unik familie
99 år skiller den yngste og den eldste på dette bildet: – Tiden vi får sammen, er vår valuta
99 år skiller 100-åringen Haldis Lamo og tipptippoldebarnet Adrian. I en tid der
barn får «alt», minner slektens eldste om at penger aldri kan erstatte omsorg og kjærlighet.
Hun har opplevd de harde 30-årene og den kolossale og evige
oppturen etter andre verdenskrig.
I oktober fylte driftige Haldis Lamo i
Hattfjelldal i Nordland 100 år.
– All fremgang i samfunnet har ikke bare vært til det bedre, mener datteren Solbjørg Hoff (80) og minner om at det ikke hjelper med millioner i banken hvis du ikke har folk rundt deg, omsorg og tradisjoner.
Det er Solbjørg, som deler mesteparten av historien. Den begynte for mer enn 100 år siden, da Haldis ble født på en avsides gård i Hattfjelldal.
Tuberkolose i familien
Foreldrene hennes bodde sammen med farens foreldre da de fikk sitt femte barn, og situasjonen var krevende fordi det var tuberkulose i familien, Sykdommen var veldig smittsom og farlig, spesielt for et spedbarn.
En vanlig generasjon er rundt 30 år. Dermed er slekten Lamo/Hoff/Bostad ganske så unik, for den teller seks generasjoner i live.
❤ I oktober fylte familiens overhode, Haldis Lamo, 100 år. Adrian Bostad, som ble født i 2021 og døpt tidligere i år, er Haldis' tipptippoldebarn.
❤ Haldis' datter Solbjørg er 80 år og fremdeles i full jobb.
❤ Else Hoff (62) er Solbjørgs datter og er også i full jobb.
❤ Eirik Hoff (44) er Elses sønn, han er ingeniør.
❤ Ivan Jonas Bostad (28) er sønnen til Eirik og far til Adrian, det siste tilskuddet, han er siviløkonom.
– De hadde spyttbakker på gulvet den gangen, emaljerte skåler, som folk spyttet i.
– Da mamma ble født, var min mormor redd for at hun skulle bli smittet, og derfor spurte hun sine foreldre om de kunne ta vare på veslejenta, forteller Solbjørg.
Haldis ble boende hos besteforeldrene og fikk oppveksten på slektsgården på tettstedet Åkervika ved Røssvatn. Det var noen mils kjerrevei til foreldre og søsken, men hun så dem jevnlig.
– På gården bodde også en onkel, som ble tidlig enkemann da kona døde i barselseng. Han hadde også et barn. Alle bodde sammen i generasjonsboligen. Der hadde de felles kjøkken, med hver sin stue og hvert sitt loft. Det var kummerlige forhold med utedo, ingen elektrisitet og ingen bilvei, oppsummerer Solbjørg.
God barndom
Da de yngre søsknene til Haldis begynte på skole, kom også de til besteforeldrene i perioder. Så Haldis fikk et nært forhold til dem. Men så mye lek var det ikke tid til – livet besto tidlig av plikter.
«De harde 30-årene» er tiåret blitt kalt, og det var ingen overflod av noe. Men Haldis visste ikke om noe
annet. For henne ble det helt naturlig å jobbe og stå på, allerede fra barnsben av.
– Jeg hadde det «jævt», sier hun og smiler.
– De levde fra hånd til munn, men var driftige og flinke og manglet aldri mat på bordet. På mange gårder var det dreng eller tjenestejente, men hos mammas besteforeldre trengte de ikke det, de hadde jo henne og kusinen Lina, forteller Solbjørg.
Melking, slåttonn og andre gjøremål krevde barnas fulle innsats den gangen, og syv år på skolen var hva de fleste norske barn fikk. Etterpå var det rett i arbeid. Haldis ble tjenestejente og slåttetaus,
som de kalte det der nord, på gårder omkring.
Da hun var 19 år gammel, kom det en frier fra nabogården. Det ble sagt den gangen at frierne gikk så langt som skaren holdt på vinteren, og den vinteren må det ha vært lite skare, mener datteren bestemt.
Klagde ikke
Fortsatt har familien brudebildet av Haldis og Andreas, tatt 27. desember 1941, i en tid da husholdningsmaskiner ikke fantes, og alt arbeid i huset ble gjort for hånd.
