Dikterens datter får tårer i øynene
Den historiske båten ble solgt ut av familien. Nå er den tilbake på Sørlandet
Dikteren Arnulf Øverland tegnet selv båten. Revolusjonshelt Leo Trotskij har vært om bord. Den har vært tjuvlånt, søkklastet av feststemte gjester og har nær forlist. Men hvorfor heter den «Grønningen»? Svaret er neppe som du tror.
En høy, slank dame i blomstrete bukser står på en brygge i havgapet utenfor Lillesand.
Åsil Øverland, dikterens datter, venter på sin barndoms båt.
Det er ennå god klaring mellom båten og brygga da hun tar fart og hopper om bord.
– Bor man på en holme, blir man båtvant, sier Åsil etter å krabbet over dekk.
Og bekrefter at jo da, hun er 77 år.
Livslang kjærlighet til «Grønningen»
Alle om bord har et nært forhold til «Grønningen».
Åsil vokste opp med den, og dagens båtfører, Ånund Brottveit, eide den i 25 år sammen med søsteren Gudrun. Også Gudrun er om bord.
Det samme er Ånunds kone Eva og deres felles venninne Marit.
• 25 fot, klinkbygd trebåt tegnet av Arnulf Øverland på begynnelsen av 1930-tallet.
• Bygd i Grimstad, på Vesøen Baadbyggeri.
• Ble solgt ut av Øverlands familie i 1972 og har skiftet hender flere ganger.
• Eies nå av Verven kystkultursenter i Lillesand, en paraplyorganisasjonen over 13 foreninger med rundt 1000 medlemmer.
• Vernet av Riksantikvaren 2020.
Åsil Øverland kjenner søskenparet litt fra før. Siden hennes mor Margete Øverland solgte «Grønningen» ut av familien i 1972, har hun alltid visst hvem som har eid den.
Nå tilhører den lille båten Verven kystkultursenter i Lillesand. Et blått skilt bak motorkassa viser at den er blitt museumsbåt.
Det betyr ikke at den er forvist til et liv på land. Kystkultursenteret lar gjerne medlemmene – og tidligere eiere – ta båten på tur. Åsil er rørt over at den er tilbake på Sørlandet.
– Jeg får helt tårer i øyene, jeg trodde ikke jeg skulle se båten igjen, sier hun.
Les også (+): Hele Norge fulgte dødskampen på direkten
Piknik i skjærgården
Det regnet i går og skal regne i morgen, men i dag skinner sola, og det vrimler av folk.
Vi legger til på Saltholmen. Grønningen blir liten ved siden av en moderne cabincruiser.
– Dette er jo nesten som i gamle dager, ganske kaotisk og helt herlig, sier Gudrun og stikker hodet ut av kahytten, som er full av poser og sekker. Bare hun vet hva som befinner seg hvor.
Litt etter litt finner mat og drikke sin plass på brygga.
Første gang Åsil var om bord var sommeren 1948. Da var hun to år gammel. Siden var Grønningen der «bestandig», ved brygga nedenfor hytta.
Båten ble passet godt på. Var det meldt hard pålandsvind, sto Arnulf Øverland opp om natta og sjekket fortøyningen, gjerne flere ganger.
Skulle de til Lillesand, ble jentene pyntet med kjole og sløyfe i håret om det var solskinn. Pappa Øverland var kaptein i skyggelue og brun peau de pêche-jakke (imitert fløyelsvevnad av bomull, minner om semsket skinn), hvit skjorte og bukser.
– Å dra til Lillesand var en begivenhet, noe høytidelig. Høydepunktet var fløteis på meieriet, forteller Åsil.
Blondegardiner
Arnulf Øverland tegnet båten selv og fikk den bygd i Grimstad tidlig på 1930-tallet. Det skulle være en gigg, en type lett robåt med flat akterende, og den skulle bare brukes til hygge.
• Født i Kristiansund, oppvokst i Bergen, bosatt i Oslo. Gift tre ganger, to døtre.
• Riksmålsmann og kommunist. Forlot kommunismen pga. Stalins politikk i Sovjetunionen.
