Da Milan endelig fikk se bilde av sin biologiske far, ble han forbløffet: – Jeg skjemmes ikke over faren min
Milan Schrøder fra Førde fikk aldri møte sin biologiske far, men han bærer hans navn med stolthet. – Han var en god mann, sier han.
krigen og i etterkrigsårene gode minner.
Førde i Sunnfjord: Grusveien opp til Solheim nord for Førde er bratt og lang. Fra hovedveien kan du skimte gården langt oppe i fjellsidene.
Når du kommer opp dit, tar utsikten mot Sandegga i øst nesten pusten fra deg. En liten tømmerhytte står alene på en høyde litt ovenfor gården, her inne venter Milan Schrøder med fyr i ovnen.
– Sett deg der, du, sier han og peker på gyngestolen.
Det er i denne stolen Milan pleier å sitte. Gyngestolen er plassert sånn at du har panoramautsikt ut gjennom det store stuevinduet.
I løpet av de timene jeg sitter der, skal «maleriet» foran meg endre seg kontinuerlig i takt med solen som går ned i vest og som skinner på snøkledde fjelltopper. Fargene skifter og landskapet endrer seg i rødskjæret fra solnedgangen.
– Du blir aldri lei denne utsikten, sier Milan stolt.
Hardt arbeid
Her oppe har han vokst opp.
Her måtte han jobbe fra morgen til kveld sammen med tvillingbroren Norodd, besteforeldre, onkler og søskenbarn.
Og her oppe ble han skjermet fra mye av ondskapen og dårskapen nede i bygda. For Milan og Norodd var de laveste på rangstigen da de var små. Guttene ble født under krigen i 1942. Faren var tysk soldat. Moren var det de kalte for tyskertøs.
– De forlovet seg ni måneder før vi ble født, sier Milan og viser frem gullringen med farens navn inngravert. I dag er det Milans datter Monica som bærer ringen. Heller ikke hun skjemmes over sine besteforeldre.
Les også: Butikken har vært i familien i fem generasjoner: Nå står Lars Erik (22) klar til å overta
Forbudt kjærlighet
Milans historie er en trist historie om ulovlig kjærlighet, om to små barn og en ung kvinne som fikk kjenne nordmenns vrede i fredsårene etter krigen.
Det er historien om to mennesker som elsket hverandre, men som på alle måter ble stanset i sine forsøk på å få være sammen.
– De fortalte min mor at han var død, sier Milan.
For faren rømte fra Norge i 1943. Han rømte ikke fra de allierte, men fra tyskerne som kommanderte ham til å kjempe ved Østfronten.
Tyske Milan ble fanget av franskmennene, og i fangenskap ble han skamslått og torturert så mye at han ble liggende ett år på sykehus da han kom seg ut av fangenskapet.
– Mor fikk aldri vite at han faktisk overlevde, og at han flere ganger forsøkte å få kontakt med henne og oss barna. Han ble avvist av både norske og tyske myndigheter gang på gang. Til slutt ga han vel opp, sier Milan og henter et bilde fra veggen. Det viser en flott, ung mann som så vidt er passert 20 år, i tysk uniform. Han ser lykkelig ut.
– Han var stasjonert i Stryn hvor han drev med oppmåling. Vi har vært i kontakt med folk som husket ham, og vi har sett ruinene etter steder han var med å bygge opp. Vi har et tydelig inntrykk av at han trivdes og var godt likt av lokalbefolkningen her oppe.
Kvinner som giftet seg med «menn fra fiendestat» i krigstid, måtte ta mannens statsborgerskap. Dette gjaldt kvinner som hadde vært kjæreste med eller fått barn med tyske soldater under krigen.
Disse kvinnene ble kalt tyskertøser og barna tyskerbarn, og mange av dem ble utsatt for overgrep etter krigen. De fikk tysk statsborgerskap og ble sendt ut av landet.
Bærer ikke nag
Milan er ikke en mann som bærer nag til noen. Likevel er det noe sårt over minner han gjenskaper. Minner om harde ord og utestengelse, og om en mor som bodde langt borte.
– Mamma var tøff. Hun sto opp for seg selv og tok igjen når noen gikk mot henne. Men hun måtte ha arbeid. Først jobbet hun nede i Førde, men snart flyttet hun til Bergen hvor hun ble værende.
Selv vokste Milan og broren opp hos besteforeldrene oppe på Solheim. Her måtte de ta del i arbeidet på gården. I slåttonna kunne de bli vekket klokken tre om natten for å slå gresset som da var fuktig av rim. De måtte jobbe i mange timer, helt til solen sto opp og tørket gresset.
– Bestefar fikk laget små langorver til oss som vi slo med. Han sa alltid at de fikk bedre tak når gresset var fuktig om natten. Vi måtte jobbe som bare det, men det hadde vi ikke vondt av.
Milan klager ikke. Nattarbeidet skapte også gode minner om lyse nattetimer om sommeren, solen som våknet og den gode følelsen av å legge seg ned etter timer med hardt arbeid.
