Elin Prøysen og ektemannen Egils skjebnemøte:
Én liten forsinkelse har blitt til 48 års samliv
Hun vokste opp som datteren til visesangeren og lyrikeren Alf Prøysen og har nesten hele livet reist rundt og sunget og spilt visene hans. I år feirer Elin 75 år.
En gang for mer enn 40 år siden møtte Familiens journalist et ungt og særdeles hyggelig par da hun hadde sin første jobb som sommervikar i en liten avis på et lite sted oppe i nord.
De to var Elin Prøysen og ektemannen Egil Johansson, som reiste land og strand rundt for å synge og spille Alf Prøysen, Egils egne viser og andre skillingsviser i regi av Rikskonsertene.
Den unge journalisten var jeg (Siri Walen Simensen, red.anm.), som nå har fått i oppdrag å lage en reportasje om akkurat de to, som fortsatt er gift og fremdeles bor i det lille, rustrøde huset de bygde på Rotnes i Nittedal før de giftet seg i 1978.
– Med oss er det ikke store endringer. Vi har holdt på med det samme og feiret 46 års bryllupsdag 21. juli i år, sier de to, etter å ha invitert på kaffe.
Inn i møtet har jeg med meg en erindring av nærvær, interesse og nysgjerrighet på andre mennesker – og hukommelsen treffer. Sånn er Elin og Egil. De svarer imøtekommende på spørsmål og forteller villig fra eget liv. Men de stiller også spørsmål tilbake.
I mange år bodde de omtrent i hagen til Elins mor, Else. Da hun ble gammel, sørget de for at hun fikk en god alderdom i sitt eget hjem, nesten til hun ble 100 år.
– Å ta vare på en gammel forelder kan være krevende. Mamma var helt klar, men ble dårlig til bens og slet med både hørsel og syn. Heldigvis var hun relativt aktiv lenge. Det som ble vanskelig for henne, var blant annet matlagingen, fordi hun ikke så godt nok, forteller Elin.
Alf Prøysen, født 23. juli 1905 på husmannsplassen Prøysen i Ringsaker, var en norsk visesanger og lyriker.
Han fikk trykket sine første dikt i Arbeidermagasinet i 1938, men debuterte med novellesamlingen «Dørstokken heme». Som plateartist debuterte han i 1947.
Elin Julie Prøysen er en norsk visesanger, journalist og forfatter. Hun er datter av visedikteren og forfatteren Alf Prøysen. Hun platedebuterte i 1959 på farens plate I bakvendtland og Det er gemt å bo på landet.
Kilde: Wikipedia
Egil lagde mat til dem, og de spiste sammen, alle tre. Det er deres erfaring at det var mye glede og hygge i å kunne bidra til en annens gode alderdom.
– Det mest utfordrende var at vi måtte være tilgjengelige hele tiden. Hun ble mer og mer engstelig mot slutten hvis vi var borte, forteller datteren.
Les også: (+) – Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld
Nye naboer
På dagtid hendte det at den gamle mammaen sto i vinduet og viftet med en kaffekopp. Da ville hun ha kaffebesøk. Da hun døde, var hun blitt en særdeles gammel dame, som fikk en god siste tid.
– Vi solgte huset hennes til en småbarnsfamilie med fire barn, så nå er vi reservebesteforeldre – eller bonusbesteforeldre, som jo er et hyggeligere ord. Å få besøk av barn og få liv og røre i huset, er veldig hyggelig, sier Elin.
Hun har på seg en rød genser med mummitroll på, og Egil en sort med litt rockete motiver og tekster. Det viser seg at hun har sydd dem på maskinen nede i kjellerstua. Der har hun «tonnevis» med stoffer som hun har bestilt på nettet.
– Egil sier at jeg er stoffavhengig, sier hun og ler, og forteller at det var under pandemien at bestillingene tok litt av.
– Men det er flott, da. Ingen har den samme genseren som meg, sier han. Hun supplerer med at stofflykken er stor. Noen ganger, når det kommer en pakke med stoff, finner hun en håndskrevet lapp der det står «Tusen takk for bestillingen». Slikt skjer ikke i en butikk.