• Den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Frikjent i 1933.
• Hitler var Øverlands hovedfiende. Øverlands mest kjente dikt «Du må ikke sove» (1936) handler om nazismen.
• Motstandsmann, fengslet i Norge og Tyskland under andre verdenskrig.
Det var sjelden kost. Sørlandet hadde knapt lystbåter på denne tiden.
Kahytten var innredet med filleryer, bokhylle og blondegardiner i de ovale vinduene. Åsil tror det var farens første kone Hildur som sto for innredningen.
– Jeg forbinder ikke pappa med blondegardiner, sier hun.
– Hvorfor navnet «Grønningen»? Var Øverland spesielt knyttet til Grønningen fyr ved innseilingen til Kristiansand? Eller fan av langrennsidolet Harald Grønningen?
– Ingen av delene, sier Åsil.
– Pappa likte grønt. Så enkelt tror jeg det var.
Les også: Seieren endrer alt for Sommerhytta-paret. Dette vil de gjøre med hytta
Revolusjonshelt om bord
Arnulf Øverland elsket det enkle båtlivet og sov gjerne på en tynn madrass på dørken.
Gjestene var ofte redaktører, forfattere og politikere. Sommeren 1936 kom den mest prominente av dem, revolusjonshelten Leo Trotskij. Han hadde falt i unåde hos Stalin, blitt utvist fra Sovjetunionen og hadde søkt asyl i Norge.
– Pappa og Trotskij hadde brevvekslet. Derfor ble han invitert om bord, forteller Åsil.
Besøket på Sørlandet ble behørig dekket av pressen. Alle fikk med seg at grunnleggeren av Den røde armé var om bord hos dikteren.
Besøket ble så berømt at noen begynte å kalle båten det samme som gjesten. «Er det ikke Trotskij som kommer?» kunne man høre i havnene.
Les også (+): Leo Trotskij søkte asyl og ble kastet ut av Norge
Motstandskamp
Før andre verdenskrig skilte Øverland seg fra Hildur og giftet seg med Bartholine Eufemia «Effie» Leganger, men ekteskapet varte ikke lenge.
Øverland traff den 24 år yngre journalisten Margrete Åmot, som ble hans store kjærlighet. De to ble arrestert sammen mens de holdt på med motstandsarbeid.
Øverland ble arrestert for sine anonyme motstandsdikt, som Margrete sørget for kopiering og spredning av.
– Far satt i Møllergata, på Grini og i Sachsenhausen i Tyskland. Mor satt to år på Grini og to år i kvinneleiren Ravensbrück, forteller Åsil.
Da freden kom, stiftet de familie. Åsil ble født i 1946, samme år som Øverland ble tildelt Statens æresbolig Grotten i Slottsparken.
Lillesøster Eli kom halvannet år senere.
Følte seg utenfor
Grotten var et flott sted å bo, men barndommen var ikke bare rosenrød, ifølge Åsil. Jentene ble ertet på skolen fordi de hadde så gammel far. Arnulf Øverland var 54 år da han fikk barn. Dessuten skarret han og hadde ingen vanlig jobb.
Jentene skarret også. Det fikk de unngjelde for. Ingen av dem var døpt, heller. Det betød at man kom til helvete.
– Og jeg ble kalt haltepinken, for jeg hadde hatt polio, forteller Åsil.
Hjemme var faren ofte misfornøyd med døtrene. Han syntes jentene var rampete og ikke flinke nok på skolen.
– Det var ikke bare lett, men vi klarte oss fint, sier Åsil.
– Jeg ble bildekunstner, Eli ble flyvertinne i PanAm. Det var glamorøst den gang.
Les også: Kunstneren Leif Myrdams villa er noe helt utenom det vanlige
Tjuvlånte båten
Da søstrene kom i tenårene, var det slutt på søte sommerantrekk.
– De lokale jentene på Sørlandet gikk i blomstrete kjoler og hadde tupert hår. Vi stilte i svarte skinnjakker, cordfløyelbukser og pannelugg, forteller Åsil.
Søstrene var ikke gamle da de tjuvlånte Grønningen og dro på dans i Brekkestø. Båtlånet førte til en voldsom oppvask.
