Kirstis (52) dramatiske adopsjonshistorie:
«Det er ikke rart at moren din ikke vil ha deg, så stygg som du er!»
Da moren dør før Kirstis ettårsdag, sender faren henne på barnehjem. Tre år gammel blir Kirsti hentet av to vilt fremmede mennesker som sier at de skal være pappaen og mammaen hennes.
Det er en vårdag i 1986. På et vindussete på et morgentog fra Oslo til Porsgrunn sitter 15 år gamle Kirsti Reymerts helt alene. Hun har rømt hjemmefra.
Men hvorfor vil Oslo-jenta Kirsti rømme til Porsgrunn?
Hun kan ikke selv forklare det på en fornuftig måte. Men det er en tanke, eller kanskje enda rettere en desperasjon, som har ligget og modnet i henne lenge. Hun føler seg så alene.
«Er det ingen som tenker som meg – er det ingen som ligner på meg i denne store verden»? spør hun seg.
Kirsti vet at hun ble født i Porsgrunn, og at hun bodde på et barnehjem i Skien. Derfor antar hun at hennes biologiske foreldre er herfra.
Moren er død for mange år siden. Ja, det er så uendelig lenge siden at Kirsti ikke har noen minner om henne.
Nå sitter Kirsti på morgentoget til Porsgrunn med et vilt håp om å møte et menneske som ligner på henne selv. Så lenge hun kan huske har hun alltid vært sammen med mennesker som er helt ulik henne selv.
Det er ingen som har de samme ansiktstrekk som henne, ingen som har det samme humøret eller temperament som henne.
I det toget nærmer seg Telemarksbyen, har Kirsti et håp om at det fremdeles må bo noen i Porsgrunn som er i slekt med moren eller faren.
Noen søsken eller tantebarn, noen kusiner eller fettere? «Kanskje én eller to av dem ligner på meg – og kanskje jeg kan være så heldig å møte dem i byen på denne fine vårdagen»?
Kirsti kjenner at hjertet banker kraftig i det hun går av toget. Og det banker stadig heftigere når hun går gjennom byen.
Hun tråler hovedgatene i sentrum, går frem og tilbake, frem og tilbake … Hun stirrer på menneskene som kommer gående mot henne, unge, middelaldrende og gamle.
Hun setter seg ned på en benk og stirrer. Hun blir sittende og stirre, time etter time. Til slutt gir hun opp.
Da hun setter seg på kveldstoget tilbake til Oslo, feller hun noen tårer: Heller ikke her i Porsgrunn, moren og farens hjemby, har hun funnet mennesker som ligner på henne selv. Hun føler seg mer ensom enn hun noen gang har følt seg.
Og mens toget setter fart mot hovedstaden, spør hun seg selv: Hvis det hadde dukket opp en gutt eller jente, eller et voksent menneske, som hadde vært lik henne, hadde hun turt å presentere seg selv og spurt om de var i slekt?
Kanskje, kanskje ikke. Kanskje redselen for å bli avvist eller latterliggjort hadde fått motet til å svikte?
Klokken nærmer seg midnatt når hun kommer hjem. Adoptivpappaen er rasende, adoptivmammaen er også sint, men mest bekymret og redd.
Men da Kirsti gråtende forteller hvorfor hun har rømt, møter hun faktisk en forståelse og medynk fra begge to. Moren lager en kopp med varm kakao til henne før hun går til sengs.
Les også: Utad gikk ting bra for Karen på barneskolen. Bak fasaden var ikke alt like bra
«Hun er dyr i kosten»
Kirsti har ingen minner om sin biologiske mor. Hun døde av hjernesvulst i 1972, bare 27 år gammel. Da er Kjersti 10 måneder gammel.
Moren har to barn fra tidligere, og faren har fire barn fra før. Kirsti er deres eneste felles barn.
