Det store mørket bak smilet:
«Unnskyld» står det i emnefeltet i e-posten fra Thomas. Noe er veldig galt
Thomas pleier aldri å sende e-post. Hun blir iskald da hun ser at det står «Unnskyld» i emne-feltet.
Thomas er sønnen, broren, barnebarnet, kompisen og den glade godgutten til så mange mennesker som tror at 27-åringen har det bra.
Mer enn bra til og med: Thomas har fått seg en jobb han liker, flyttet fra Sørlandet til hovedstaden, og deler leilighet med en kamerat.
Han må jo ha det supert!
Så feil kan alle ta.
E-posten
Thomas søster, Marianne Giljebrekke Isaksen (37), var på også jobb den sommerdagen for fem år siden. Den dagen. Den dagen da Thomas nettopp hadde sendt en e-post til mammaen sin.
Det var glovarmt ute. Umulig å finne seg en kjølig plass. Marianne var i ferd med å avslutte lunsjpausen da sjefen hennes kom inn. Bak henne sto Mariannes ektemann. Han var stiv i blikket.
«Er det ungene?»
«Nei», svarte ektemannen.
«Hvem er det da?»
«Det er Thomas», sa han med vag stemme.
I bilen fortalte ektemannen om en e-post som moren Anne Giljebrekke (63) hadde fått:
«Det står «unnskyld» i emnefeltet. Det lignet et selvmordsbrev», fortalte ektemannen.
Trenger du noen å prate med?
Hvert år tar rundt 650 mennesker livet sitt i Norge. Tre av fire av dem er menn. Er du pårørende til noen som er i krise, eller har du selv hatt tanker om å ta ditt eget liv? Her kan du få hjelp:
Pårørendeorganisasjonen LEVE: 22 36 17 00 eller leve.no
Mental helse sin hjelpetelefon: 116 123.
Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 04.
Trenger du akutt hjelp? Ring 113.
For Marianne var det helt utenkelig. Gladgutten Thomas, han som sendte bilder og meldinger om livets glade dager.
Marianne kastet seg på telefonen til moren. Hun forteller at i e-posten hadde han fortalt om selvmordstankene. De hadde kommet oftere og oftere den siste tiden.
Men hvor var Thomas? Marianne, moren og de andre i familien ringte og søkte febrilsk.
Så fant storesøster, Carina (38), Thomas’ posisjon på en app på telefonen sin, og de varslet politiet.
– Politifolk, hunder og ambulanse dro til stedet. Vi vekket vår minste søster, Miriam Giljebrekke (22), og satt kursen fra Sørlandet mot Oslo, forteller Marianne.
Nå var deres eneste håp at Thomas ble funnet i tide.
Plutselig kom en telefonsamtale som endret stemningen helt.
– De hadde funnet Thomas. Langt borte fra sentrum. De klarte ikke å redde ham. Han pustet ikke mer, forteller Marianne med tårer i øynene.
De måtte av veien, umiddelbart. Mamma Anne, lillesøster Miriam og storesøster Marianne stoppet på en bensinstasjon.
Dei kunne ikke tro det. Verden gikk i tusen biter for familien. Oppløst av sjokk og tårer bestemte de seg likevel for å kjøre til Oslo.
De måtte bare se Thomas en siste gang. Denne gangen skulle de ikke møtes ved Thomas leilighet, men i et kapell.
Les også: Tove, Kari, Gro Anita og Nina opplevde alle foreldres mareritt
Økonomiske problemer
Etter et sjokkartet møte med den døde broren og sønnen, dro de etterlatte rett til Thomas leilighet.
– Vi håpet å finne ut hvorfor Thomas valgte å avslutte livet. Da vi kom inn på rommet hans var alt som vanlig.
Familien begynte å pakke sammen tingene, da de plutselig fikk øye på noe som ble begynnelsen på forståelsen.
– Vi fant en hel bunke med regninger. Den ene med en større sum enn den andre. Vi kunne se at regningene hadde mangedoblet seg, forteller søstrene.
Familien var klar over at Thomas ikke alltid hadde vært den beste med penger. Han hadde flere ganger kjøpt dyre ting spontant, slik som biler, da han var yngre.
Men nå hadde han jo en god jobb og stabil inntekt. Det var ingenting som tilsa at han levde et luksusliv eller var ukritisk med penger.
