Charlotte og Christine var helt vanlige jenter. Likevel ble skoleårene et mareritt

De var to vanlige små­jenter som gledet seg til å begynne på skolen. Bildene av de smilende og lysluggede jentene tatt på første skoledag gjør inntrykk. Heldigvis visste de ikke da hva som ventet dem.

Kanskje så du dem i TV 2-programmet Norge bak fasaden? For Charlotte og Christine ble barne- og ungdomsskolen i Hokksund i Viken et forferdelig sted å være. Det viktigste for dem i dag, er å bidra til at noe slikt ikke skal skje igjen.

De er blitt voksne nå, men ennå strammer det til i brystet når de ripper opp i livets vondeste hendelser.

– Selv om det tilsynelatende går bra med oss, bærer vi på ettervirkninger av hva vi gikk gjennom, forteller de til Hjemmet.

Men tilbake til hvordan det begynte. De første årene av oppveksten var gode.

– Mamma var alenemor, men for oss var det naturlig ikke å ha en far i livet vårt. Vi var mye hos besteforeldrene våre, og manglet ingen ting, minnes Charlotte.

Det er Charlotte som i ­hovedsak deler fra barndomsårene, Christine husker ikke så mye. For henne er det som om hele oppveksten er borte – som et sort hull. Sannsynligvis påførte hun seg et hukommelsestap da hun begynte å fortrenge alt som var vondt.

Les også: Da Christiane var 16, flyttet hun inn til venninnen – det kan ha reddet henne

Hvorfor oss?

Frem til de begynte på skolen, var livet fint. De lekte ute i gaten med venner og hadde det gøy.

– Da vi møtte opp til første skoledag, var jeg full av forventning og gledet meg. Men den trygge og gode hverdagen ble etter hvert borte, beskriver Charlotte.

Det begynte med erting da de gikk i tredje klasse, og i begynnelsen var det «uskyldig» erting som gikk på at de var tvillinger, men etter hvert fant de andre barna andre ting å henge seg opp i.

– Vi var helt vanlige barn, som ikke var spesielt pågående eller forsiktig. Hvorfor oss? Det har jeg tenkt mye på. Jeg tror at vår alminnelige væremåte gjorde det vanskelig for lærerne å forstå hva som foregikk, resonnerer Charlotte.

Hun husker at hun ble lei seg og begynte å reagere med sinne når de andre ertet. «Ikke reager foran dem, det gjør bare at de fortsetter», rådet mammaen. Etter hvert forsto hun at det trigget mobberne at hun viste følelser.

Fra femte klasse ble det ille. Det som i flere år hadde gått på utestengelse og setninger som «dere er dumme», eskalerte til mye verre ting. Fra da av føltes skolehverdagen som et mareritt.

Les også: Joachim og Neha møttes etter feilkobling på datingside – da sa det pang

Fikk ikke fred

De andre barna sa stygge ting om dem, som de ikke forsto hvor kom fra.

– Mamma var en oppe­gående dame, og vi hadde et godt hjem. Vi kom på skolen i rene, nye klær, hadde alltid matpakke med. Mamma gjorde virkelig alt hun kunne for oss, sier Charlotte.

Moren kontaktet skolen og snakket med både lærere og rektor, men det førte ikke til noe som helst. I de tidlige barneårene drev de med turn og senere svømming. Der hadde de venner og fikk være i fred. Og så spilte de fele og hardingfele. Det syntes de andre barna var rart, og de kalte det «teit» å spille et slikt instrument.

Hver enkelt hendelse var ikke alltid like stor, men summen av dem brøt de to jentene ned. De fikk aldri fred fra utestengelsen og kommentarene. De andre elevene gjemte bøkene deres. Var det gruppearbeid og de kom med et forslag, ble de alltid stemt ned.

Mens Charlotte var faglig sterk, hadde Christine utfordringer.

– Jeg slet utrolig mye med lesing og skriving, noe jeg og mamma sa ifra om, men ingenting ble tatt tak i. Når jeg ikke ville lese høyt for klassen, ble jeg sendt til rektor, forteller Christine.

– Jeg har alltid hatt dårlige karakterer fordi jeg slet med å følge med, og derfor ga jeg fort opp. Noen lærere påsto at jeg var «giddaløs» og lat. Som voksen testet jeg meg og fikk vite at jeg har kraftig dysleksi.

