Fra venninner til søstre
Da Christiane var 16, flyttet hun inn til venninnen – det kan ha reddet henne
Da Christiane var 16 år, trengte hun en ny familie. Det fikk hun hos venninnen, Tuva Viveka. – Jeg har tenkt en del på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde havnet her, sier hun.
Familien Henrikhaugen på Dokka er samlet i anledning av Christianes 23-årsbursdag. Bursdagsbarnet har tatt turen fra Lillehammer, hvor hun nå bor og studerer.
Endelig får Nina (54) og Arne Henrikhaugen (61) alle ungene under samme tak igjen. Det er litt stusslig nå som alle har blitt voksne og er på vei ut én etter én.
Stemningen er god, og latteren sitter løst. Storebror Ruben Henrikhaugen (28) har bosatt seg i nærheten med kone og to barn, mens Tuva Viveka Henrikhaugen (22) er på vei ut av hjemmet for andre gang.
– Vi har alltid hatt et åpent hjem og har vært vant til at det både er mange unger og mye liv her. Men nå er det ganske stille, innrømmer både Nina og Arne.
De ble kjent med Christiane for mange år siden da begge jentene gikk på dans sammen på ungdomsskolen. Jentene ble venninner og har siden den gang hatt et nært vennskap. Tuva Viveka har vært en fortrolig for Christiane, som har vært mye på besøk hos familien Henrikhaugen.
Barnevernet ringte
– Vi har lenge visst at Christiane bodde i fosterhjem. Da Tuva Viveka nevnte at det ikke fungerte så bra, husker jeg at hun sa: «Hun får flytte inn hos oss, da.» Lite visste vi da at det skulle gå troll i ord, sier Arne.
Nina var på jobb som frisør da hun så opptil flere tapte
anrop på mobilen sin. Da hun sjekket nummeret, viste det seg å være fra barnevernet.
Der og da fløy tankene: «Hva i alle dager kan dette være? Hva er det Arne ikke har fortalt meg?»
Så hun ringte ham og sa litt bryskt:
– Jeg vet ikke hva det er du ikke har fortalt meg, men barnevernet har ringt meg, og jeg antar at dette gjelder deg. Så du får ringe dem, jeg gjør det ikke.
Arne skjønte ingenting, men tok imot telefonnummeret.
– Jeg ringte Nina opp igjen etter telefonsamtalen med barnevernet. Jeg sa det var lurt om hun satte seg ned, sier Arne.
Der og da var Nina i noen sekunder overbevist om at Arne hadde et barn han ikke hadde fortalt om. Men i stedet handlet det om at Christiane trengte et nytt fosterhjem, og læreren til Tuva Viveka hadde foreslått å høre med ekteparet.
– Jeg ble rimelig lettet over det han fortalte, og vi lo godt i etterkant, sier Nina.
Kort prosess
Da latteren hadde stilnet, satte de seg ned for å ta noen vurderinger og tenke høyt.
– Vi brukte et par kvelder hvor vi måtte la tanken lande litt og snakke oss igjennom hva vi tenkte om det. Vi tok også en prat med ungene. Det var jo et valg som påvirket dem også. Men det var vel ikke lange stunden vi tenkte. Etter tre dager var de på besøk hos oss for å godkjenne hjemmet og familiesituasjonen. Etter en uke var hun her, sier Arne.
Fosterfamilier
Familiemedlemmer og slektninger er ofte godt egnet som fosterforeldre. Det samme gjelder personer i barnets nettverk, som fotballtrenere, lærere eller venner av familien.
At barnet får bli i familien eller blant kjente gjør overgangen til et fosterhjem lettere. Fosterhjem som er rekruttert blant barnets slekt eller nettverk, blir fosterhjem på linje med andre fosterhjem og mottar samme form for godtgjøring og støtteordninger. Opplæringen er spesielt tilpasset for fosterforeldre fra barnets slekt eller nettverk.
Fosterhjemsplasseringer i slekt og nettverk forutsetter at barn og foreldre aksepterer løsningen og stiller særlige krav til å kunne mestre nye roller innad i en familie.
Kilde: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)
Christiane ante ingenting om hva som foregikk. Men hun var tilfeldigvis hjemme hos Tuva Viveka på overnattingsbesøk da barnevernet ringte henne og sa hvor hun skulle bo.
– Jeg ble så overrasket. Aller først ble jeg litt irritert på Tuva Viveka, som ikke hadde sagt noen ting. Men jeg skjønte hvorfor, og antagelig ikke jeg hadde trodd på henne om hun hadde sagt at jeg skulle flytte inn. Men så ble jeg bare veldig glad og utrolig lettet. Det ble en rar kveld med mye følelser, forteller hun.
Takknemlighet
Christiane flyttet inn i det første fosterhjemmet som seksåring og bodde der i ni år. Hun ønsker ikke å gå inn på hvorfor det ikke fungerte hos fosterfamilien, eller hvorfor hun ikke bor hos sin biologiske familie.
Frem til kvelden hos venninnen hadde hun i lang tid vært redd for hva som nå kom til å skje. Måtte hun flytte fra Dokka? Måtte hun starte helt på nytt på et annet sted, med en fremmed familie, ny skole og nye venner?
Usikkerheten satt i kroppen hennes, og det tok litt tid før hun fullt ut klarte å ta innover seg at hun skulle bo hos familien Henrikhaugen.
– Jeg har tenkt en del på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde havnet her. Da hadde jeg nok måttet flytte til en annen kommune, og jeg vet ikke om jeg hadde studert det jeg gjør nå. Jeg hadde nok ikke hatt de vennene jeg har nå heller. Livet mitt hadde sett veldig annerledes ut. Så jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å bo her, sier Christiane.
