Åsne fra TV 2-serien «Kort og Lovende»
Åsne (28) slipper aldri unna blikkene: – Jeg har noen rare erfaringer
Kortvokste Åsne (28) slipper aldri unna blikkene. Stor sett går det bra, men på dårlige dager er det vanskelig å takle.
– Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å gi kunnskap og skape åpenhet rundt det å være kortvokst, og i forlengelsen av det var det naturlig å takke ja til å være med i en serie om kortvokste, sier Åsne Hanto (28).
I fem år har hun vært leder for Norsk Interesseforening for Kortvokste (NIK). Det var dette vervet som gjorde at hun ble kontaktet av produsenten av TV 2-serien Kort og Lovende.
Han ønsket å lage en dokumentarserie hvor man følger fire kortvokste i deres hverdager, og han ville høre hvordan foreningen stilte seg til konseptet.
Åsne ble siden spurt om å delta og brukte ikke lang tid på å takke ja til å være med.
Sjokkerende henvendelser
Selv om hun har vært forskånet for mobbing og forskjellsbehandling i oppveksten, har hun som ung voksen fått kjenne på folks tankeløshet og mangel på manerer.
Spesielt i sene kvelder på byen er det flere som fullstendig mister hemninger. Hun og vennene hennes opplever ofte at mobiltelefoner fiskes frem for å ta bilder av dem. Tilrop og ublu forespørsler er heller ikke uvanlig.
– Jeg har noen rare erfaringer, fra ute på byen og via datingapper. I den første episoden av Kort og Lovende blir det vist ett eksempel på hva jeg og venninnene mine opplever. Alle fire i serien er på byen når en fremmed mann henvender seg til de to guttene og sier: «De to jentene dere er sammen med. Jeg liker småjenter. Jeg har fetisj på småjenter, kan dere hooke meg opp?» Det var skikkelig ekkelt, forteller hun.
Det er dessverre ikke en enkeltstående hendelse.
– Når du stadig får den type erfaringer, blir du usikker på intensjonen til flere. Det er vanskelig å tro at de faktisk er interessert i å bli kjent med meg som person, fortsetter hun.
Les også: Hanna (24) glemmer aldri møtet med NAV i ungdommen: – Dette er det verste og mest sårende
Usikker på intensjonene
– Som alle andre har jeg også tunge dager, og da vil jeg helst slippe alle blikkene. Det går ikke en dag uten blikk, og jeg er jo vant til at det er sånn. Men noen dager skulle jeg ønske at jeg var usynlig, sier hun.
Heldigvis har hun også mange gode opplevelser med å gå på byen. Noen ganger er det bare god stemning, og folk gir oppmerksomhet på en positiv måte. Hun møter mye bra folk også.
Men dating er ikke så enkelt for Åsne.
Hun innrømmer at hun kunne vært tøffere og mer aktiv når det gjelder å møte noen. Grunnen er at hun har opplevd flere ganger at menn har vist sterk interesse for henne fordi hun er kortvokst, og ikke vært så opptatt av å bli kjent med personligheten hennes.
I hele oppveksten, og nå som ung voksen, er uønsket oppmerksomhet og kommentarer rett og slett en del av livet hennes. Hun har lært å stenge det ute, men hvordan hun møter det, avhenger av dagsformen.
– Hvis du skal bry deg om alle blikk og alle kommentarer, er det ikke noen vits i å gå ut. Og det er forskjell på kommentarer. Jeg har for eksempel ingen problemer med å svare et barn som kommer bort og stiller spørsmål. Jeg har tro på at åpenhet og kunnskap må til for å skape toleranse og inkludering. Derfor holder jeg foredrag på skoler og stiller opp i denne serien, sier Åsne.
Diagnosen oppdaget ved en tilfeldighet
Det var lite som antydet at hun var født med genmutasjonen akondroplasi, som er den vanligste årsaken til kortvoksthet. Det var en ren tilfeldighet at legen som tok imot henne på Bærum sykehus, hadde tatt imot et barn med den samme diagnosen tidligere.
Ultralydbildene avslørte ingenting, og ifølge Åsne må man lete spesifikt etter tegn om det skal oppdages.
– Hvis jeg skal få barn en gang, er det naturlig å se etter det, for da vet man hva man skal se etter. Da jeg ble født, var jeg like lang som de to eldre søstrene mine. Det eneste barnelegen la merke til, var at jeg hadde ekstra folder på armene mine og litt større hode. Derfor fikk mamma og pappa vite at jeg hadde diagnosen akondroplasi veldig tidlig, forteller Åsne.
