Carl rydder søppel i gatene
Carl Christensen (63) var mangemillionær. Så mistet han alt
Da alt var som best, kunne Carl bli oppringt med beskjed om at han hadde tjent 250.000 kroner de siste tre dagene. Nå får han 7900 kroner i måneden i livsopphold fra NAV.
Den siste høstsolen skinner over Oslo. På Frogner kommer en høy, tynn mann gående, i helsvarte klær og med caps på hodet. Han bærer en pose og en slags stokk og har målbevisst gange.
Carl Christensen (63) jobber i Kirkens Bymisjons arbeidstiltak. Carls jobb er å rydde gater.
For mange år siden levde han i materiell overflod.
Da faren døde, ble han så rik at han hadde Bentley med privatsjåfør der han bodde i Sveits.
I tillegg eide han en stor leilighet i et fasjonabelt strøk av Oslo.
To ytterpunkter
Han bor fortsatt i samme område i Oslo, bare mer kummerlig.
Nærmere bestemt i en 30 kvadratmeter stor kommunal bolig. Nå står en av naboene hans og roper ut av vinduet at han er blitt hacket og trenger hjelp. Han er tydelig ruset.
– Livet mitt er ikke så verst for tiden, og jeg er veldig glad for at jeg jobber og gjør noe meningsfullt. Det er ikke småtteri vi får til i gatene her, sier han etter at vi har hilst pent og satt oss ned med hver vår store kopp kaffe.
Få mennesker har så god innsikt i de to ytterpunktene rik og fattig.
Carl har opplevd dem begge fullt ut. Når han forteller om oppveksten, er det tydelig at den på mange måter var god.
Men barndommen ble broket fordi foreldrene ble skilt. De første årene ble han boende hos moren.
Materielt sett hadde de det helt greit, uten at det var snakk om noen overflod, poengterer han.
Les også: Foreldrene reagerte på at Lucas (1) vannkopper var annerledes enn brødrenes. Så startet marerittet
Skulle overta firmaet
Da han skulle begynne i fjerdeklasse, flyttet Carl til faren og den nye kona hans i Sveits.
– Pappa drev et stort stålgrossistfirma og gjorde det bra. Jeg gikk på skole der, fullførte gymnaset og studerte økonomi. Faren min ville lære meg opp til å overta forretningen, forteller han.
I disse årene var han på ingen måte en rik pappagutt. Han måtte jobbe for sin egen fremtid og fikk ikke alt han pekte på. Carl tilegnet seg kunnskap om forretningslivet og hadde en plan.
– Da jeg var 26 år, døde pappa. Planen var i utgangspunktet å drive firmaet hans videre. Mens vi ventet på arveoppgjøret, fikk jeg månedlige beløp å klare meg med. Det samme fikk søstrene mine, så vi var veldig heldige, minnes han.
Ble mangemillionær
Da arveoppgjøret endelig var i havn etter noen år, ble han en 30 år gammel mangemillionær. Han bestemte seg for å tilbringe mer tid i Norge og kjøpte en dyr leilighet i Oslo.
– Jeg kjøpte en leilighet på Aker Brygge kontant. Da jeg hadde klart å overtale søstrene mine til å selge firmaet, plasserte jeg min del av pengene i aksjer. Samtidig begynte et liv i sus og dus, både i Sveits og Norge, innrømmer han.
Han smiler og sier at han følte seg så rik at han egentlig ikke trengte å gjøre annet enn å plassere pengene trygt og nyte godt av stort utbytte.
– Det ble en slags eufori, og jeg levde et luksusliv med høy sigarføring, forteller han.
Enormt forbruk
Når du føler at du har ubegrenset med midler, er det lett å bli høy på seg selv og tilværelsen. Ikledd dyr dress gikk Carl på fine restauranter når han var i Oslo. Han drakk de beste vinene og den dyreste konjakken.
– I begynnelsen var det veldig gode tider innen shipping. Jeg kjøpte aksjer som dro inn seks millioner kroner på under ett år. Forbruket mitt ble bare høyere og høyere, jeg følte nok at alt gikk til himmels, erkjenner han.
Carl smiler ofte når han tenker tilbake. Han viser et bilde av et luksushus han kjøpte i Florida da han bodde der. Han var så rik at han kunne gjøre hva han ville. A4-livet trengte han ikke engang å tenke på.
Les også: (+) Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass
Fra fest til panikk
I en periode drev han med valutatrading og kunne tjene 60.000 kroner på en uke. Det var for småpenger å regne.
Ute på byen levde han livets glade dager og spanderte på alle.
Ingenting var normalt, ser han i dag. Han forbrukte uten å tenke. Hver eneste ukedag var en sammenhengende fest. Så kom dop inn i festlivet til Carl.
– Det var da jeg begynte å misbruke kokain at jeg mistet oversikten, sier han, og rister på hodet.
I 1990 kom Irak-krigen, og han forsto at han måtte selge shippingaksjene før de nådde bunnen. Da det var gjort, satt han kun igjen med en tredjedel av formuen.
Carl fikk panikk. Det førte til at han tok dårlige valg.
Alt ble borte
Kort fortalt endte Carl opp i en ettromsleilighet som han leide.
Til slutt skyldte han husleie for tre måneder. Alt han eide av private, verdifulle ting, som fotografier og kunst, ble lagt på et lager. Men han klarte ikke å betale leien der heller. Til slutt var alle eiendelene borte.
I dag sier han at det kan gå rasende fort fra rikdom til fattigdom.