Les også: Begge guttene hennes blør. Astrid forstår med en gang at de er døde

De to alene

De to søstrene kom stadig hjem med vonde hendelser i ryggsekken, og moren møtte opp på skolen for å snakke med lærerne. Det var også et foreldremøte der klassemiljøet var et tema. Læreren sa at de ikke ville ha noe av at noen ble mobbet, og Christine, som var så stille, konfliktsky og forsiktig, reiste seg og sa: «Hvis den som plager meg ikke slutter, så kommer jeg til å fortelle hvem han er!» Det både imponerte og overrasket moren, men ingenting skjedde i etterkant.

– Alt jeg tok på, ble vasket av andre elever. Hvis jeg hadde sittet i en stol, vasket de stolen før de «turte» å sette seg på den. Hadde jeg overlevert en bok, ble den vasket også. «Det er bare ablegøyer, ikke bry deg om det», sa lærerne. Hadde de bare forsøkt å forstå hvor vondt det er at andre ser på deg som ekkel og skitten, forteller Charlotte.

Hun stopper opp, lar ordene henge i luften.

– Da jeg var 12 år gammel, tenkte jeg: «Er det noe galt med meg? Er jeg unormal og er det noe rart ved meg? Er jeg ekkel, tykk og stygg – er det håret mitt de ikke liker?»

De vet i dag at en kom­mentar kan ødelegge en hel dag eller en hel uke. Ja, i verste fall kan en kommentar ødelegge et helt liv.

Fortsatt har hun dagboken hun skrev som 13-åring. Der står det: «Hun slo til meg i ansiktet og mange ganger i hodet. Så sparket hun meg også. Jeg datt ned på gulvet og gråt som bare det. Og da tenkte jeg: «Hvorfor må alt skje med meg og Christine?»

Les også: Mobbingen i barndommen satte dype spor hos Victor

Isolert i friminuttene

Mobbingen toppet seg året før de begynte på ungdomsskolen, og det førte til mange fraværsdager.

– De siste årene på barneskolen gikk Christine og jeg ofte inn på lærerværelset for å si at vi ikke var i form og ville hjem. De ringte til mamma, som kom og hentet oss, eller mormor hentet oss. Dette var vår måte å rømme unna en vanskelig skolehverdag.

Charlotte sier at de på et tidspunkt hadde sluttet å snakke om mobbingen hjemme. Moren ble opprørt, og de ble så slitne av temaet at de ikke orket. Noen ganger, mens de fortsatt gikk på barneskolen, tok hun saken i egne hender og ringte til foreldrene til de som mobbet. Spesielt én slik hendelse husker hun godt, for moren til jenta lyttet og tok henne på alvor. Det føltes veldig godt.

– Men 8. klasse ble det verste året i mitt liv. Da ble sykkeldekkene på de nye syklene våre skåret opp, og mobbere løp etter oss med kniv i skolegården. Jeg var da blitt ekstremt redd for mobberne fordi de møtte opp utenfor huset vårt etter skoletid og kastet stein. Det ble så ille at Christine og jeg måtte isoleres fra de andre i friminuttene.

Lærerne låste dem inne i et klasserom, og der måtte de ta gardinene for, for at ingen skulle stille seg rett utenfor og plage dem.

– I denne perioden ble vi kjørt til og fra skolen og måtte komme på skolen ti minutter etter første time hadde startet, og dra før det ringte ut i siste time, for at vi ikke skulle møte på de andre.

Les også: Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste gaven hun ga ham

Sparket og slått

En gang glemte læreren å låse døren til klasserommet de satt i, og mobberne kom inn og gikk fysisk løs på dem. De sparket og slo mens de satt og lå på gulvet. Frykten og smerten er det bare Charlotte som husker – og det får henne fremdeles til å skjelve og gråte.

Christine husker ikke slike episoder. Hukommelsen har fortrengt alt som var traumatisk.

– Mormor har fortalt at jeg en gang sa: «Hvorfor skjer dette meg? Jeg vil ikke leve mer». Hun har fått meg til å forstå hvor ille det var.

– Jeg tenkte mange ganger at jeg ikke ønsket å leve mer, men tanken på hva som ville skje med Christine da, vant heldigvis, sier Charlotte.

Ingen tok tak i mobberne den gangen. I ettertid har en av lærerne bekreftet historien deres og sagt at hun forsøkte å ta grep, men at hun ikke fikk kollegene med seg.