– Pappa hadde odel på gården til sin slekt, og mamma flyttet dit. De neste ti årene fødte hun åtte barn, hvorav jeg ble den førstefødte. Barn nummer to, min lillebror, fikk krupp og døde bare seks
måneder gammel. Nærmeste sykehus lå i Sandnessjøen, 18 mil unna, så det var en fortvilende og traumatisk hendelse, sier Solbjørg.
Når hun tenker på livet til moren, slår det henne først og fremst at hun hele livet har vært veldig arbeidsom. Hun så henne aldri trøtt, hørte henne ikke klage og forteller at hun ofte sov bare to–tre
timer, for så å være klar for en ny dag med mange og tunge oppgaver.
– Både jeg og døtrene mine har vært så heldige å arve kapasiteten og arbeidsviljen, sier Solbjørg, som ble født i 1942, mens andre verdenskrig fortsatt pågikk, da moren Haldis var 20 år.
Fortsatt var det vanlig at barn måtte hjelpe til på gårder fra de var små, og både hun og søsknene måtte hente ved, vaske og gjøre annen innsats. Heller ikke de hadde elektrisitet eller vannklosett.
– Vi hadde faste oppdrag og fikk ikke lure oss unna. Men det var også mye kjærlighet, samtidig som det var strenge regler vi måtte følge, minnes hun.
De var syv barn som skulle holdes orden på, og hva hun også husker, er at de hele tiden måtte passe på hverandre.
– Jeg var så glad da jeg endelig ble så stor at jeg fikk lov til å dra og fiske på isen alene, for da fikk jeg en pause fra barnepass, forteller hun.
Måtte i arbeid
I syv år fikk Solbjørg gå på skolen, og etterpå fikk hun ta et kurs, og det var fremgang. Men foreldrene hadde ikke råd til å la henne ta mer skolegang, og hun måtte ut i arbeid sommeren etter at hun ble konfirmert.
Først hadde hun huspost i noen måneder, og deretter fikk hun jobb i en butikk på Trofors.
De hadde fortsatt utedo og ingen bilvei da hun flyttet hjemmefra i 1962, så det var ikke store endringer fra da moren vokste opp. Likevel vil hun si at hun fikk en litt lettere oppvekst enn moren.
– På 1950-tallet var det oppgangstider for alle. Det kom blant annet en butikk til bygda, en landhandel, som jeg fikk jobbe i. Jeg husker ennå at en hekto gjær kostet 30 øre, og at en kamferdrops kostet 1,5 øre, sier hun.
Da hun som tenåring flyttet på hybel, føltes det rart å være alene, men hun fikk venninner. Etter noen måneder tilbød faren henne å være kokk i en skogstue for tømmerhuggere, og hun takket ja til det.
Et halvt år senere dro hun hjem igjen og begynte å jobbe på Coop i Hattfjelldal. 17 år gammel ble hun gravid.
«Du må gifte deg», sa de andre.
«Nei, jeg er ikke sikker på at det er han jeg vil leve resten av livet med», svarte hun.
Hun ler da hun forteller denne historien. Solbjørg ville ikke at andre skulle bestemme hvem hun skulle gifte seg med.
– Jeg ville bli bedre kjent med kjæresten min før jeg bestemte meg, sier hun, og ble den sterke, unge jenta, som ikke lot datidens normer styre seg.
Les også: (+) Hanne Sørvaag: – Det er ekstra sårt at jeg ikke fikk være der da pappa døde. At han døde alene
Egen butikk
Det hører med til historien at det ble de to.
«Har du bestemt deg nå?» spurte mamma Haldis.
«Ja, nå har jeg bestemt meg», sa hun, og det ble bryllup den påfølgende sommeren.
At det ble Lars Hoff, har hun ikke angret på.
– Vi har hatt et godt ekteskap i storm og stille, oppsummerer Solbjørg.
Velferden kom til dem også. De kjøpte et verksted, som Lars drev, og Solbjørg bestemte seg for å starte sin egen butikk.
– Det var ikke lett å få til, for banken ville ikke gi meg lån. Enden på visa ble at jeg brukte de 5000 kronene jeg hadde spart for å kjøpe bil, til i stedet å kjøpe spark og varer jeg kunne selge. Slik satte jeg i gang min egen virksomhet, sier hun.
Nå har hun drevet husflidsbutikken i Hattfjelldal i mer enn 50 år, og alle vet hvem hun er. Hun har sydd og solgt bunader i alle år og selger alt fra blomster til suvenirer, garn, interiør og klær.