– Pappa var skikkelig sint, men vi maste og maste. Til slutt fikk vi låne båten. På én betingelse: at Eli styrte. Helt fint for meg. Hun var best til det, sier Åsil.
De brukte båten flittig og ble et kjent syn i skjærgården.
– Vi var vel nærmest berykta, sier Åsil.
De gikk på grunn, men klarte å lirke båten av og sa aldri noe til faren. Under dekk hadde de gjerne en kasse eksportøl.
Den stygge hytta
Øverland kjøpte huset i Humlesund i 1947. Da han fikk tillatelse til å bygge det om til sommerhus, gikk arkitektoppdraget til Odd Nansen, Fridtjof Nansens sønn.
Odd hadde reddet mange jøder fra Holocaust, og han hadde sittet sammen med Arnulf i Sachsenhausen. Han var en god venn.
Da Eli døde for noen år siden, overtok Åsil hytta. Det hender hun hører folk snakke om hytta fra sjøen.
– «Uff, så stygg», sier de. Det er vinduene folk reagerer på. De vet ikke at etter fire år i fangeleir var det umulig for pappa å ha noe som lignet gitter på vinduene. Derfor er vinduene uten sprosser, sier hun.
Åsil har hatt besøk av sørlandskjendisen Else Rønnevig, en innbitt forkjemper for vinduer med sprosser.
– «Ikke gjør noe med vinduene», sa hun, «de er fine som de er». Når selveste Sprossa sier det, følger jeg rådet.
Les også: Aslaug pusset opp historisk villa: Budsjettet sprakk med 3 millioner
Motor-dævelen
«Grønningen» ble liggende på land i fem år mens dikteren satt fengslet. Resultatet var en motor som sjelden startet.
«Dævelen» kalte Øverland motoren, ja, hele båten. Hans høylytte forbannelser skal ha vært god underholdning i havna, og motoren skaffet mekanikerne i Lillesand nok å gjøre.
Åsil var lei seg da moren solgte båten til en hyttenabo.
– Men jeg forsto det også. Pappa var død, båten kostet mye å vedlikeholde. Vi beholdt den en stund for Elis skyld. Jeg klarte ikke å kjøre den. Det verste er at den gikk for bare 5000 kroner, sier hun.
Båten skiftet eier et par ganger før Gudrun tilfeldig fikk høre at den igjen skulle selges.
– Linjene, grønnfargen, de små skuffene med messinghåndtak i kahytten … jeg ble helt betatt, sier hun.
At hun og Ånund var interessert i gamle trebåter og ville ha «Grønningen» på Sørlandet, gjorde utslaget. For 16.000 kroner ble båten deres i 1981.
Bløtkake og portvin
I 25 år levde søskenparet med «Grønningen». Først på Sørlandet, deretter i Oslo.
De ble fortalt at Øverland pleide å starte båtsesongen med bløtkake og portvin, en tradisjon de videreførte og har gode minner med.
Åsil kan ikke huske noen bløtkakespising, men tror at farens første kone likte kaker og kan ha stått bak.
– Pappa var ikke så glad i det søte. Arendalspils, derimot, sa han ikke nei til, sier hun og noterer fornøyd at farens favorittøl står på «bordet» på brygga.
Søskenparet dro på ferietur med en hel gjeng hvert år. Noen sov i båten, noen i telt på land.
Gudrun sto for innkjøpene og stablingen av ryggsekker, poser og fiskesnører. Stormkjøkkenet fikk plass under stolsetet, vaskefatet bak stolryggen. Mat og drikke kom i en strøm fra dypet av båten.
– Og når vi trodde det var tomt, tryllet hun frem sherry, vin og mer mat fra små gjemmesteder. Vi skjønte aldri hvor hun hadde det, forteller Ånund.
Les også: Lise Fjeldstad fyller 85 år: – Har ikke gitt opp håpet om en siste forelskelse
Trekkspill og fiskelykke
En dag dro de ut med 12 personer om bord. Én satt bak og spilte trekkspill, to par danset på taket.
