Ulykken gjorde Robert til oppfinner
Det siste Robert tenker er «dette kan ikke gå bra»
Ungdommelig fartslek i bil endte nesten med døden for 21-åringen. 15 år senere nyter Robert Skogvold det gode liv i rullestol. Mye takket være egne oppfinnelser og en solid dose stahet.
9. april 2011. Klokken har passert 22. Det har vært en mild vårdag. For et par timer siden gikk solen ned. Nå ligger asfalten tørr og fristende for unge menn med spreke biler.
En kveld skapt for råning.
Robert Skogvold er 21 år, nyutdannet energimontør og jobber for det lokale strømselskapet på Stord – en øykommune knappe ti mil og en fergetur sør for Bergen.
På dagtid flyr Robert opp og ned strømstolper og reparerer kabler. På fritiden mekker han bil.
Siden han som 6.-klassing fikk sin første moped, har han elsket å mekke. Han kan stå timevis i garasjen for å fikse en gammel motor eller justere forgassere. Mekke gjør han også den fatale kvelden.
Dette kan ikke gå bra
Om kvelden kommer en kamerat innom og spør om de skal dra ut og kjøre. Robert nøler. Han har egentlig mer enn nok å gjøre med alle prosjektene i garasjen, men griper likevel bilnøklene og går ut.
På tunet ombestemmer han seg, snur og går inn og legger bilnøklene fra seg. Han, som alltid kjører selv, bestemmer seg for at han kan være passasjer denne kvelden.
På E39 – hovedveien mellom Stord og Bergen – møter de noen andre venner i bil. Bilen som Robert sitter i, legger seg på siden av den andre bilen. Det siste Robert tenker er «dette kan ikke gå bra».
Det gjør det ikke. Bilen skrenser sidelengs i 100 meter før den raser ut av veibanen og treffer et tre. Klokken 22.47 får politiet melding om trafikkulykken.
Ben uten følelse
Robert våkner i bilvraket. Han kjenner den intense bensinlukten og tenker at han må komme seg ut. Det går ikke. Han sliter med å puste og kan ikke føle beina sine.
Bilen har fått så hard medfart at han må skjæres ut. For Robert står det om livet. Svevende mellom liv og død blir han fraktet til Haukeland universitetssykehus i helikopter.
– Det første jeg husker fra sykehuset, er at jeg ikke kjente noen ting – ingenting – fra halsen og ned.
Legene konstaterer blant annet punkterte lunger, brudd i fjerde og femte nakkevirvel, ribbensbrudd og ødelagte nerver i nakken.
Vant til å være på farten
Uten å kunne bevege så mye som en finger den første tiden blir det lange dager for en 21-åring som var vant til å være konstant på farten.
Redningen blir en lånt musikkspiller. Spilleliste med favorittbandet, Metallica, toner gjennom øretelefonene.
Men plutselig skifter det brått til Abba-låter.
– Det var en forferdelig følelse å ligge der og måtte høre på Abba uten at jeg kunne få slått av eller spolt forbi. Jeg var utrolig lettet da det endelig kom inn en sykepleier som kunne hjelpe meg, sier Robert og smiler av minnene.
Robert tilbringer over et halvt år på ulike avdelinger ved Haukeland universitetssykehus. Da han endelig kommer hjem, må den selvstendige 21-åringen flytte hjem til mamma og pappa igjen.
Han er lam fra brystet og ned og har dårlig gripeevne i hendene.
Les også: (+) I en grønn boks gjemte Lars et bilde og et brev. 30 år senere kom den til å bety mye
Startet på null
Lenge drømte han om å lære seg å gå igjen.
– I starten skjønte jeg ikke alvoret. Jeg trodde jeg bare kunne låne en rullestol og dra på jobb igjen over helga. Vi skulle nemlig starte på et kjempeinteressant prosjekt som jeg absolutt ville være med på.
Som 21-åring måtte Robert lære alt på nytt. Løfte en brødskive til munnen. Sitte på senga. Pusse tennene. Komme seg opp i rullestolen. Alt krevde hardt arbeid.
– Motivasjonen min var å se hva andre fikk til. Allerede i sykesenga så jeg på YouTube-videoer av folk på sitski og bestemte meg for at jeg skulle tilbake på ski.
Fra han fikk sine første alpinski som 3-åring, har Robert elsket snø og fart. I kombinasjon. Vinter nummer to etter bilulykken var han tilbake der han likte seg best – i den store alpinbakken på Hovden i Setesdal.
Vinkelsliper og gaffatape
Noe av det første som slår oss når vi møter Robert, er livsgleden og positiviteten han utstråler. 14 år etter ulykken mener 35-åringen selv at han lever det gode liv.