Etter hvert som de åpnet brevene ble gjelden bare større. På mobilen fant de flere hissige påminnelser fra kreditorer Thomas skyldte penger til.
Thomas hadde opparbeidet seg stor gjeld.
Søstrene forsto snart at broren hadde viklet seg inn i en opplevelse av et umulig tårn av gjeld.
– Men hvorfor sa han ikke noe til oss, eller bestekompisene? Vi har jo opplevd ganske mye i vår familie, og alltid snakket åpent om det, undrer de.
I e-posten Thomas sendte moren, forklarte han sine vonde tanker.
Det er vondt å lese, og søstrene og mor bytter på ordene når de forteller fra selvmordsbrevet:
– Han skrev at selvmordstankene kom tettere og tettere på. Først kunne de komme nå og da, men til slutt kom de hvert femte minutt. Det tok helt av, forteller de med tårer i øynene.
For mamma Anne kom det hele også som et sjokk, rent profesjonelt, som er knallhardt å bearbeide.
– Selv om jeg er utdannet psykiatrisk sykepleier og har jobbet i fagfeltet, så hadde jeg ingen aning om at min egen sønn strevde på denne måten, sier Anne.
Unngå rykter
De bestemte seg for full åpenhet for venner og familie.
– Alle vennene til Thomas måtte få vite det fort før rykter og usannheter fikk spre seg. Selv om klokka nærmet seg midnatt var det viktig for oss å fortelle hva som hadde skjedd. Vi skrev et innlegg på Facebook-veggen til Thomas. Der fortalte vi sannheten på en mest mulig skånsom måte, erindrer de.
Dagen etter kom én etter én av vennene til Thomas til Oslo.
– Det var veldig rørende å se hvor mange som samlet seg for Thomas. Vi prøvde å svare på de spørsmålene som folk måtte ha rundt situasjonen, forteller søstrene.
Sorgen
Bare noen dager etter sjokket, reiste familien tilbake til Sørlandet.
– Vi trengte å sørge. Samtidig så var det mye som måtte ordnes. Vi skulle planlegge begravelsen for Thomas, forteller de.
Familien ser tilbake på en tøff tid.
– Vi hadde mer enn nok med å ta vare på oss selv. Vi var i fullstendig sjokk. Vi skulle tilbake til mann og barn, men med et familiemedlem mindre.
Det er fem år siden det utenkelige skjedde. Fem år siden Thomas Giljebrekke Tangerud valgte å avslutte livet, bare 27 år gammel.
Moren og søstrene har ulike måter å takle sorgen på.
Smerten står tatovert i ordene når Marianne forteller om den flotte lillebroren hun elsket så høyt. Han som hadde et så bra liv der inne i Oslo, trodde de alle.
– Han var en skikkelig gladgutt. Det var alltid mye liv rundt ham. Det var alt fra sprø påfunn og festing til ferieturer. Han var gjengens midtpunkt, enten det var på dansegulvet eller hjemme hos familien, forteller hun.
Igjen sitter en mor og tre søstre med et voldsomt savn. Hvordan kunne gladgutten Thomas velge å ta sitt eget liv?
Minstemann i flokken
Vi må tilbake til begynnelsen. Thomas vokste opp i idylliske Søgne utenfor Kristiansand. Han var den eneste gutten i søskenflokken på fire.
– Jeg synes det var veldig stas å ha en lillebror. Vi er jo ellers bare damer i familien. Selv om han var broren min, var han en av mine beste venner, forteller Marianne.
Hun griper mobiltelefonen. Bildene viser broren som en super onkel for barna hennes.
– Thomas lekte med dem. Han var alltid glad for å være sammen med dem. Det var alltid stas å ha onkel på besøk.
Les også (+): Fredrik Skavlan åpner opp: – Foreldrene mine mente at jeg burde utredes
Flyttet til Oslo
I 20-årene begynte flere av vennene til Thomas å flytte til hovedstaden, og han fulgte etter selv om han ikke noen riktig plan.
– Thomas var god med mennesker, og skaffet seg jobb sentralt i Elkjøp-kjeden. Han bare pakket tingene sine og flyttet til Oslo, sier Marianne.