Få måneder etter morens bortgang kontakter faren barnevernet. Han forteller at Kirsti faller så «dyr i kosten», og ber om avlasting. Kort tid etter blir Kirsti plassert på barnehjem.
Da hun er tre år gammel, får hun beskjed fra personalet om at hun nå skal få en mamma og pappa, og at hun derfor skal flyttes fra barnehjemmet og skilles fra vennene sine der.
Få dager senere, en varm sensommerdag, står det to mennesker ved porten til barnehjemmet. Med seg har de en kjempestor bikkje. Kirsti ser dem fra stuevinduet og blir livredd.
Ikke mindre forvirret og redd blir hun når hun får høre at hun nå skal få et nytt navn. Kirsti som ble døpt som «Line», og som siden har båret det navnet, får nå høre at hun heretter skal lyde navnet «Kirsti».
Er det fordi Kirsti er et navn adoptivforeldre liker bedre – eller er det fordi adopsjonen skal være hemmelig – og at ingen skal klare å spore henne opp?
Det er en forvirret og ulykkelig jente som blir med hjem til de to ukjente menneskene – og en diger bikkje.
Mobbeoffer
Adoptivforeldrene er godt opp i 30-årene.
Pappaen er ordentlig og arbeidsom, men litt fjern og streng og har vondt for å vise følelser, men mammaen er snill og omsorgsfull. Kirsti er aldri i tvil om at hun er glad i henne.
Allerede før skolestart får Kirsti en visshet om at de har forsøkt å få egne barn i mange år, uten å lykkes – og så er det henne de «må ta til takke med». Hun er en slags nødløsning.
Foreldrene har stor familie og mange venner. Og de har god økonomi. De er på fjellturer og ferierer også langs Oslofjorden.
Det er fine sommer- og høstdager med kakao, Kvikk Lunsj og appelsiner. På fjellet er det hester, kyr og sauer. Det er kortspill og lek – sammen med familie og venner. Dette er gode minner for Kirsti.
Noen av vennene og slektningene er hyggelige mot henne, hun føler seg velkommen av mange i storfamilien, andre er mer avvisende.
Men det som er felles for alle sammen, er at de er så forskjellige fra henne. Både fysisk og psykisk. «Det er ingen som er som meg,» tenker Kirsti tidlig, og den vonde følelsen bare forsterker seg for hvert år som går.
Kirsti har det likevel godt hjemme, Der hun derimot ikke har det godt, er på skolen.
Barn kan være grusomme, og skiller du seg ut kan du være ille ute. Det er Kirsti …
Allerede i 1. klasse får medelevene vite at hun er adoptert, og straks etter er mobberne ute etter henne. Hun blir sparket og slått. Men det er replikkene som gjør mest vondt.
«Det er ikke rart at moren din ikke vil ha deg, du som er så stygg.»
Kirsti vet at det ikke er sant, og det forteller hun også …. «Moren min er død,» sier hun. Men mobberne vil ikke høre på det øret. De bare fortsetter å plage henne.
Skolegangen blir et sant helvete. Lærerne tar ikke tak, og Kirsti forteller ikke så mye av det som skjer på skolen hjemme.
Karakterene blir stadig dårligere. Snart begynner Kirsti å tro det er sant det mobberne sier. At hun er både stygg og dum …
Når hun sitter i klasserommet og gruer deg til friminuttene, dag etter dag, uke etter uke, er det ikke lett å konsentrere seg …
Og når skoleklokka ringer er alltid den første tanken hennes at nå må hun løpe inn på toalettet å låse døren før mobberne får tak i henne, ja, da er det ikke så lett til å ta til seg lærdom.
Ekstra vondt gjør det derfor når pappa betrakter stil- og mattekarakterene hennes, og konstaterer: «Ja ja, du er visst ikke så oppvakt, du!»