Solbjørg sier at utviklingen fra hun var liten til i dag, er som dag og natt. Hun fikk datteren Elsa da hun var 20 år gammel. Hun ble født inn i en velstandsbølge, som ingen før hadde sett eller opplevd. Det virket som om det var godt med penger overalt.
– Da jeg flyttet hjemmefra, kom jeg til et sted med strøm. Og da jeg fikk barn, hadde jeg vaskemaskin fra første dag. Mamma vasket alt på brettet, og det var et slit. Å ha vaskemaskin føltes derfor fantastisk, jeg følte meg jublende glad for den.
Velstand og store kontraster
Hun glemmer ikke de første møblene de kjøpte, to lenestoler og et salongbord for 95 kroner i Sverige.
– Lars og jeg fikk en datter til, Laila, men selv om vi hadde adskillig bedre levestandard enn foreldregenerasjonen vår, måtte også våre barn hjelpe til hjemme. Else giftet seg tidlig, men fikk
niårig skole og husmorskole. Laila ble landbruksutdannet og har jobbet 40 år som lærer på landbruksskolen i Hattfjelldal. Utdannelse ble den viktigste goden, sier hun.
Velstanden slekten til Haldis har fått, generasjon for generasjon, har de snakket mye om.
Solbjørg sier at de heldigvis alltid har vært mer opptatt av å ha sterke familiebånd og å holde sammen, enn av materielle verdier.
– Jeg tror familien vår har vært flink til å være fornøyd både i opp- og nedturer. Vi er en optimistisk slekt som alltid tror på en bedre dag i morgen, sier hun.
Hennes eldste datter, Else Hoff, kan skrive under på at ting ble lettere og lettere etter som tiden gikk. Selv ble hun gravid som 16-åring, fikk barn som 17-åring og flyttet inn i nybygd husbankhus, 18 år gammel.
– Da var det blitt en selvfølge å ha vaskemaskin, og jeg følte at vi hadde det veldig godt, sier hun.
Parallelt med at barnebarnet Else etablerte seg, tok Haldis førerkortet som 62-åring og kjørte uredd på langturer til Sverige. Det var klassereise, det.
Else husker at før fryseren kom i hus, leide de et skap med hengelås i et fryserom.
Da de etter hvert fikk egen fryser og oppvaskmaskin, var det fint. Men fremskrittene førte også til at de trengte mer, som for eksempel flere kopper, glass og tallerkener.
– Jeg vokste opp i en tid da rundt halvparten av mine jevnaldrende tok høyere utdannelse. Men fordi jeg ble gravid første året på videregående skole, ble det ikke mer skolegang på meg, forteller hun.
Har vært nøysomme
Else har hatt mange spennende stillinger gjennom livet og har i likhet med mor Solbjørg vært «et rivjern» som har stått på parallelt i alle sine roller og jobber.
– Men jeg har aldri arbeidet for å bli rik. Har vi hatt nok til mat og forpliktelser, har livet vært bra, sier hun.
Sønnen, Eirik, som hun fikk pur ung, ble far ung, han også. Hans førstefødte var også ung da han ble pappa.
Alle generasjonene har med andre ord bidratt til at slekten Lamo/Hoff/Bostad er blitt ganske så unik. For familiens yngste, lille Adrian, har en tipptippoldemor i levende live, og det har nesten ingen andre barn i Norge.
Else og sønnen Eirik sier at de begge har vært opptatt av at barna i familien skal lære seg å bidra. De tror at generasjonene som kommer, vil måtte lære seg verdien av nøysomhet, og at kunnskap som de gamle lærte seg som barn, må hentes frem og gis videre til samfunnets yngste.
– Vi må lære oss å håndtere å ha dårligere råd og venne oss til ikke å kunne kjøpe og ha alt. Vi lever i materialistisk samfunn, og jeg tenker også at det er greit å minne om rikdommen som ligger i å gjøre en forskjell for andre. Det er hjertevarme og omsorg som gjør oss mennesker rike. På det området er vi heldige i vår slekt, for vi har alltid holdt sammen, sier Else.
Eirik Bostad (45) sier at han var enebarn og bortskjemt da han vokste opp, men er glad han lærte seg å bidra hjemme.
– Jeg tenker at oldemor Haldis har mye å lære dagens unge. Hun er snill og omtenksom og minner om at vi ikke må ta ting for gitt. I tiden som kommer, blir det verdifullt å ta med seg, mener han.
