dyrene gir meg mest. Ofte kommer det en katt eller hund som er skitten, syk og full av sår og skorper. Ingen vil ta i disse dyrene. Det varmer godt når jeg stryker gjennom den flokete pelsen og ser at katten lukker øynene og maler. Eller når vi får inn en hund som legger seg ned i frykt for å bli slått. Da gjør det godt å kunne vise at det er mulig å få kjærlighet i stedet for slag og spark.
En katt fikk bli
Elisabeth Ellingsen er ikke kattegal i det hele tatt. Tvert imot er hun mer en hundejente. Huset er rent og ryddig. Kun en gammel hund har slått seg til ro under stuebordet.
Lady er 14 år, tillitsfull og tunghørt. En enslig katt smyger seg over stuegulvet og ut på gangen. Hun heter Lykkeliten og tilhører datteren.
– Det er en av de mange kattene som har kommet hit som nyfødt. Ingen trodde den ville overleve. Den var virkelig dårlig og ble så lenge her hos oss at datteren min Sanna nektet å gi den fra seg. Den var nærmest bare et skjelett da vi fikk den. Sanna matet katten med sprøyter og ble veldig knyttet til den. Så den fikk bli, sier Elisabeth.
Hun prater mye. Du trenger ikke stille så mange spørsmål, for hun er en gjenganger i lokale medier og vet hva hun skal fortelle.
Selv om praten går i ett, er det hyggelig og interessant å høre på alt hun har å fortelle. Historier om dyrene, naturligvis. Men også historier om henne selv, om oppveksten og om hvordan hun møtte samboeren, Runar Areklett.
Les også (+): Asbjørn (92) og Vivian (89) er stormende forelsket: – Det går ikke en time uten at jeg tenker på henne
Samboeren klager ikke
– Jeg liker ikke å date. Men jeg var singel, alenemamma og en venninne syntes jeg burde finne meg en mann. Hun meldte meg derfor inn i en gruppe på Facebook for single på Vestlandet. Jeg fikk en henvendelse, men jeg visste jo aldri at jeg var i den gruppen. Jeg ble derfor litt opprørt over at noen kunne kontakte meg på Facebook på denne måten. Sånn helt uten videre kom det en melding: «Står til?» Jeg ble nesten litt fornærmet. Jeg var lei menn etter et brudd, og jeg var ikke interessert, ler Elisabeth.
Heldigvis skulle ikke den fremmede gi opp så lett.
– Han sendte en ny melding, og jeg viste den til en venninne. Hun fikk meg til å svare. Og fyren er jo kjempemorsom. Han er ingen standard-fyr. Snill, men han var absolutt ikke min type. Han gikk i dress, var veldig voksen og skikkelig, sier hun.
Men Runar Areklett var lett å prate med. Forretningsmann med masse humor som tok Elisabeth med storm.
Nå har de bodd sammen i eneboligen hans på Torvastad utenfor Haugesund i fem år, vært kjærester i syv. At samboeren må dele kjæresten med så mange andre, kan muligens irritere ham av og til – men han klager sjelden.
– Det har nok vært et par hundre katter innom her, men jeg forsøker å begrense meg. En gang hadde jeg et kull med kattunger på badet i kjelleren. De fikk ringorm. Det er så sinnssykt smittsomt og har seks ukers behandlingstid. De ble på badet i seks uker, og vi måtte desinfisere badet flere ganger. Jeg gikk inn og ut av badet med verneklær. Det var ikke noe kjekt, og jeg måtte spørre meg selv om jeg virkelig likte å drive med dette, sier Elisabeth som kom frem til at det gjør hun. Men at hun samtidig måtte sette visse grenser.
– Jeg liker å hjelpe dyrene, men jeg vil helst ikke ha dem hjemme hos meg selv.
Frivillig i 20 år
Hun har jobbet som frivillig for Dyrebeskyttelsen i 20 år. Først nylig ble hun ansatt med full lønn.
I fjor ble Elisabeth Ellingsen valgt som en av fem kandidater da Haugesunds Avis› lesere skulle kåre «Årets haugalending».
Alt startet da hun fant en katt for 27 år siden. Katten var tynn, skral og tydelig ikke frisk. Den var ikke i stand til å klare seg selv, og Elisabeth fant ingen som ville vedkjenne seg katten.
– Jeg kunne jo ikke slippe den ut, sier Elisabeth som alltid har vært glad i dyr
Les også: Hendelsen på kjøpesenteret fikk Hannah til å reagere: – Jeg ble sjokkert
Hun «nye» i klassen
– Da jeg var liten, var vi noen venninner som skulle «redde» kattene. Vi fant katter ute og tok dem med til en kjellerbod. Vi pantet flasker og kjøpte kattemat. Men kattene ville jo ikke være innesperret, ler Elisabeth som senere skulle forstå at kattene ønsket å være fri.
De prøvde å komme seg ut, og etter noen dager var jentene utslitt av å redde kattene.
For barnet Elisabeth var det ikke alltid så lett å forholde seg til andre mennesker. De vennene hun fikk, ble flyktige. Hun ble etter hvert redd for å knytte sterke bånd.
– Vi har flyttet så mange ganger. Jeg var alltid «hun nye» i klassen. Det var et mareritt for meg som var så sjenert. Når jeg endelig hadde åpnet meg og blitt varm i trøya på den nye skolen, flyttet vi igjen. Da jeg selv fikk barn, bestemte jeg meg for at sånn skulle ikke datteren min ha det. Så da hun skulle begynne på skolen, flyttet vi til Torvastad og inn i huset til Runar som er veldig glad for at Elisabeth ikke jobber på barnehjem.
– Han sier at jeg helt sikkert hadde tatt med meg alle barna hjem hit, sier Elisabeth og ler.
Få som ser dyrene
Elisabeth får ofte andre menneskers tragedier på nært hold. Hun er gjerne den aller første som går inn i et hjem der dyrene lider på grunn av vanskjøtsel.
Mange ganger lider dyrene fordi eierne ikke er i stand til å ta vare på hverken seg selv eller dyrene. Noen ganger er det enkelt å hjelpe.
Det holder å ta med dyrene og gi dem et bedre hjem. Andre ganger er det et mye større prosjekt som ikke Elisabeth kan ta på seg. Da må helsevesenet inn. Elisabeth har mer enn nok med å gi dyrene den beskyttelsen de trenger.
– Det er så få som ser dyrene, hvor sårbare de er. Det gir meg så mye å hjelpe dyr. Det gir meg en tilfredsstillelse å se dyr som du aldri trodde skulle overleve, bli friske og trygge, sier Elisabeth.
