tar et oppgjør med presset
Da ektemannen fant Frida gråtende i stua midt på natten sammen med babyen, satte han foten ned
Som nybakt mamma følte Frida seg helt mislykket som ikke fikk til ammingen. Først da hun tok valget om å gi sønnen flaske, fant hun selv roen og fikk en blidere og mer fornøyd baby.
«Nei, det ble ikke amming denne gangen heller. Med Dennis prøvde jeg i tre måneder: Pumpet, delammet, dro på kurs på ammehjelpen, prøvde ammeskjold. Satt midt på natten, gråt og begynte å bli deprimert. Så nei, det ble ikke noe amming denne gangen heller. Jeg prøvde på sykehuset, men Kasper hadde svelget veldig mye fostervann.
Hver gang jeg prøvde å amme, fikk jeg ekstremt etterrier, store smerter i korsryggen og Kasper begynte å brekke seg og gulpe opp fostervann. Jeg var alene på sykehuset, og sov ikke i det hele tatt i løpet av nettene vi var der, fordi jeg måtte passe på at han ikke ble kvalt av fostervannet når han begynte å gulpe. Da var det lettere å få hjelp og gi han flaske.
Redselen for å falle tilbake til der jeg var for tre år siden, sitte og gråte midt på natten med en baby som jeg føler ikke fikk nok mat, og at jeg som mor sviktet han, det vil jeg ALDRI oppleve igjen. Spesielt ikke nå som jeg er mamma for to: Jeg har ikke bare en baby som er avhengig av meg, men en 3-åring som jeg ikke vil skal «miste» mammaen sin på grunn av fødselsdepresjon. Flaskebarn blir like fine og flotte som de som blir ammet.»
Denne teksten delte Frida Enger Sveberg (29) med sine flere tusen følgere på @frida3nger en dag i september. Sammen med ektemannen Daniel (32) og sønnene Dennis (3) og Kasper (3 måneder) bor hun i Fredrikstad.
Kjente på ammepresset
– Under graviditeten med førstemann tenkte jeg egentlig ikke så veldig mye på amming, men var mer spent fordi jeg har ganske store bryster. Jeg fikk ofte spørsmål om jeg hadde planlagt å amme, og svarte ja, uten at tanken på at det kunne bli et problem noen gang streifet meg, forteller Frida.
Siden sønnen kom til verden litt for tidlig, ble det et lengre opphold på sykehuset før den nybakte mammaen kunne ta ham med hjem.
Hun opplevde at den lille babyen skrek mye - noe som i ettertid ikke er så rart, siden han jo var sulten, men hadde problemer med å suge og feste seg til brystet.
– Jeg prøvde og prøvde å få det til å fungere, med ammeskjold og uten, og med forskjellige ammestillinger, i håp om at jeg skulle lykkes. Jeg forsøkte å gi uttrykk for at jeg strevde og trengte hjelp, men opplevde ikke å bli ordentlig hørt og tatt på alvor, sier Frida, og utdyper:
– Jeg følte at jeg på sykehuset ble presset altfor hardt til å amme, og at de ikke var villige til å gi meg morsmelkerstatning. På et tidspunkt følte jeg meg totalt utslitt og sår, og helt overkjørt. Sønnen min gikk ned i vekt, og det ble en vond sirkel.
Åpenhjertig forteller hun at det gikk utover psyken, at hun var mye sint og lei seg, og til slutt følte seg totalt mislykket i den nye rollen som mamma.
Ikke sjelden kunne hun sitte og gråte midt på natten: Fullstendig utmattet og trist for at situasjonen var som den var.
– Jeg kjente så sterkt på at sønnen min virkelig fortjente en annen mamma enn meg, og det gjør selvsagt noe med deg. Jeg tok meg i å tenke at han skulle hatt en som var bedre enn meg, og som var i stand til å gi babyen sin mat på den måten man alltid hører at det bør gjøres, sier Frida.
– Opplevelsen på sykehuset gjorde at jeg også etter hjemkomst la et enormt press på meg selv, og ble veldig streng. Å amme blir jo sett på som naturens gang, så hvorfor lyktes jeg ikke? Jeg følte meg så mislykket.
Les også: – Jeg følte jeg var godt rustet for den nye rollen jeg og mannen min skulle inn i. Jeg tok feil!
Nok er nok!
Det skulle bli den nybakte pappaen som i en sen nattetime da sønnen var tre måneder gammel satte foten ned og ga Frida beskjed om at det nå hadde gått altfor langt, og at hun måtte godta at hun ikke fikk til ammingen: Han våknet av gråt fra stua, og gikk inn.