Les også (+): Da faren døde ung, satt Arnes og Gunnars mor igjen med seks små barn: – De fleste unge i dag vet ikke hva det vil si å ha lite
Ung mor
Etter hvert tar både lærerne og foreldrene tak i mobbingen.
Det blir litt bedre, men ikke bedre enn at Kirsti bytter skole når hun skal begynne på ungdomsskolen. Mobbingen opphører, og karakterene blir straks merkbart høyere.
Men Kirsti har likevel fått nok av skolegang. Hun begynner på arbeidslivet rett etter ungdomsskoleeksamen.
Allerede som 18-åring har hun fått lang arbeidserfaring. Hun synes det er stas å tjene sine egne penger.
Kanskje det aller største ved å bli 18 år og myndig, er at hun nå får tilgang til sin historie. Hun oppsøker Tingretten, og får se «mappen» sin. For første gang får hun førstehånds kjennskap til sine tidligste barneår.
Kirsti blir rørt, ja, nesten på gråten, når hun ser bildet av sin biologiske mamma. Hun ser så god og snill ut på bildet. Og så ligner de litt på hverandre. Kanskje ikke en slående likhet, men hun kan se at de er i slekt.
Når hun ser bildet av sin biologiske mormor detter hun nesten av stolen. De er like som to dråper vann. Hun kjenner på en dyp harmoni og glede. Hun kan ikke se seg mett på bildet.
Det er også under dette besøket hun ser uttalelsen fra sin biologiske far om «at hun faller så dyr i kosten».
Det er så sterk og vanvittig lesning, at hun først kjenner på avvisning og må svelge dypt, før hun velger latteren.
Trebarnsmor som 22-åring
Allerede som 16-åring har Kirsti fast følge, og hun blir mor allerede som 19-åring. Og er trebarnsmor som 22-åring.
Kirsti er ikke i tvil i dag, som 52-åring, at grunnen til at hun får en stor familie så tidlig er ønske om å være omgitt av mennesker som er som henne. Som ligner på henne både fysisk og psykisk.
Hun synes det er fantastisk å være mor, og opplever at mammaen og pappaen hennes er de beste besteforeldrene i verden. De elsker de tre barnebarna sine.
Kirstis ekteskap tok imidlertid slutt for mange år siden.
Men Kirsti har et nært og godt forhold til sine barn og har også fått kontakt med noen av sine halvsøsken i godt voksen alder. En svoger er en av hennes beste venner i dag.
Både mammaen og pappaen hennes er døde nå – det er også hennes biologiske far.
Et savn – og en ensomhet
Kirsti sier hun er født med et godt humør. Det er ikke den ting i verden som det ikke kan fleipes med, mener hun. Den livsinnstillingen har vært god å ha med seg.
Hun medgir at hvis hun som liten jente hadde visst om alle vanskelighetene som lå foran henne, hadde hun neppe vært like optimistisk og glad. Da hadde hun neppe klart å takle livet, tror hun.
Hun har snakket med mange andre adopterte. Nesten alle bærer med seg et savn og en ensomhet – samtidig som mange synes det er vanskelig at det forventes at de skal være så takknemlige fordi de er blitt adoptert og tatt vare på.
Kirsti tror mange bærer med seg en evig angst for å bli forlatt. Hun minnes selv en opplevelse fra barndommen:
Hun og adoptivmamma’n leker gjemsel i huset hver morgen. Det er en «tradisjon» begge synes er like festlig.
Så en morgen, må moren plutselig på do og er borte noen minutter. Kirsti finner henne ikke hverken i stuen eller på soveværelset, hvor hun forventer hun skal være.
Det kommer over henne en voldsom redsel, en redsel over å bli forlatt og overlatt til seg selv, at hun med ett er helt alene i denne verden, at hun hyler et angsthyl så voldsomt og skingrende at mammaen kommer styrtende til.
Det angsthylet glemmer aldri Kirsti. Selv om livet er godt å leve i dag – forsvinner ikke merkene fra barndommen.
