Unni leter etter sin biologiske mor:
Hele livet har Unni trodd at hun ble forlatt i et barnehjem i Bangladesh. Sannheten viste seg å være en ganske annen
– Jeg håper mamma fortsatt lever.
Det er torsdag 25. juli 2024.
Unni Selina Kløften (51) har reist tilbake til sitt opprinnelige hjemland Bangladesh for å finne ut mer om sin barndom og sine røtter.
Hun sitter ved et bord ved Mor Teresas barnehjem i hovedstaden Dhaka med en stor protokoll foran seg.
I denne boken finnes navnene på alle barn som har bodd ved barnehjemmet siden 1970-tallet.
Det er her Unni hele livet har blitt fortalt at hun bodde de tre første årene av sitt liv.
Det er her hun skal ha blitt forlatt som spedbarn på trappen.
Det er i alle fall det Unni og hennes norske adoptivfamilie har trodd helt siden Unni kom til dem en sommerdag i 1977.
Nå har det kommet frem nye opplysninger. Navnet hennes har nemlig dukket opp i et annet register. Det er registeret over barn som ble adoptert fra Bangladesh til Norge. Derfor er spenningen stor når hun nå sitter med den store protokollen i hendene.
Vil hun finne navnet sitt her?
De leter lenge, men det er ingen tvil: Unni har aldri bodd ved Mor Teresas barnehjem. Det hun har trodd hele livet stemmer ikke. Hvor har hun vært de første tre årene av sitt liv?
En trygg barndom
Unni vokser opp på Skogn i Trøndelag sammen med mamma, pappa og to storebrødre. Barndommen er trygg og god.
Hun har venner, fritidsaktiviteter og fremtiden foran seg. Foreldrene er hele tiden åpne om bakgrunnen hennes, og bengalsk kultur er til stede i hverdagen.
– Jeg har ikke har savnet noe. Og jeg føler meg virkelig helt og fullt norsk. Derfor har jeg ikke følt behov for å finne min biologiske familie gjennom oppveksten, sier Unni.
Siden hun har trodd at ingen visste hvem foreldrene hennes var, har det heller ikke slått henne å lete.
Det var først da hun selv ble mor at tankene kom.
– Det var rart å få spørsmålet fra legen om jeg hadde noen kjente sykdommer i familien og ikke kunne svare på det. Da begynte jeg å savne kunnskap om bakgrunnen min, noe jeg kunne videreformidle til mine barn, sier hun.
Da Unni gikk i sjette klasse, reiste hun og moren sammen med en hel delegasjon til Bangladesh for å besøke barnehjemmet.
De fant ingen dokumentasjon den gangen, likevel er det her hun har sett for seg at hun har tilbrakt sin tidlige barndom.
– Derfor var det ekstra sterkt å kjenne på at denne sannheten plutselig ble tatt fra meg, sier Unni alvorlig.
På jakt etter svar
I dag bor Unni i Stjørdal og jobber som helsesykepleier. Hennes tre barn Benedicte (20), Zebastian (21) og Rune Aleksander (26) er nå voksne og har flyttet ut.
– Jeg har hele tiden snakket om vår andre kultur. Vi har det bengalske flagget fremme både til jul og 17. mai, og jeg har vært åpen og fortalt siden de var små, sier hun.
Da en av hennes venninner, som også er adoptert fra Bangladesh, fant nye opplysninger om sin egen adopsjon, våknet nysgjerrigheten.
Elisabeth Fjasett ville finne ut mer om sin bakgrunn da hun så dokumentaren om adopsjon og menneskehandel på «Norge bak fasaden» på TV 2.
Hun reiste selv til Bangladesh for å finne svar. Hun fant ikke bare sin egen mappe, men også et register over 107 andre barn som ble adoptert til Norge.
I dette registeret var også Unni registrert, under «Selina», navnet hun hadde i Bangladesh.
– Da bestemte jeg meg for at jeg måtte finne svar. Og da Elisabeth skulle reise tilbake i fjor sommer, valgte jeg å bli med, forteller hun.
Les også (+): Norske Lucas ble funnet på et barnehjem i Colombia ett år gammel. I voksen alder tok han et uvanlig valg
Trodde ikke det var sant
Reisen til Bangladesh skal vise seg å gi Unni mange av svarene hun leter etter. Etter å ha måttet forlate Mor Teresas barnehjem uten å bli klokere, fortsetter nå jakten.
Hun og Elisabeth reiser sammen med en TV-journalist fra Bangladesh, som lager en dokumentar om Unnis leting, til sosialkontoret der mappen til Unni befinner seg. Her håper de å finne svar.
Det blir mange timer med nervepirrende venting. Så får de endelig beskjed om at innsyn i mappen er godkjent.
Nå får Unni for første gang se og høre sine foreldres navn. Og så får hun vite det som virkelig ryster grunnvollene hennes. Hun har bodd hos sin biologiske mor til hun var tre år gammel.
– Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant. Det var mange ting å ta inn over seg på en gang. Det ga meg en helt ny forståelse av starten på livet mitt.
Hun viser meg filmen som ble tatt opp på sosialkontoret.
Her ser vi hvordan journalisten fra TV-stasjonen oversetter deler av innholdet i mappen, mens Unni tørker tårene og prøver å ta det hele inn over seg.