De nybakte foreldrene ble henvist til kompetansesenteret for sjeldne diagnoser, Frambu, der de fikk være med på samling og kurs. Her fikk de informasjon og fikk møte kortvokste for å få vite hva et liv med akondroplasi innebærer.
De var også raske med å melde seg inn i NIK, og Åsne ble medlem etter sitt første leveår.
28-åringen sier at det viktigste for henne og familien hennes, var at de fra starten av ble kjent med andre voksne, kortvokste som er i jobb og lever normale liv. Hun har hele tiden hatt forbilder i miljøet.
– Jeg har vært med på alle samlinger i NIK siden jeg var ett år og har hatt et fellesskap her. Jeg har aldri følt meg alene, for jeg har alltid hatt så mange venner som har samme diagnose. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang ble bevisst på eller oppdaget at jeg var annerledes enn andre. Det har liksom alltid vært en del av meg, forklarer hun.
Les også: (+) Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Merket at søstrene klarte mer
Likevel kan hun erindre at det kom til et punkt på barneskolen hvor hun merket at hun ikke kunne løpe like fort og gjøre det samme som sine jevnaldrende, spesielt i gymmen. Da kjente hun på det å være annerledes.
– Jeg husker at vi flyttet til Lier da jeg var fire år, og at vi søstrene skulle velge rom. Huset var på to etasjer, og ett av soverommene lå oppe sammen med stue, kjøkken og bad. Mamma og pappa bestemte at jeg skulle ha det rommet fordi det var praktisk for meg, for å slippe å løpe så mye i trappene. Men det syntes jeg var veldig urettferdig fordi ett av rommene nede var mye større, sier hun og smiler.
Hun var også bevisst på at hun var annerledes enn søstrene i vekst, og at de klarte andre ting enn henne.
Men gjennom foreningen fikk hun møte og snakke med andre kortvokste som håndterte livene sine og mestret ting ved hjelp av ståpåvilje og hjelpemidler.
Som å kjøre bil, for eksempel.
– Det betydde så mye for meg, og jeg var veldig klar for å ta lappen. Samtidig måtte jeg forholde meg til NAV og regelverket der. Hvis du har ressurssterke foreldre med god økonomi, kan du ikke søke om støtte til hjelpemidler og til å ta lappen før du har blitt 18 år, for da er det de som må betale.
– Etter at du er blitt 18 år, må du dokumentere hvorfor du trenger å kjøre bil. Så det tok sin tid før jeg endelig fikk støtte. Jeg fikk avslag helt frem til Trygderetten og endte opp med å betale for bilen selv. Men jeg fikk dekket tilpasninger, sier Åsne.
Hun må ha pedalforlengere i et fotbrett som plasseres i bilens gulv. De festes i originalpedalene. I tillegg har hun en pute i ryggen og en forlenget girspak.
Å kjøre bil gjør hverdagen hennes veldig mye lettere. Mens Åsne ventet på godkjenning fra NAV, fikk hun diagnosen spinalstenose, som er trang ryggkanal.
Det gjorde at hun kunne gå stadig kortere før hun mistet følelsen i beina og måtte sette seg ned. Dermed ble behovet for bil mer og mer prekært. I dag er hun operert og har fått tilbake mer bevegelighet.
Klær og sko er en utfordring
– Å ha bil er nærmest som å ha et hjelpemiddel i seg selv, og det gjør livet mitt så mye enklere. Selv om operasjonen ga meg mulighet til å kunne gå lengre, er det likevel begrenset hvor langt jeg kan gå, påpeker hun.
Som kortvokst er det høyden som er utfordringen for Åsne. Hun kan fungere bra så lenge hun kan ta i bruk en krakk eller andre lignende gjenstander.
– Da jeg var ung, drev jeg med terapiridning og spilte i korps. Det var begrenset hvilke instrumenter jeg kunne velge mellom, så jeg gikk for kornett. Jeg trivdes godt med det. Også red jeg for kroppens del, og valgte ridning fordi jeg kunne drive med det så lenge jeg ville. Spiller man for eksempel fotball som kortvokst, tar det ikke lang tid før alle løper mye fortere enn deg, sier hun.
Da Åsne ble tenåring, oppsto problemstillingen hun siden har måttet forholde seg til – klær og sko. Med kortere ben og armer må de aller fleste plagg tilpasses. Heldigvis var moren til Åsne flink til å sy.
– Du blir plutselig ekstra opptatt av klær og vil gjerne gå med det alle andre går med. Mamma gikk på sykurs og har sydd og tilpasset klær til meg helt frem til jeg ble voksen. Men det var nok ikke så gøy for henne når jeg hadde kjøpt meg en ny bukse og sa: «Jeg skal ha den på i morgen!» Det endte med at mamma stadig vekk satt og sydde på kvelden og natta for å blidgjøre tenåringen sin, sier hun.
