ukjent arving
Eva fikk sjokk da hun uventet arvet en halv million. Det ble starten på en historie med bismak om hennes ukjente onkel
– Det var ingenting ved farfar som kunne røpe at han bar på en slik hemmelighet, forteller barnebarnet Eva Nertun.
Eva Nertun fikk nærmest sjokk da en arv fra en totalt fremmed onkel hun aldri hadde hørt om, plutselig dalte ned i fanget hennes. Arven kom fra farens ukjente halvbror, Bjørn Rudolf.
Men far var død, og derfor gikk arven videre til hans barn og søsken og deres barn igjen. En halv million kroner skulle nå fordeles mellom Eva og hennes søsken, kusiner og fettere.
Men det var ikke bare fryd og gammen, synes Eva, som er datter av Bjørn Rudolfs halvbror, John. Særlig ikke etter at hun fikk høre om livet til han som hadde hatt disse pengene på sparekonto i alle år.
En trist skjebne
– Arven kom med en bismak, det er helt sikkert. Særlig fordi vi synes det var leit å høre om den triste skjebnen til vår ukjente onkel. Både måten han kom inn i livet på, og gikk ut av det på, var jo veldig sørgelig. På den annen side ble jeg usigelig lettet da jeg fikk høre at farfar i hvert fall påtok seg farskapet og betalte bidrag for gutten til han ble voksen, sier Eva.
Noe annet hadde vært langt verre å fordøye.
– Farfar var en sjarmerende og morsom mann som reiste mye i jobben sin. Men at han hadde hatt en utenomekteskapelig affære, var aldri i våre tanker. Man hører jo at slikt forekommer, men vi var helt fremmede for at det kunne ha skjedd i vår familie.
– At farfar var utro, er fremdeles ganske rart å tenke på. Han var en varm og morsom familiemann, og det virket alltid som om han og farmor hadde det veldig godt sammen, minnes Eva, som var 13 år da farfar døde og husker ham godt.
Hun forteller også historien sin i dokumentarserien Ukjent arving på NRK. Programleder Tarjei Strøm og slektsforsker Kai-Samuel Vigardt sporer opp det som for staten blir beskrevet som ukjente arvinger.
Les også: (+) "Fred", sto det over døren på klosteret. Så ble det bombet sønder og sammen
Religion og streng moral
Men farfar Carl Emil Madsen var utro. Vinteren 1929 møtte han en vakker, 25 år gammel jødisk kvinne i Trondheim. Hun het Rosa Zuckermann og kom fra et hjem der det strenge religiøse livet sto i fokus.
Carl Emil var en reisende handelsmann, nesten 20 år eldre enn henne, med kone og barn der hjemme. Skjønt, akkurat det holdt han trolig tett inntil brystet.
Han flørtet med Rosa, og det fikk alvorlige følger. Å bli gravid mens du ennå var hverken forlovet eller gift, var nærmest utenkelig den gang.
Hvis det skjedde, var det en skandale så stor at vi i dag knapt kan forestille oss hvilken desperat fortvilelse Rosa følte da hun oppdaget at hun var gravid med den kjekke mannen fra Østlandet.
Men hun så en annonse i Aftenposten der det sto: «Dame får godt og vennlig opphold. Rimelig pris. Barnet besørges bortsatt.»
Det var slett ikke uvanlig med slike annonser i avisene på 1920- og 1930-tallet. Spesielt jordmødre tilbød ofte tjenester som dette. Selv om naboer visste hva som foregikk, ble det aldri snakket høyt om.
Rosa slo nummeret som sto i annonsen, satte seg på toget og fødte sin lille sønn i skjul.
En dyster start
Å få det man på den tiden kalte en lausunge, var ikke bare en skam for den unge moren, men også for hennes foreldre og søsken. Ordet lausunge ville klebe seg til barnet så lenge det levde.
Rosa så ingen annen utvei enn å gi fra seg det lille livet hun bar på. Hun fødte en sønn i et fremmed hus og forlot ham der hos jordmoren.
Hun sørget deretter for at gutten fikk et fosterhjem.
Under oppveksten hørte Bjørn Rudolf aldri noe fra sine biologiske foreldre. Selv forsøkte han heller aldri å ta kontakt.
I ettertid vet man at Rosa skrev flere brev til sønnen da han var blitt voksen, men de havnet enten i søpla eller ble brent på bålet. De som kjente Bjørn Rudolf, kan fortelle at han aldri snakket om familieforhold eller nevnte et ord om sitt biologiske opphav.
Trolig var det for smertefullt.
Les også: (+) Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Den store gevinsten
Bjørn Rudolf levde et stille og rolig liv, giftet seg aldri og fikk ingen barn. En venn som vokste opp sammen med ham, forteller at det var en kjent sak at Bjørn Rudolf var skarp i matte, og at han gjerne hjalp ungene i nabolaget med leksene.
Han ble arbeidsufør etter å ha blitt sparket av en hest, han likte seg veldig godt på travbanen. Etter sigende skal han ha vunnet en stor pengepremie en gang på 1950-tallet.
Vennen tror det er disse pengene som var opphavet til den store arven han etterlot seg.
Men skryte av gevinsten? Nei, det gjorde Bjørn Rudolf aldri. Han var snarere en beskjeden mann av få ord.
Trist avslutning
Da Bjørn Rudolf var i begynnelsen av 20-årene, husker vennen veldig godt at han begynte å få regelmessige brev fra det som var hans biologiske mor. Hun het Rosa og bodde i Sverige.
Det var tydelig at hun ønsket kontakt. Men kanskje var Bjørn Rudolf for skuffet, sår, sint og bitter? I hvert fall svarte han aldri på morens brev, og så vidt man vet, møttes de aldri.
Bjørn Rudolf var en einstøing, men alltid vennlig i kontakt med andre. Han døde i en ulykke i 2014. Bilen han satt i, kolliderte med et tog på en uoversiktlig og dårlig merket jernbaneovergang.
Han ble 85 år og etterlot seg tilsynelatende ingen arvinger, men over en halv million kroner på en bankkonto.
Les også: (+) Planen var elendig, utstyret likeså − slik endte kidnappingen av Rinnan i fiasko
Den ukjente familien
Kai-Samuel Vigardt fra TV-serien Ukjent arving er spesialist på å lete i gamle arkiver. Han fant ut at Bjørn Rudolfs mamma Rosa bare fikk ett barn, nemlig Bjørn Rudolf.
I 1942 jaktet tyskerne på jøder for å deportere dem med skipet Donau til Polen og rett til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Flere av Bjørn Rudolfs slektninger var ombord. Rosa klarte å rømme til Sverige og slo seg ned i Gøteborg.
Bjørn Rudolfs far, Carl Emil Madsen, levde sitt familieliv med kone og fire barn på vestkanten i Oslo og fikk flere barnebarn.
Det er disse barnebarna som er Bjørn Rudolfs arvinger, og som nå skal dele den ukjente onkelens formue.
Eva er en av dem. Hun er veldig glad for å høre at Bjørn Rudolf i hvert fall hadde en noenlunde god barndom i fosterhjemmet.
Etter å ha fått hele historien om farfars utenomekteskapelige sønn, synes Eva det er trist å tenke på at onkel Bjørn Rudolf aldri ble inkludert i hverken sin mors eller fars familie.
Men slik var tiden den gangen – en tid med mye skam og enda flere fordommer.