– I mappen var også fingeravtrykket til moren min. Hun ble med ett så virkelig for meg.
Moren var hushjelp hos en familie der hun samtidig bodde og prøvde så godt hun kunne å ta seg av Unni.
Faren dro da hun var to måneder gammel. Som alenemor i et fattig land er det nærmest et mirakel at hun har klart å ta vare på et barn i tre år.
– Hun må ha kjempet hardt for å klare seg. Likevel ga hun ikke opp. Hun må ha vært en veldig sterk kvinne, sier Unni.
Et nytt håp
Når de kommer til hotellet, viser det seg at adressen moren til Unni har oppgitt er like ved.
En fra hotellpersonalet viser dem veien. Men her er det ingen informasjon å finne. Håpet om å finne ut mer i denne omgang er i ferd med å forsvinne.
Men så skjer det noe. Dagen de skal reise hjem, stikker de innom en kiosk i området der Unni skal ha bodd.
Journalisten spør kioskeieren om han kan huske foreldrene til Unni. Hun nevner ikke at de hadde en datter.
Og han husker ikke bare foreldrene hennes, men også at de hadde en liten datter.
Han husker hvordan moren strevde for å klare seg som alenemor, og at han ofte ga dem mat. Og utrolig nok husker han også navnet på landsbyen moren flyttet til.
– Det var nesten for godt til å være sant! Nå hadde jeg en ny mulighet, og et nytt håp om å komme videre i jakten på svar. Men landsbyen lå mer enn åtte timers kjøretur unna. Det var derfor ikke mulig å fortsette letingen i denne omgangen, sier Unni.
Barna som forsvant
Hun er glad over det hun har fått vite, men trist over å ha blitt frarøvet en sannhet som kanskje hadde gjort at hun hadde lett etter moren sin tidligere.
– Da hadde jeg i alle fall hatt muligheten til å velge. Jeg finner styrke i historien hennes i dag, og den skulle jeg gjerne hatt med meg gjennom hele livet. Jeg er likevel utrolig takknemlig for det gode livet jeg har fått lov til å leve her i Norge, sier hun.
I Bangladesh er det mange mødre som leter etter barna sine som forsvant sporløst fra barnehjem på 70- og 80-tallet.
– Tenk om moren min er en av disse. Det er trist å tenke på. Det er viktig for oss som er adopterte å få svar på om vi ble tatt fra foreldrene våre mot deres vilje, understreker Unni.
Hun håper at hun kan få noen svar hun kan gi videre til barna sine. Og neste gang hun reiser, vil hun gjerne ha dem med.
– Spesielt datteren min er engasjert, men de ønsker selvfølgelig alle å få svar. Mamma er også glad, men hun har alzheimers og klarer ikke helt å forstå det. Pappa gikk dessverre bort for noen år siden og får aldri vite.
Må bruke egne penger
Unni kom til Norge gjennom Adopsjonsforum, men norske myndigheter har ikke arkivert papirene som dokumenterer adopsjonen hennes. Dette gjelder mange av barna som kom til Norge i disse årene.
– Jeg er veldig forundret over at norske myndigheter ikke tar mer ansvar. Det er menneskeliv det er snakk om, og vi må få vite om ting har blitt gjort riktig. Nå må vi selv bruke egne penger på å reise for å finne svar. De kunne sendt en representant ned for å hente ut papirene eller i det minste betalt reisen vår ned, sukker Unni.
Den første turen ble delvis finansiert gjennom en Spleis, men det satt langt inne å opprette denne.
– Jeg er veldig takknemlig for alle som bidro. Men jeg føler ikke at jeg kan be om slik hjelp flere ganger. Derfor må jeg nok vente en stund før jeg kan reise tilbake.
Det kan likevel skje kanskje før hun aner. Etter at reportasjen ble sendt på TV i Bangladesh, har en familie tatt kontakt med journalisten.
De tror at Unni er søsteren deres. Det er nå planer om å foreta en DNA-test. Resultatet av den vil være avgjørende for Unnis søken.
Les også (+): Frans og Gretes rørende gjensyn etter 63 år: «Er det godgutten min?»
Vil gi henne en god klem
Unni har hun fått en stor respekt for sin biologiske mor som må ha strevd hardt for å klare å beholde henne.
– Det er godt å kunne ta med seg at hun er en som kjemper. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Jeg forstår det nå som jeg er mor selv, sier hun.
Unni har også vært alenemor, og det har ikke alltid vært enkelt. Og hun tror ikke hun ville klart å gjøre det moren hennes gjorde.
– Men vi sitter med så mange spørsmål. Visste mødrene våre at vi skulle bli adoptert bort? Kanskje trodde de bare at barna deres skulle få komme tilbake til dem, sier Unni alvorlig.
Det er det bare moren hennes som kan svare på.
– Hvis jeg får treffe min mamma igjen, vil jeg først og fremst legge armene rundt henne og gi henne en god klem. Jeg vil fortelle henne at jeg forstår at hun prøvde så godt hun kunne, og at jeg skjønner at det ikke kan ha vært lett. Og så vil jeg takke henne for at hun tok det modige og sterke valget hun tok. Takket være henne har jeg fått ha et godt liv hvor jeg har fått alt jeg har trengt, smiler Unni. •