Bestekameraten til broren var allerede på plass i hovedstaden, og Thomas flyttet rett inn i leiligheten hans.
– For oss i familien så det ut som Thomas levde drømmelivet, fortsetter hun.
Søsteren må samle seg når hun forteller om den grufulle opptakten til dramaet som snart viste seg å foregå i skjul inne i hodet til lillebroren.
Familien fikk stadig bilder og meldinger om at Thomas levde det beste livet sammen med vennene sine i storbyen. Helt til den varme dagen i august 2020, og Thomas sendte en e-post.
Behov for å dele
Når jeg møter søstrene og mamma Anne hjemme på Sørlandet har det gått fem år. Sjokket har lagt seg, men sorgen lever de fortsatt med. De forteller om hverdagen.
– Vi har veldig forskjellige måter å takle ting på, forteller søster Carina.
For mamma Anne har det vært viktig å være åpen om sorgprosessen.
– Jeg hadde et stort behov for å dele. Vår historie kan hjelpe andre, og gi mer kunnskap, forteller hun.
Åpenheten resulterte i en bok, podkast og senere som en jobb i pårørendeorganisasjonen LEVE.
– Det har vært en prosess for meg. Jeg har jobbet meg gjennom det gjennom å formidle, sier Thomas mamma.
Ulike prosesser
For Carina var det andre tiltak som måtte til.
– Jeg måtte forstå mer om følelser. Å gå i terapi har vært veldig viktig for meg. Det å forstå mine reaksjoner, gjorde at jeg kom nærmere meg selv, sier hun.
Marianne forteller om sin prosess:
– Jeg er nok mer praktisk anlagt. For meg måtte livet gå videre på et vis. Jeg måtte la det synke mer inn.
For Marianne har graven vært viktig.
– Jeg kunne gå på graven hver dag. Jeg kjøpte de fineste rosene for å pynte opp. Det betydde veldig mye for meg, forteller hun.
Selv om familiemedlemmene har taklet sorgen på ulikt vis, har det gjort at de har kommet nærmere hverandre.
– Vi har en ting til felles, og det er at vi alle tror på noe større enn oss selv. Det ironiske i det er at vi tror på forskjellige ting, sier Carina.
Hun forteller om troen sin.
– Jeg er alternativ, og tror at Thomas er en del av oss hver dag.
For Anne, Marianne og Miriam er kristendommen viktig.
– Vi tror at Thomas er i himmelen. Der kan vi møtes igjen. Det er en viktig trøst for oss, forteller de.
I det daglige er ikke Thomas glemt.
– Vi har mange bilder av han i hjemmene våre, og vi snakker om ofte om ham. Thomas ga oss mange gode minner, og ikke minst glede, forteller de.
Grenser
I dag er familien samlet, og forteller om gode relasjoner til hverandre.
– Vi har alle et godt forhold til hverandre, men det har gått seg til, sier søstrene.
– Vi har hatt perioder der vi måtte ha avstand til hverandre. Vi har hatt så ulike måter å bearbeide sorgen på at vi har trengt pauser og pusterom. Heldigvis har vi klart å akseptere dette hos hverandre, forteller de ærlig.
Carina forteller om hennes erfaringer:
– Det har vært perioder der jeg måtte si nei til besøk av familien. Jeg har hatt mer enn nok med min egen sorg og bearbeidingen av den. Men dette har gjort oss sterkere sammen.
De andre nikker.
– I dag er vi veldig nære som familie, men det handler om nettopp dette: Vi tåler hverandres grenser, og respekterer at vi er forskjellige, sier Marianne.
En ting er de alle enige om, og det er viktigheten med å være åpen om problematikken.
– Vi er alle opptatt av at Thomas sin stemme og kjærlighet til andre mennesker skal leve videre. Og vi er overbevist om at åpenhet rundt temaet selvmord, og kunnskap om hva slags hjelp man kan få, er avgjørende for at dette ikke skal skje i andre familier.
Trenger du noen å snakke med?
Er du pårørende til noen som er i krise, eller har du selv hatt tanker om å ta ditt eget liv? Her kan du få hjelp:
Pårørendeorganisasjonen LEVE: 22 36 17 00 eller leve.no
Mental helse sin hjelpetelefon: 116 123.
Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 04.
Trenger du akutt hjelp? Ring 113.