Hun beskriver at det skjedde en stor endring i henne da hun fikk falle til ro hjemme hos Nina og Arne. Det handler om noe så basalt som trygghet, noe alle barn og unge trenger for å utvikle seg og vokse som mennesker.
Å komme hjem
– Jeg følte at jeg fikk landet i den perioden. Etter kort tid merket jeg en forskjell på hvordan jeg oppførte meg, og hvordan jeg følte det inni meg. Jeg kunne bruke energi på meg selv og det jeg holdt på med i stedet for alt annet, og det ga meg ro, sier hun og smiler.
Det å få komme til et hjem som allerede føltes trygt og kjent, og å slippe å starte helt på nytt, utgjorde hele forskjellen.
– Jeg syntes det var utrolig flott å få være med på den utviklingen Christiane hadde. Da hun kom hit, slet hun litt med selvfølelsen og tenkte at hun ikke fikk til så mye. Men det tok ikke lang tid før alt løsnet, og hun ble trygg. Jeg husker da vi skulle begynne med øvelseskjøring. «Jeg klarer ikke dette, jeg», sa hun, men se hvem som er mest glad i å kjøre bil i dag. Christiane er rett og slett veldig reflektert og utrolig voksen for alderen sin, sier Arne og alle nikker og smiler.
Tenåringstid
– Vi hadde aldri tenkt tanken på å skulle være fosterhjem før. Men når det først ble som det ble, var det en veldig fin erfaring. Vi sitter bare igjen med at dette var fint. Kanskje vi har vært heldige, jeg vet ikke. Hadde vi vært mye yngre, hadde vi nok gjort dette igjen, sier Nina.
Hun kommer ikke på en eneste krangel, men innrømmer at hun følte på et ekstra ansvar for Christiane, som tross alt var i tenåringsperioden da hun flyttet inn til dem. Det er en tid i livet hvor mye skal prøves ut, og Nina og Arne måtte slippe henne ut og gjøre seg sine erfaringer.
– Vi måtte jo det. Jeg syntes det var litt mer utfordrende enn med mine egne barn, siden det var et ansvar jeg hadde tatt på meg. Men heldigvis gikk det fint, og vi bygde opp et tillitsforhold, sier Nina.
– Hadde jeg visst hvor fint det var å følge et ungt menneske og se det blomstre under trygge rammer, ville jeg ha startet som fosterfamilie for mange år siden, sier Arne.
Les også: Jenny og Thomas valgte dyr foran barn
Roser barnevernet
Foreldrene kan ikke rose barnevernet og oppfølgingen nok. De har kunnet ringe og stille spørsmål og få svar på alt mulig. Derfor synes de også det er viktig å fortelle om den viktige og gode jobben de gjør.
– Veldig ofte er det kun det negative som kommer frem om barnevernet. Men vår erfaring er så positiv. Vi har fått tålmodig veiledning og god oppfølging og kan absolutt anbefale andre å vurdere og bli fosterhjem, spesielt når det er noen du kjenner fra før. Det er jo det som er det beste for barn og unge, å få bo hos noen de kjenner fra før. Enten det er familie eller venner, sier Arne.
Christiane studerer i dag for å bli nettopp barnevernspedagog og hun jobber på eldrehjem ved siden av. Hun har valgt å være åpen om det å være fosterbarn fordi det er lettere på den måten.
– Mange har sagt at Tuva Viveka og jeg ligner på hverandre. De tror at vi er biologiske søstre, men vi har jo ulikt etternavn. Da forteller jeg hvordan det henger sammen. Folk har ofte mange spørsmål, og jeg synes det går helt fint å snakke om bakgrunnen min og forklare. Jeg studerer barnevernspedagogikk fordi jeg tenker at jeg kan bruke erfaringen min til å hjelpe andre, og at jeg vil forstå reaksjoner og andres situasjon på en annen og dypere måte enn den rent faglige, sier hun.
Les også: Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham
Fra venninner til søstre
For jentene ble det en myk overgang fra å være venninner til å bli mer som søstre. De hadde begge to hver sin omgangskrets i tillegg til en felles vennegjeng, noe som gjorde det lettere å få litt nødvendig avstand.
Ett år etter at Christiane flyttet inn, dro Tuva Viveka som utvekslingsstudent til USA. Da ble det lettere for Nina og Arne å komme tettere på Christiane.
– Alle i vennegjengen kjente til Christianes situasjon med fosterfamilien, men i starten var jeg litt usikker på hva jeg kunne fortelle og ikke. Men det gikk fort over, og da opplevde jeg det bare som om vennskapet og relasjonen vår fortsatte som før. I dag er vi like nære som vi alltid har vært, og det er alltid fint å treffes, sier Tuva Viveka.
Om noen måneder skal Christiane ut i praksis som barnevernspedagog. I mellomtiden skal hun bo på Dokka så fort studiene er ferdige for semesteret. Men denne gangen skal hun ikke bo hos Nina og Arne.
Blir i familien
– Christiane flytter inn i kjellerleiligheten hos meg. Hun er fadder for de to barna mine, så vi håper jo på litt barnevakt. Vi har lurt det med i et punkt i leiekontrakten, spøker storebror Ruben og ler godt.
– Så hun blir i familien. Egentlig skulle vi ønske vi
kunne ha dem hjemme til de ble tredve alle sammen, men det går jo ikke, sier Arne og ler.
Med julefeiringer, bursdager og mange ferieturer er det tydelig at Christiane har kommet for å bli. Eller som Ruben slår fast helt til sist:
– Hun er ikke fostersøstera vår, hun er jo søstera vår. Hun er en del av familien.