Der satt hun med brystpumpen på den ene siden, og med sønnen inntil seg på den andre, og prøvde igjen å amme.
– Jeg blødde og hadde sår. Det var så vondt, men jeg hadde frem til da nektet å gi opp. Da mannen min med klare ord sa: «Nå slutter du. Jeg vil ha kona mi tilbake», gjorde det inntrykk. Han opplevde at jeg nærmest var blitt en skygge av meg selv.
– Han så at all gnisten min var borte, og ønsket at jeg skulle få det bra igjen. At jeg skulle gå tilbake til å være den sprudlende jenta han kjente meg som, sier mammaen.
Hun beskriver at valget om å slutte å amme, og gå over til morsmelkerstatning, er noe av det smarteste hun har gjort: Nå fikk foreldrene plutselig en mett og fornøyd baby som sov kjempebra om nettene - og med det gjorde at Frida klarte å slappe av og selv fikk den gode nattesøvnen tilbake.
– Jeg så at sønnen min vokste, at han hadde det fint og utviklet seg akkurat som han skulle. Jeg ble meg selv igjen, og livsgleden kom tilbake. Det er ingen tvil om at jeg frem til det øyeblikket hadde vært helt på randen, og trolig hadde endt opp med å få en fødselsdepresjon om ikke mannen min hadde sagt så tydelig ifra.
Et enkelt valg
Da lillebror Kasper kom til verden for få måneder siden, hadde Frida tatt et bevisst valg og var veldig avslappet til alt dette med amming.
Fra forrige gang visste hun hvor tøft det kunne være, og bestemte seg derfor for å gi det et forsøk på sykehuset, men legge det fra seg og heller bare nyte barseltiden om det ikke gikk.
– Kasper hadde svelget litt for mye fostervann, så hver gang han spiste endte det opp med at han brakk seg og hostet opp væske. Det gjorde amming vanskelig, men denne gangen opplevde jeg ikke noe som helst press på sykehuset, men møtte på den største forståelse og fikk morsmelkerstatning da jeg ba om det, forteller Frida.
At hun allerede hadde en 3-åring hjemme, gjorde valget om å bruke flaske enda enklere.
Å bli storebror er en stor omveltning, og Frida ønsket ikke at sønnen skulle oppleve at mammaen ble «rar» fordi hun bekymret seg så for ammingen, eller at hun skulle være lite tilgjengelig fordi babyen hele tiden var klistret til brystet.
– Jeg mener fokus bør være på mamming fremfor amming. Som nybakt mamma er man veldig sårbar, og ammepress fører ikke noe godt med seg. Ingen mamma skal måtte føle seg mislykket om hun ikke får til å gi bryst. Vi må heller støtte hverandre i de valgene vi tar, sier Frida, og kommer med en oppfordring til andre nybakte mammaer:
– Husk at babyen har det bra, dersom du som mamma har det bra. Om du ikke klarer å amme, så vit at du ikke er alene. Å gi flaske er ikke flaut, men om du kjenner veldig på ammepresset og at det går utover psyken, så oppsøk noen som kan hjelpe deg.
Les også (+): Hadde det ikke vært for barna, hadde jeg kastet ham ut. Hva gjør jeg nå?
Råd ved amming
Vær tålmodig hvis du ønsker å amme. Det er ofte tøft i starten, og såre og ømme brystknopper er ikke sjeldent, selv med riktig ammeteknikk. Ikke vær redd for å søke råd og veiledning hos helsepersonell. Også på nettsiden til Ammehjelpen er det god hjelp å få.
Vær åpen om dine tanker og eventuelt tidligere opplevelser. Helsepersonell vil kunne veilede deg, og hjelpe deg med å ta en avgjørelse, også om eventuelt ammeslutt.
Alle kvinner som av ulike årsaker ikke kan eller ønsker å amme, må respekteres.
Det å være en god, kjærlig og omsorgsfull mamma er minst like viktig som morsmelk. Stå på for det du mener er rett. Når du får det bedre med deg selv, så vil også barnet ditt få det bedre med deg.
Ting blir ofte lettere når man får et mer avslappet forhold til det å skulle amme, så kanskje vil du oppleve at ammingen går bedre om du stresser ned og ikke tenker at du må amme for enhver pris.
Husk likevel: Mamming er tross alt viktigere enn amming!
Kilde: Carola Karl Urvik, jordmor på fødeavdelingen i Sandnessjøen