– Håndarbeid er for meg en slags meditasjon. Jeg har gjort mye teoretisk i livet mitt, blant annet som i den siste jobben min som forskningsbibliotekar i musikkseksjonen i Nasjonalbiblioteket. Å gjøre noe med hendene er veldig moro.
Egil har ikke kjøpt en T-skjorte på ti år.
Les også: (+) Eva var både mistenksom og sjalu på ektemannen – med god grunn. Likevel ble hun værende ved Fridtjof Nansens side
Artrose i hendene
I hjørnet av stuen står det flere gitarer, og det er Egil som spiller på dem. Før gjorde Elin det også, men artrose i fingrene gjorde at hun ikke klarte å spille mer, så nå bare synger hun hvis de har spilleoppdrag. For ja, det har de fortsatt, av og til.
– Men vi har det på ingen måte like hektisk som før og driver med mange andre ting. Jeg syr og strikker mye, forteller hun.
– Jeg hugger og stabler ved og er aktiv som frivillig i turistforeningen, så dagene går, istemmer han og legger til at de nå kan se på de rare TV-programmene for barn når naboungene stikker innom.
Leasingbarna, kaller de barn de har hatt rundt seg. Gjennom livet har det vært mange. Tante- og onkelbarn, venners barn.
Livet ga dem ingen egne, selv om de ønsket seg det. De forteller at da de sto i denne erkjennelsen som unge, var det tøft.
– Prøverørsbehandling var ennå ikke kommet til Norge som et tilbud på slutten av 1970-tallet. Vi hørte at noen hadde fått hjelp i London, men det var veldig usikkert. Når det gjaldt adopsjon, var køen uendelig lang og vi valgte til slutt å akseptere situasjonen og bli glade i andres barn i stedet.
Elin sier at det var en sorg som tok mye krefter mens de sto i det, men da aksepten var på plass, ble alt enklere. Da fikk de på en måte hverdagen og livet tilbake. Ok, da ble det sånn.
– Vi vet jo ikke om vi hadde vært lykkeligere med barn. I det store og hele har vi hatt det bra, konstaterer hun.
Les også (+) Marie Takvam var festens midtpunkt og beundret av mange. Sønnen Magnus var en av få som visste om hennes skyggeside
Skjebnemøtet
Elin og Egil fremstår som nydelig samstemte. Det er glede og tilstedeværelse i deres nærhet, og en slags letthet.
De møttes da hun som 27-åring i august 1976 skulle holde et foredrag om skillingsviser på Stord og han som 25-årig journalist for avisen Nationen skulle skrive om det. På grunn av trafikken kom han for sent til foredraget og måtte intervjue henne om hva hun hadde sagt i stedet.
– Det ble et skjebnemøte. Siden da har vi delt det meste, konstaterer de.
Da de satset på et liv sammen, ble musikken deres felles arena. Han, som også hadde skrevet et par ungdomsromaner, endret kurs, mens hun fortsatte på stien hun hadde vært på en stund allerede. Sammen reiste de rundt i Norge og sang og spilte viser, de fleste skrevet av hennes pappa, Norges mest kjente visesanger og lyriker. Han som alle barn og voksne visste hvem var.
– Vi levde på landeveien i ti år og var bare hjemom innimellom, forteller Elin. Hun hadde studert i mange år og var utdannet innenfor nordisk språk og litteratur, religionshistorie, historie og folkeminnevitenskap. Hun interesserte seg særlig for skillingsviser, så litt nært landet hun sin berømte far.
– Som liten var jeg ofte med pappa. Ti år gammel sang jeg på en av platene hans. Jeg begynte å spille gitar på ungdomsskolen og ble med i en viseklubb senere i tenårene. I studietiden forsørget jeg meg gjennom å ta spillejobber, og da gikk det i skillingsviser og Prøysen, forteller hun.