De to søstrene er ikke ute etter å få en unnskyldning, hverken av mobberne eller lærerne. De håper at de ved å synliggjøre mobbingen kan skape en konstruktiv debatt om hvordan man skal forhindre at det samme skjer igjen.

Tiden etter

Da Christine og Charlotte begynte på videregående skole, var marerittet over. Begge to fikk nye venner og hadde det godt sosialt.

– Men jeg hadde store kunnskapshull og dårlig konsentrasjon. Jeg fullførte, men ikke med bra karakterer, sier Charlotte.

Hun bar på mye uro og tristhet, hadde panikkanfall og angst og hadde søvnproblemer. I 2009 oppsøkte hun psykolog for å få avklart om hun kunne ha ADHD.

– I stedet fikk jeg diagnosen posttraumatisk stresslidelse, depresjon og angst. Det var senvirkningen av all mob­bingen som var årsaken. På en måte var det først da jeg virkelig forsto hva jeg hadde vært gjennom.

Hun begynte på antidepressiver og lærte seg å håndtere angsten. Og i 2017 møtte hun Pål, som hun nå er samboer og har en datter med. Det ble vendepunktet. De siste årene har hun levd uten medisiner, og lille Aurora (2 1/2) er solstrålen i hverdagen. De bor i Krokstadelva, og Charlotte tar opp fag fra videregående i håp om å etter hvert utdanne seg til sosionom.

– Jeg skulle ønske at jeg kunne ha sagt at jeg er blitt sterk, men det skal fortsatt lite til for å vippe meg av pinnen. Men jeg ønsker å bruke erfaringene mine til noe bra. Jeg vil bli den personen jeg trengte, og på den måten hjelpe andre utsatte barn, sier hun.

Les også: Fatima ble reddet fra overtroisk skikk: – Jeg skulle legges ut for å dø

Et nytt liv

Christine hadde i alle år slitt med dysleksi, uten å ha fått hjelp.

– Jeg utdannet meg til kokk, og gradvis gjorde jeg erfaringer som fortalte meg at det finnes mennesker jeg kan stole på. Men fremdeles ønsker jeg en bekreftelse fra skolen og lærerne på at det vi forteller skjedde, at det var virkelig. Det betyr mye for meg at de vedkjenner forholdene, sier Christine.

Christine er blitt mor til lille Håkon (tre måneder), som gjør dagene rike. Hun jobber som butikksjef på Cubus i Gol i Hallingdal, hvor hun har bodd siden 2016.

De har et godt og nært forhold til moren sin, men det er mange år siden de sluttet å snakke om mobbingen. Heller ikke Christine og Charlotte snakker sammen om det. Det blir for tungt.

– Er dere bitre?

– Ja, fordi ingen voksne på skolen virkelig sto opp for oss. Selv om sårene gror, vil jeg måtte leve med arrene. Senvirkningene av mobbing er noe vi som samfunn må ta mer alvorlig, sier Charlotte.

– Jeg er mest lei meg fordi jeg mistet barndommen min. Det verste er at også de fine stundene er borte fra hukommelsen, sier Christine.

Tross alt ser de at det var en styrke å være to.

– Jeg har landet i en forstå­else av at det som skjedde bare er en del av meg, og at jeg må komme meg videre. Mob­bingen skal ikke få definere min fremtid. Det viktigste vi to kan gjøre sammen nå, er å bidra til at det samme ikke får skje igjen, avslutter Christine.

Kommunalsjefens kommentar:

Else Berit Kyte er kommunalsjef oppvekst i Øvre Eiker kommune, hvor tvillingene gikk på skole, og hun sier:

– Charlotte og Christines historie forteller om mobbing av verste sort. Hendelsene ligger noe tilbake i tid, og jeg kjenner bare saken fra deres fortellinger. Ingen skal måtte oppleve det de ble utsatt for.

– De er modige, som forteller. Mobbing skjer på mange arenaer, dessverre, det er et samfunnsproblem. Barn og elever har rett på en trygg oppvekst, og det er de voksne som skal ta ansvar for at barna får det.

Som barn var Tore nesten alltid redd: – Du skal få ungdom til å orke å bli over 20 år

Jeg trodde alt var fint med datteren vår. Helt til helsesøster ringte