Selvsagt savnet guttene moren, men hver gang hun kom hjem til Solheim på besøk, var det fest. Da hadde hun med seg godsaker de ellers bare kunne drømme om.
Les også: (+) Asbjørn (92) og Vivian (89) er stormende forelsket: – Det går ikke en time uten at jeg tenker på henne
Klarte å spore opp faren
Milan og Norodd ble tidlig fortalt at deres far døde under krigen. De forsto også at han hadde betydd noe helt spesielt for moren som aldri fornektet forholdet eller farens bakgrunn som tysk soldat.
Anny Solheim gikk med hodet høyt hevet etter krigen, og hun giftet seg aldri igjen. Det var bare én mann for henne. Dessverre døde hun i 1998, fem år før Milan døde i sin hjemby i Tyskland, og før sannheten om tyske Milan skulle komme for en dag.
– Vi hadde forsøkt lenge å finne ut hva som skjedde med ham, blant annet gjennom Frelsesarmeen. Først i 2010 skjedde det noe. Min nevø er gift med datteren til en politimann. Han sa ja til å lete litt i gamle papirer for å se hva han kunne finne.
Det han fant, var hjerteskjærende. Milans tyske far, og Monicas farfar, hadde overlevd krigen.
Det viste seg at Milan og Norodd hadde to halvsøstre som levde i beste velgående og bodde i Tyskland.
– Vi har fått tilgang til dokumenter som viser at vår far forsøkte å få komme tilbake til Norge. Han ville gjenoppta kontakten med mor, og han skrev til myndighetene at han hadde to sønner i Norge. Men alle forespørsler ble avvist av både norske og tyske myndigheter, sier Milan
Datteren Monica viser frem brev og dokumenter de har kopier av. Han vil ikke reflektere over hvordan livet ville vært om faren hadde fått innvilget reise til Norge, men det er sårt å vite at han aldri fikk møte og aldri vil få møte sin biologiske far.
– Alt jeg har funnet ut om ham, alt jeg har fått fortalt, skildrer en god mann jeg gjerne skulle ha kjent. Se, her er et bilde av ham før han døde.
Milan henter et bilde av en godslig, eldre mann.
– Da jeg så bildet første gangen, trodde jeg det var broren min, Norodd. De er prikk like.
Les også: Vibeke sluttet å le. Gleden, matlysten og søvnen forsvant. Så forsto hun hva som var galt
Møtte tantene sine
Milans far ble boende i Tyskland etter krigen, i en liten by nær grensen til Luxemburg hvor han giftet seg og fikk to døtre og en sønn. Han flyttet senere til USA og døde der i 2003.
Noen år senere dro Monica til Tyskland for å hilse på sine to til da ukjente tanter. Senere kom den ene av Milan og Norodds to halvsøstre til Norge for å møte sin norske familie, og for å se hvor faren hadde vært stasjonert under krigen.
Da Milan fikk lese papirene som viste farens forsøk på å få kontakt med sønnene i Norge, tok han et valg han er stolt av i dag.
– Jeg byttet navn fra Milan Solheim til Milan Schrøder. Det var mors ønske. Da vi forsto at han ikke døde, og heller aldri hadde sviktet oss, kjente jeg på en stolthet. Så vidt meg bekjent, gjorde ikke far noen vondt, heller ikke under krigen, sier Milan, som i dag er enkemann.
Da han var i militæret, møtte han sin store kjærlighet Liv Marit. De giftet seg i 1967 og fikk tre døtre. De bosatte seg på Askøy utenfor Bergen hvor Milan fremdeles bor, men han tilbringer mesteparten av tiden i tømmerhytta på Solheim.
Her hjelper han datteren Monica som i dag eier og driver gården Milan vokste opp på.
Fortalte aldri om sønnene
Milan og Norodds halvsøstre Walburga og Marina vokste opp uten å vite at de hadde to brødre i Norge. Faren til Milan satt i fangenskap etter krigen helt frem til 1948.
Da han ble satt fri, ønsket han å gjenoppta kontakten med kvinnen han hadde forlovet seg med i Norge seks år tidligere. Men etter å ha søkt og fått avslag på å få komme til Norge for å gjenforenes med Anny Solheim og deres to sønner, ga han opp.
Da han senere giftet seg i Tyskland og fikk to døtre, valgte han å tie om sitt liv i Norge. Han fortalte aldri om de to guttene som vokste opp i Førde.
– De syntes det var litt spesielt og trist at de ikke visste om oss, og aldri fikk bli kjent med familien i Norge. Men det var kanskje både sårt og vanskelig for min bestefar å rippe opp i disse følelsene, sier Monica Solheim, Milans datter.
Gjennom det hun får fortalt av sine nye tanter, ser hun mange likheter mellom sin egen far Milan og sin bestefar Milan.
Milan og broren Norodd fikk møte søstrene sine før Norodd dessverre døde for noen år siden. Anny Solheim fikk aldri møte igjen sin store kjærlighet.