En annen gang dro de ut i havgapet spontant på kvelden og satset på fiskelykken. Eva, kona hans, reddet kvelden.
– Først fikk jeg en diger slettvar på pilken, deretter en flott lange. Vi trodde ikke våre egne øyne, forteller hun.
På Møkkalasset fyr ble den sprellende ferske fisken lagt over grillkull i en grop i fjellet. Ingen glemmer det måltidet.
Ingen glemmer heller dagen da Norge Rundt kom på besøk. «Grønningen» skulle delta i regatta, og Gudrun lot seg villig intervjue om både Øverland og Trotskij, mens båten tok æresrunde på æresrunde for fotografen.
Regattaen endte med at Grønningen ble tauet i mål – av politiet.
– Vi gikk rett og slett tomme for bensin. Kjempeflaut. Ekstraturene med TV-teamet lå ikke inne i beregningen av drivstoffbehovet, sier Ånund.
Roret falt av
En julikveld på 80-tallet hadde de sett solnedgangen og badet i fullmåne, da været snudde brått. Båten havnet i store dønninger, splinten forsvant og roret hoppet av i et trangt sund.
– Alt var perfekt, til alt ble kaos, forteller Eva.
Rett før «Grønningen» ville blitt knust, klarte de å få båten rundt en odde og i le, men dramatikken stoppet ikke med det.
En Røde Kors-båt som kom med dykker for å lete etter roret, gikk selv på grunn. Dykkerens line kom i propellen, og båten begynte å ta inn vann.
– Dykkeren klarte til slutt å skjære tauet løs, og det endte godt, men episoden satt i oss lenge, og redningsbåten var ute av drift i flere måneder, forteller Ånund.
Vernet skip
På 2000-tallet hadde både Gudrun og Ånund fått familie, og det ble mindre tid til båt.
Gjennom Åsil Øverland kom de i kontakt med en advokat som ville åpne Øverlandsenter i dikterens fødeby Kristiansund. Det føltes riktig, og båten ble solgt for samme pris som de ga for den, 25 år tidligere.
Den nye eieren kom av ulike grunner ikke i mål med sitt prosjekt, og «Grønningen» sto på land i nesten 10 år.
Da tok Vidar Sørbotten kontakt, på jakt etter et bilde av båten. Han husket båten fra sin barndom og tenkte at Grønningen representerte en svunnen sommerkultur på 1950- og 60-tallet, da Arnulf Øverland og kjendisfamiliene kom båtveien til Lillesand for å handle.
Dette var en båt man burde sikre seg. Med Sørbottens innsats og private sponsormidler ble Verven Kystkultursenter eier av båten i 2018. To år senere ga Riksantikvaren «Grønningen» status som vernet skip.
Les også (+): Lille Knut reiste fra Norge med to tomme hender. Dette er historien om «lausungen» som ble legendarisk
Slutt på drammer
Den «nye», brukte Marna-motoren starter på første forsøk. Ånund må hverken blåse i tanken for å fjerne rusk eller gi motoren «drammer», slik han måtte i gamle dager.
Vi setter kursen tilbake mot Humlesund. Gudrun lukker øynene, hun elsker motorduren. Elmotor gir ikke den samme kosen. Åsil er imponert over hvor godt Ånund mestrer båten.
– Det er mye sig i den, den er vanskelig å manøvrere. Jeg hadde ikke klart det, sier hun.
– Båten har lang kjøl og stor svingradius. Det kan være krevende, bekrefter båtføreren.
Snart ser vi hytta. Fra pinse til september bor hun her i havgapet, hvor hun har gode venner.
– Hvis ikke sønnene mine og barnebarna hadde sagt nei, skulle jeg bodd i Lillesand hele året, sier hun.
Vi merker det når hun hopper i land. Båten har sig. Det gjelder å bakke i rett tid. Ånund synes særhetene er sjarmerende. De har også klare fordeler, mener han.
– «Grønningen» er helt spesiell. Hadde noen prøvd å stjele den, ville de neppe ha kommet særlig langt.
Denne saken ble første gang publisert 28/06 2024, og sist oppdatert 28/06 2024.