Sko ble også vanskelig. Høye hæler kan hun se langt etter fordi hun må kjøpe sko i barneavdelingen.
Aksept og tilhørighet
– Jeg var nok en typisk tenåring, og livet var ikke alltid så gøy. Som alle andre jenter i tenårene var det nok mange ting jeg ønsket å endre. Men jeg opplevde aksept og tilhørighet, spesielt i kortvokstmiljøet. Det er der jeg har hatt de fleste nære vennskapene opp igjennom årene. Der har jeg kunnet snakke om absolutt alt, sier hun.
Åsne har også venner som ikke er kortvokste, som hun setter veldig pris på.
– Venner som ikke er kortvokste, kan prøve å sette seg inn i hvordan det er. De gjør jo det de kan for å forstå, men de vil aldri kunne forstå det 100 prosent. Derfor har det vært fint å ha kortvokste venninner som har de samme utfordringene, forklarer hun.
Åsne beskriver en skolehverdag der hun enten kom i en elektrisk rullestol eller måtte kjøre taxi. Det gjorde at hun gikk glipp av samtaler og avtaler på skoleveien.
– Mange syntes det virket stas å sitte i rullestol, men jeg tenkte bare: «Kunne ikke jeg bare ha gått sammen med alle de andre?» Da vinteren kom, og jeg måtte ta taxi, kunne jeg ikke impulsivt ha med meg noen hjem. Ofte skulle taxien plukke opp flere passasjerer fra andre skoler, så det var ikke plass. Hvis jeg ble med noen hjem, måtte jeg ta buss etterpå, noe som var veldig krevende. Så jeg hadde ikke den fleksibiliteten de andre elevene hadde på det sosiale planet, forteller hun.
Kjæreste i fem år
Da Åsne gikk første året på videregående skole ble, hun sammen med en gutt som hun første gang møtte på et Frambu-opphold da hun var åtte år og han var elleve. De var sammen i fem år.
– Det var et avstandsforhold, så det funket ikke helt. Vi ble ordentlig kjent via Facebook da vi var tenåringer, han la meg til. Vi gjenopptok kontakten og hadde en hyggelig dialog over cirka ett år.
Jeg og en venninne nærmest tvang han med på et kortvoksttreff, og vi ble vel kjærester i løpet av det treffet, forteller hun.
Det er noen år siden det ble slutt, og Åsne deler at hun savner å ha en kjæreste. Hun er i slutten av 20-årene, har fast jobb som markedskonsulent i Kirkens Nødhjelp og eier sin egen leilighet. Nå er det bare kjæresten som mangler i et etablert liv som voksen.
– Jeg er vel en kjærestetype, jeg synes det er hyggelig å ha en å være sammen med. Men det er ingen i kortvokstmiljøet jeg føler det er en romantisk gnist med. Det er liksom ikke et alternativ, jeg ser ikke på dem på den måten. De er snarere min andre familie.
– Jeg tenker også en del på hva det vil gjøre med dynamikken i gruppen om det blir komplikasjoner i et forhold, og det tror jeg flere tenker på. Fordi vi er så tette og har vært det i mange år, forklarer hun.
For Åsne har det ingenting å si om den hun skal være sammen med, er kortvokst eller ikke. Det handler mer om at hun skal kjenne på en kjemi, og at personlighetene deres passer.
– Mange jeg kjenner sier at de enten ikke skal være sammen med en kortvokst, eller at de bare skal være sammen med en kortvokst. Akkurat det har ikke så mye å si for min del, jeg tror at man utelukker veldig mange da. Det er ikke høyden som betyr noe, sier hun.
Gir muligheter også
– Det er selvsagt mye fint med det å være kortvokst, det er ikke bare utfordringer. For min del er det beste alt jeg får oppleve. Det å være en del av NIK og være med i Kort og Lovende for å belyse kortvoksthet. Det kan også være positivt å være annerledes, man skiller seg ut. Hvis jeg er en del av en vennegjeng hvor jeg er den eneste kortvokste, er det kanskje meg de husker lettest. Det kan også åpne
dører, sier hun.
– Hvilke drømmer har du for fremtiden?
– Familie er veldig viktig for meg. Ideelt sett møter jeg kjæresten min gjennom noen jeg kjenner, sånn at jeg vet at han har gode intensjoner og noen som går god for ham.
– Jeg ønsker meg en familie og barn og kunne godt tenkt meg å flytte ut av byen og bo i enebolig, siden det var slik jeg vokste opp selv. Mamma og pappa har flyttet til Løten ved Hamar, og det er ikke fremmed for meg å bo i nærheten av dem, sier hun.
