Dansedommerens vonde fortid
Som barn var Tore nesten alltid redd: – Du skal få ungdom til å orke å bli over 20 år
En dag kom Tore (5) hjem og og spurte: «Mamma, lagde Jesus misfoster?».
– Jeg har alltid hørt at jeg er så mye. Hvordan kan vi forandre Tore, liksom. Det ligger som et ekko i hodet mitt.
Vi kjenner ham kanskje best som den herlige dansedommeren som de siste årene har spredd om seg med store ord, fargerike tilbakemeldinger og glitrende antrekk i beste sendetid på TV 2.
Andre husker ham kanskje fra første utgave av Farmen Kjendis på TV 2 eller Sofa på NRK.
Ikke alle vet at Tore (41) også reiser rundt med foredrag og forteller sin historie om hvordan det var å leve med trusler og mobbing i sårbar skolealder, og hvordan han selv kom seg gjennom de vanskelige tenårene.
– Jeg hørte det fra alle kanter: kan du ikke bare være mindre deg, kan du ikke begynne å sparke fotball … Som om det er den som blir mobba som skal forandre seg. Andre kunne si at en må jo forvente litt, når man er sånn som han.
Tore Petterson (41)
Tore er TV-personlighet, foredragsholder, artist og dansedommer. Oppvokst i Lier, bor i dag i Oslo med samboer med Joakim Tjøstheim (28).
Tåken ligger lavt over hjemtraktene i Lier. Tore er hjemme hos henne som sa de gylne ordene som var så viktige.
– Mamma var krystallklar; du våger ikke å forandre deg for at noen andre skal like deg. Det er med meg hele tiden.
Jo da, han har lyst til å synes.
– Jeg elsker oppmerksomhet, men ikke for oppmerksomhetens skyld. Når du har en stemme som blir hørt, så vit hva du vil si og bruke den til, mener han.
Les også: Arve ble alltid valgt sist på fotballen. Et forslag fra en lærer endret alt
Fantastisk ressurs
Det er tungt å tenke tilbake. – Jeg var veldig mye redd, det er vel den følelsen som jeg kjenner mest på når jeg tenker tilbake.
Det var alltid noen som truet med å banke ham opp. Noen ganger gjorde de det også. Flere ganger i uka måtte han ringe foreldrene så de kunne komme og hente ham på skolen. Andre ganger gikk han lange omveier for å slippe å møte noen, eller satt og ventet hos vaskedamen til kysten var klar.
Hjemme var han åpen om det som skjedde på skolen.
– Jeg hadde alltid backing hjemme. Det er vel det som gjør at mange sliter. Hvis det er utrygt både hjemme og ute, da finner du ingen trygg arena og kan bygge karakter.
Oppsøkte andre foreldre
For mamma Ruth (71) var det vanskelig å ta innover seg at sønnen ble mobbet.
– Ser dere ikke hvor skjønn og god han er, tenkte jeg. Han ble kalt for så mye rart. Og du vil ikke at ungen din skal være rar, men at de skal se for en fantastisk ressurs han er.
Hun gikk ikke av veien for å oppsøke foreldrene til mobberne, eller tale rektor midt imot. Når tenner ble slått løs, eller sønnen fikk gjennomgå på alle mulige måter. Hun var så sint noen ganger. Fortvilet. Som da sønnen kom hjem som femåring og spurte: «Mamma, lagde Jesus misfoster?».
– Nei, gutten min, Jesus han er glad i alle, svarte jeg. Men jeg tenkte mitt. Hvordan får disse barna dette inn, og hvem lærte ham ordet misfoster, undres hun.
Les også: Christine (31) tilbrakte 14 år på psykiatriske institusjoner – på grunn av misforståelser
Fikk panikk
– Jeg føler på et veldig svik. Fra voksenpersoner og foreldre i klassen. Jeg skulle ønske at lille meg skulle sluppet å oppleve alt det vonde, innrømmer Tore.
Han skjønner at de ville godt når de sa at han burde kle seg annerledes og bli en annen.
– Men jeg forstår ikke at voksne mennesker ikke skjønner at det ikke blir bedre av det. Hva med å sette inn tiltak for den som mobber, det er jo de som trenger hjelp. For mange mobbere blir mobbingen den eneste måten de får oppmerksomhet på.
Da han mange år senere møtte en av de verste mobberne på en fest, fikk han panikk. Men de fikk snakket ut. Fikk gjort opp.
– Han var veldig lei seg for det han hadde gjort. Men det er rart, noen husker ikke selv en gang hva de har gjort. Også har du andre som ber om unnskyldning til meg, men jeg husker dem ikke … Man husker bare mobbing fra dem man vil likt av, mener han.
Dette har gitt ham troen på at vi mennesker har en egen makt.
– Om selvbildet er bra, innser du at du ikke vil ha disse menneskene i livet ditt. Da oppleves kanskje mobbingen som mindre betydningsfull, tror han.