Carl erfarte at han hadde hatt mange dårlige vennskap, venner som var rundt ham da han hadde penger, men som forsvant da pengene ikke var der lenger.
– Når du har mistet alt, handler hverdagene bare om å overleve. Jeg måtte finne måter å tjene penger på, sier han.
I dag har ikke Carl et eneste bilde fra sitt tidligere liv, ikke fra barndommen, ikke av foreldrene, søstrene eller seg selv.
Han har ikke bilder fra rikmannslivet han levde heller, bortsett fra bildet han viser oss av huset han kjøpte i Florida.
Alt forsvant, uten at han vet hvor det havnet.
Bittert
Carl forsøkte å få et tilnærmet normalt liv etter den store nedturen, men klarte det ikke. En stund jobbet han på et callsenter, men det gikk dårlig.
Etter en stund fikk han jobbe i Frelsesarmeen for 200 kroner dagen, og det føltes fint. Alt var bedre enn ingen ting.
– Jeg hadde aldri hatt en vanlig jobb, jeg misbrukte rus, og jeg hadde ikke annet å vise til enn å ha rotet bort alt. Da sier det seg selv at jeg ikke fikk en bra jobb, sier han.
Han kunne hatt et bekymringsfritt liv. Carl medgir at det er bittert å tenke på, og at han er forbannet på seg selv på grunn av de dårlige valgene han tok.
– Jeg lot meg besnære av rikdom og penger og fikk så dyre vaner at jeg ikke hadde begrep om hva som var normalt, resonnerer han.
Les også: Da Rex (14) plutselig lå livløs på stuegulvet, visste Erling hva han skulle gjøre
Gjør vondt å tenke på
Da alt var som best, kunne han bli oppringt med beskjed om at han hadde tjent 250 000 kroner de siste tre dagene.
Nå får han 7900 kroner i måneden i livsopphold fra NAV.
– Når jeg tenker på at jeg kunne ha hatt familie, stort hus og en god jobb, gjør det selvfølgelig litt vondt.
– Jeg festet og rotet bort mer enn de fleste noen gang får mellom hendene. Jeg hadde mye moro i årene som rik, men det hjelper meg ikke nå, erkjenner han.
Ute på gaten igjen plukkes sneiper, plast, papirposer og annet søppel opp i rekordfart av driftige Carl. Han smiler som en sol og sier at han elsker tanken på at han er med på å lage et rent Oslo.
– Noen ganger stopper forbipasserende og takker meg. Jeg liker bedre å rydde enn å samle tomflasker, sier han.
Ensom hele livet
Når han ser tilbake på livet han har levd, har han valgt å bare tenke på det som var bra.
At du blir sett ned på når du ikke eier noe og lever på NAV, er han ikke enig i. Folk flest er veldig hyggelige.
Nå er det snart jul, og han tenker på de gode julemiddagene de hadde da han vokste opp. I hans familie var det alltid lutefisk, så han vil fortsatt gjerne ha det på bordet når julekvelden kommer.
– De siste årene har jeg deltatt på felles julaftenfeiring for folk på gata og andre som sliter. Jeg har allikevel landet på at jeg helst vil være hos meg selv. Å være ensom er ikke nytt for meg, det tror jeg at jeg har vært hele livet. Jeg har bestandig lengtet etter en kjæreste, men det har ikke vært lett å få til, sier han.
Hodet over vannet
Da han var barn, feiret familien alltid jul i storstua, rommet med alle de staselige og tunge møblene.
Ofte gikk de rundt treet og sang julesanger. Samme sted pleide faren også å ha stive og fine forretningsmiddager.
I dag pynter han ikke til jul. Det får holde at det er jul i Oslos gater.
Han sier klokt at han fikk mange sjanser og har fått som fortjent.
Dumme avgjørelser og dårlige valg forsøker han ikke å rømme fra nå i ettertid.
– Hvem vil du si at Carl er i dag?
– Jeg liker ikke mannen jeg ser i speilet, men han inni er flink til å finne løsninger og tilpasse seg. På gata klarer jeg å holde hodet over vannet. Det er på mange måter et tøft liv.
– For andre er jeg han som kommer med klypa i hånden, stirrende ned i bakken, og plukker søppel rett foran ansiktet deres. Det skal være bra plukket, sier han og ler.
Stolthet og Sonja
Å legge stolthet i oppgaven han har fått, er blitt det aller viktigste for Carl.
En periode malte han bilder. De sto i et lagerrom hos Frelsesarmeen.
Ett av bildene forsvant etter at dronning Sonja hadde vært på besøk. Så han antar at det ble kjøpt eller gitt til henne og ble med hjem til Slottet.
– Jeg har kanskje et uforløst talent. Men slik det er nå, selger jeg =Oslo og gjør gatene fine og rene, og det er helt ok. Jeg er lykkelig så lenge jeg har tak over hodet og noen kroner å leve av, sier Carl Christensen.
Godt tiltak
Arbeidstiltaket «I jobb Oslo» hos Kirkens Bymisjon er et lavterskel arbeidstilbud med betalt arbeid som alternativ til rus.
– Rytme, arbeidsfellesskap og struktur bidrar til redusert rusmisbruk, forteller virksomhetsleder Grete Mørch.
– Det å bidra og være en del av et arbeidsfellesskap, at noen forventer noe av deg, og at noen ønsker deg velkommen på jobb – alt dette skaper livsglede,tilhørighet og økt livsmestring.
– Flere bedrifterkjøper både gateryddetjenester og produkter fra verkstedene våre. Dette samarbeidet fører til mindre skiller og fordommer mot ulike samfunnslag i bybildet, sier Mørch.