Han ser muligheter der andre ser problemer. Utfordringer er til for å løses. Ulykken har gjort ham til en virkelighetens Reodor Felgen.
Gripeevnen i hendene er fortsatt dårlig, men Robert håndterer både sveiseapparat og vinkelsliper. Er verktøyet tungt, taper han det fast til hendene.
For en gutt som har elsket å mekke hele livet, er det ikke aktuelt å slutte med å skru på biler, mopeder, sykler – alt som kan fikses.
Utfordringen er at verktøy sjelden er tilpasset mennesker med dårlig gripeevne. Robert vet råd. Ved hjelp av 3D-skrivere, dreiebenk og fres lager han både deler og verktøy når det trengs.
Kreativitet kompenserer for funksjonshemningen.
Gårdsbruk og skogsdrift går sjelden godt sammen med rullestol og funksjonsnedsettelse.
Men Robert har konstruert hjelpemidler som gjør at han både kan kjøre gårdsmaskiner og hjelpe far, Ulf, med reparasjoner og vedlikehold i forbindelse med blant annet vedproduksjon.
Ølbrygging går også bra, og brygget til Robert er en populær gave til slekt og venner.
Det gode liv
– Jeg var faktisk aldri skikkelig deppa etter ulykken. Eller bitter for den saks skyld. Det ville ikke gitt meg noe bedre liv om jeg gikk rundt og var bitter. Kanskje hjalp det at jeg selv trodde at jeg skulle kunne gå igjen? At graden av funksjonsnedsettelse gikk opp for meg gradvis? Dessuten hadde jeg fantastiske folk rundt meg, understreker Robert, som spesielt berømmer sine foreldre, Marie og Ulf, samt søstrene Lene Jeanette og Renate.
Robert synes han lever det gode liv. Han jobber fortsatt hos samme arbeidsgiver som før ulykken, riktignok i en lavere stillingsbrøk. Han fått flere nye hobbyer og gode kamerater.
– Det er når sånne ting skjer, at du ser hvem som er dine virkelige venner.
– Hvor tar du alt pågangsmotet fra?
– Jeg har alltid vært sta og aktiv. Før ulykken kjente jeg ingen som satt i rullestol. Derfor måtte jeg finne ut av en del ting selv. Men det hjalp meg veldig mye å møte andre som også hadde ryggmargsskader. Derfor stiller jeg i dag opp og forteller om min historie og mine erfaringer i flere sammenhenger. Det gir ulykken mening at jeg kan få hjelpe andre, sier Robert, som i dag er likemann for nyskadede.
Han stiller jevnlig på Sunnaasstiftelsens vintercamp for ryggmargsskadede. Han har også hatt mange foredrag om trafikksikkerhet for å forebygge ulykker.
– Både Catosenteret og Beitostølen Helsesportsenter har, sammen med spinalenheten på Haukeland, vært til stor inspirasjon og hjelp. Man blir ikke god alene, sier Robert.
Han triller ut av garasjen for å vise et av mekkeprosjektene: En over 40 år gammel Ford Granada.
Lokal sykkelreparatør
Så snart garasjeporten er oppe, piler det inn en nysgjerrig 4-åring. Lucas elsker å være med grandonkel Robert og mekke. Rolig viser han Lucas forskjellige verktøy. Guttungen kan allerede navnene på veldig mange.
Den tekniske innsikten til Robert er det mange som nyter godt av, ikke minst ungene i nabolaget. «Onkel» Robert fikser syklene til alle.
– Jeg er heldig som kan gjøre så mye. Jeg kunne hatt det mye verre. Ingen har lyst til at livet skal ta en så dramatisk vending. Men når det først ble sånn, så får man ta det med det gode. Fasiten på et godt liv er ikke å kunne gå.
– Er det ingenting du savner?
– Jeg er veldig glad i naturen og savner å kunne gå turer akkurat der jeg vil. Men jeg får fortsatt flotte naturopplevelser. Ikke minst når jeg kjører på ski.
Planla i tre år
Da Robert kom hjem fra sykehuset, måtte han altså flytte ut av huset han bodde i og hjem til mamma og pappa. Deretter brukte han tre år på å planlegge sin egen tilrettelagte bolig.
– Mamma tegnet huset, og vi reiste rundt og så på hvordan andre hadde løst ting, og ikke minst hva de syntes ikke funket. Da slapp jeg å gjøre de samme feilene som dem. Så her har jeg det helt topp, sier en stolt huseier.
– Har du plass til en kjæreste og kanskje en ungeflokk?
– Det får komme om det kommer, smiler 35-åringen.