Han husker godt den kule gutten på ungdomsskolen som fikk slutt på noe av mobbingen. Tore hadde lært å spille gitar av bestemoren og ble spurt om å lære noen av de andre elevene å spille. En av disse var en av de kule gutta. Så neste gang han så Tore ble mobbet, var han raskt på plass: Hei, gutta – slutt’a, sa han. Og de sluttet.
Det oppfordrer han til i foredraget også.
– Jeg husker jo mobberne mine, men jeg husker de som ikke gjorde noe for å stoppe det enda bedre.
Les også: Forsker avliver mobbe-myte
Den vanskeligste tiden
Han bruker både alvor og humor når han deler erfaringen sin til å fortelle foreldre, lærere og andre som jobber med barn.
– Du skal få ungdom til å orke å bli over 20 år. Ungdomstiden er den vanskeligste tiden. Det er hormoner og alt, og det er perioden du skal bryte ut. Da trenger du voksenpersoner som har gitt deg trygghet, kjærlighet og stabilitet, og at de tar oss på alvor.
Han tror også foreldre må forstå at ungene må følge sin egen drøm, ikke deres.
– Din drøm er ikke dine barns drøm. Stå opp for dem. Back dem, tro på dem, hør på dem. Skap det samtalerommet der de kan komme med alt. Det var ikke alt mamma synes det var fint å snakke om, men hun skulle likevel snakke om alt.
Morens begeistring for ulikhet har han med seg.
– Å, så spennende, kunne hun si når vi møtte noen som var annerledes. Da kan du lære noe av han. Mamma er veldig full av kjærlighet, og like verbal som meg. Vi har prata mye, hun har tatt mange fighter for meg.
Da han fortalte at han var homofil, var Ruth på plass.
– Kjære gutten min, du må komme til meg. Hvis du ikke skal komme til meg, hvem skal du komme til da, sa hun, minnes Tore. I dag er det fremdeles henne han ringer når det er noe.
Les også: Victor Sotberg åpner opp om den tunge ungdomsskoletiden: - Mobbingen forandret meg
Dansedommer
Fra hun var liten har mamma Ruth tenkt at hun skulle ha
tre barn. To jenter og så en gutt. Og sånn ble det, utrolig nok.
– Å, Tore, han er vidunderlig. Han er så kjærlig, det er alle de tre barna mine, understreker Ruth. De merket tidlig at Tore var veldig spesiell og god. Ville leke med sminke og utkledning, ikke biler.
– Men jeg skjøv det litt fra meg, for vi håper jo egentlig at barna skal få et A4-liv, da blir det enklere for dem, innrømmer Ruth om tankene hun hadde den gangen.
At han i dag sitter som dansedommer i Skal vi danse, og tør å kle seg i glitter og stas, er akkurat som det burde være. For det var dansingen som reddet Tore fra mobbingen, minnes Ruth.
– Han ble så mye mer sikker. Koste seg på konkurranser og lærte mye om seg selv og mennesker. Du så at gutten var glad og trygg.
«Han der blir god», hørte Tore noen sa, da de så ham danse. Det gjorde godt. Ingen på skolen hadde sagt noe sånt til ham.
– Det skal ikke så mye til før du som barn føler at du har en verdi. Det skjedde så mye for meg i det dansemiljøet – jeg ble backet opp, sier Tore og humrer litt.
– Og jeg tror mamma og pappa ble veldig glade da jeg ble Skal vi danse-dommer – så fikk de betalt for alle dansetimene de betalte for.
Mamma Ruth innrømmer det gjerne.
– Jeg er så stolt, vet du. Han er seg selv hundre prosent. Tore legger ikke noe imellom, og da får han folk til å høre. Han er ikke ufin eller uforskammet mot noen. Han er flink til formulere seg så folk forstår, og det er jeg mektig stolt av. Tore har tatt små steg i riktig retning for seg selv, og har jammen landet trygt på begge bena.
Les også: Som 14-åring vurderte Camilla å ta sitt eget liv. Da tok hun et valg som endret alt
Alle er annerledes
Jo da, hun slipper det hun har i hendene når det er noe.
– Det er mitt privilegium å kunne hjelpe ungene mine. Vi lærer noe av dem hele tiden, og om du er 90, 70 eller 12 år, skal du lære noe nytt hver dag.
– Hva har de lært deg?
– Romslighet. Jeg var mindre romslig før. Jeg var fryktelig sjenert, og har vokst opp med at «det sier man ikke, og det gjør man ikke». Ungene har lært meg å åpne opp. Jeg er veldig glad i alle mennesker. Jeg dømmer aldri mennesker før jeg blir kjent med dem. Om de er punkere, har masse tatoveringer, eller er slaskete kledd – så kan de ha et hjerte av gull.
Tore har kommet til at alle er annerledes.
– Jeg pleier å si at vi har skapt en verden som kun passer for den perfekte, men siden ingen av oss er perfekte, så er det ingen som føler at de passer inn. Sånn kan vi jo ikke ha det. Jeg har kommet til at alle er annerledes, og at alle er unike. Vi er så gode til å bli det vi tror samfunnet vil at vi skal være. Men det er best å være seg selv, sa mamma alltid.