Tuberkulose
Elin og Egil ble kjente visesangere rundt om i langstrakte Norge, men i 1985 ble det stopp. Hun fikk tuberkulose og ble alt for sliten. De innså at de som frilansere ikke hadde et sikkerhetsnett økonomisk. Sykepengene kom ikke før etter 16 dager.
– Vi reiste på det tidspunktet 250 dager i året. Som syk klarte jeg ikke å synge, fordi jeg slet med å puste ordentlig. Vi søkte og fikk faste jobber, og etter det tok vi sporadisk oppdrag ved siden av.
Elin jobbet i Visearkivet, bladet Foreldre & Barn, var forlagsmedarbeider og hadde etter hvert en spalte i Familien om gamle viser. Senere tok hun filologisk embetseksamen. Egil var informasjonssjef og datasjef i Nittedal kommune og senere forvaltningsrevisor i Nedre Romerike distriktsrevisjon.
Nå har de sluttet å spille og synge ofte. Under pandemien ble etterspørselen mindre, og de koser seg som pensjonister. Retningslinjen de har hatt i alle år, er at de skal gjøre det de trives med. Og de er flinke til å hygge seg.
– Vi er flinke til å samhandle. Slik jeg ser det, vokser kjærligheten seg sterkere og sterkere, sier han. Samtidig som de har likt å gjøre de samme tingene, har de gitt hverandre frihet.
På spørsmål om hvordan det var å vokse opp som datter til Alf Prøysen, sier Elin ganske rolig at det var en god og normal oppvekst.
– Det var ikke kjendiseri på den tiden. Jeg skjønte på et tidspunkt at han var kjent fordi noen kjente ham igjen på gaten, og av og til føltes det litt slitsomt å være i byen med han, men det ble aldri mer enn småflaut.
Les også: (+) Først etter at Livs ektemann var død, ble hun klar over livsløgnen hans
En snill pappa
Alf Prøysen var en tålmodig og snill far. Han overlot det autoritære til kona, ifølge datteren. «Du får spørre mamma», sa han og dyttet avgjørelser videre til Else.
Da pappaen døde, så alt for ung, var Elin bare 21 år. Hun sier at det var veldig tøft. Han fikk kreft, og hun hadde visst en stund hvilken vei det gikk.
– Men det var ikke det første tøffe jeg sto i. Jeg holdt på å miste broren min, Ketil, da jeg gikk i fjerde klasse og han i andre. Han ble påkjørt og svevde mellom liv og død lenge, og det var fryktelig. I den perioden kom jeg veldig nær pappa, fordi mamma nærmest bodde på sykehuset. Heldigvis gikk det bra og Ketil kom fra det uten varige men, husker hun.
På mange vis har Elin i alle år etter farens død peilet ut en vei som kan leses som en hyllest til han.
Alf Prøysen skrev flere enn 800 dikt og viser med smått og stort, og sannsynligvis har ingen andre lest dem alle flere ganger enn Elin. Det hun er mest stolt av yrkesmessig, er at hun klarte å samle alle i en bokserie med fire bind – «Alf Prøysen – viser og dikt».
– Jeg synes jo at det er viktig at det finnes en autorisert utgave for ettertiden, konstaterer hun.
Livet nå er bra, selv om hun ifølge ektemannen er litt heavy metal på grunn av nye knær. De to kjærestene trener balanse og styrke med en gjeng andre tre dager i uken og er opptatt av å holde seg friske og rørige.
– Det som gjør oss glade nå, er å sitte og betrakte småfuglene eller rådyrene i hagen mens vi tar en god kopp kaffe. Det betyr at vi er blitt veldig voksne, sier ekteparet og ler. De liker også å gå turer i marka. Lykken er å sitte ved et vann og lytte til stillhet og fuglesang.
Elin hadde tenkt å ha et selskap i forbindelse med 75-årsdagen, men gikk i bakken av en luftveisinfeksjon og droppet det. Nå planlegger ekteparet 150-årsfeiring neste år i stedet. Da blir han 74 år og hun 76 år.
