Cathrine havnet i en sekt
Da Cathrine var nitten år, ble hun isolert fra familien: – Jeg ble hjernevasket
Da Cathrine Moestue var nitten år, ble hun isolert fra familien, fikk nytt navn og var med i en sekt i syv år. For å forstå hva som skjedde, utdannet hun seg etterpå til psykolog og spesialist på radikalisering.
– Som ung hadde jeg lett for å føle at jeg ikke var god nok. Det kan ha vært en medvirkende årsak til at sektlederen fikk så sterk kontroll over meg. Han visste å utnytte den sårbarheten. Men svaret på hva som skjedde, er ikke bare så enkelt. I dag kjenner jeg til hvilke farlige mekanismer jeg ble utsatt for da jeg var nitten år, sier Cathrine Moestue.
Selv om det er lenge siden, har det vært en tøff prosess å se seg tilbake.
– Det har vært mye skam involvert, medgir psykologen.
Får frysninger
Syv år i en sekt som krevde at hun ga avkall på egen identitet, familie og venner, samt et skremmende fengselsopphold, har gitt Cathrine personlig erfaring innenfor et fagfelt i psykologien der hun i dag er en av våre fremste eksperter.
Få vet mer om hjernevasking, radikalisering, manipulering og traumer enn denne psykologen.
– Men fremdeles får jeg frysninger når jeg tenker på hvem jeg var den gangen, medgir Cathrine.
I boken «Sekten, de kalte meg Roxy», forsøker hun å forklare hva som skjedde da hun mistet seg selv og lot seg blindt lede av sektenes leder, Cornel.
Det var ingen religiøs sekt i vanlig forstand, snarere en blanding av moralfilosofi, selvhjelp og ideologisk tankegods der sannheten kun ble forvaltet av en person, nemlig lederen Cornel.
Han løy om hvem han var, og med en falsk identitet skaffet han seg stor makt og kontroll over sektmedlemmene.
Les også: Utad gikk ting fint for Karen på barneskolen. Bak fasaden var ikke alt like bra
Ville bli skuespiller
Hun var eldste datter i en søskenflokk på fem fra et bedrestilt hjem i Holmenkollåsen i Oslo. Hun var ung og vakker og manglet hverken venner eller materielle goder.
Etter videregående ville Cathrine utdanne seg til å bli danser og skuespiller. Hun var inspirert av bonusbestemor Wenche Foss, som var gift med Cathrines morfar Thomas Stang.
Også den populære TV-serien «Fame» som gikk på TV i 1980-årene påvirket drømmene hennes.
Cathrine var heldig og fikk studieplass på Entertainer Art School i Eskilstuna, den såkalte Fame-skolen som lå i en liten industriby en times kjøring fra Stockholm.
Vekket følelser
– Det var der jeg møtte ham. Jeg var en glad og utadvendt jente med mange drømmer og liten interesse for politikk. Han var en mørk, mystisk og flott fyr fra India som underviste i engelsk og filosofi på skolen. Da Cornel begynte å vise meg ekstra oppmerksomhet, ble jeg enormt smigret, sier Cathrine.
Cornel ga henne komplimenter.
– Han skrøt av at jeg var god i engelsk, og ga meg bøker han mente jeg burde lese. Vi diskuterte mye og han inviterte meg og de andre elevene hjem til seg og sin kone. Han fikk meg til å føle meg spesiell.
– Cornell hadde revolusjonære ideer.
Året var 1984, og alle var opptatt av sultkatastrofen i Etiopia. Bob Geldof skapte Live Aid og låtene «Do They Know It's Christmas» og «We Are the World».
– De virket sterkt på oss alle. Cornel ga kapitalismen skylda for verdens urettferdighet. Han snakket om vestens moralske distanse og mangel på engasjement. Han fikk meg til å innse hvor urettferdig verden var, og vekket følelser i meg jeg ikke visste jeg hadde. Jeg ville jobbe sammen med han for rettferdighet. Han sa at jeg var godt menneske, men at jeg var ødelagt av min oppvekst i en privilegert familie. Han ville hjelpe meg til å bli renset.
Rikmannsdatteren
– Han stilte spørsmål jeg ikke forsto, som for eksempel om jeg ville ha reagert hvis det lå et avmagret barn og sultet i rommet ved siden av meg. Jeg svarte selvfølgelig ja. Så spurte han hvorfor jeg ikke brydde meg om barnet selv om det var langt borte?
Cathrine syntes det var vanskelig å gi et fornuftig svar, men Cornel hadde svar.
– Det var fordi jeg var en bortskjemt overklassejente som hadde vokst opp uten tanker for omverden, og fordi sulten rammet folk som var mørke i huden. Han kalte det rasisme satt i system. I stedet for å skyve det fra oss, skulle vi være der med dem i deres lidelse.
– Jeg husker jeg følte meg ille til mote, og spurte hva jeg kunne gjøre. Han hadde mange svar. Men først måtte jeg forandre meg og forkaste holdningene jeg var vokst opp med, forteller Cathrine.
Forandringen
– Cornel var karismatisk og pågående. Når jeg hadde lest bøkene han ga meg og ville diskutere, svarte han med å stille nye kritiske spørsmål som gjorde meg forvirret. Han sa jeg hadde begrensende tanker om livet, og at det hindret meg i å se sannheten og bli en selvstendig person.
Hun opplevde ham som varm og nær i det ene øyeblikket for så å få henne til å føle seg utilstrekkelig i det andre.
– Denne varme og kalde måten å være på gjorde meg avhengig av hans veiledning og jeg beundret hans kunnskap. Jeg var nitten år og ville så gjerne at han skulle like meg. En dag kom han hjem til meg og lot seg sjokkere over hvor rotete jeg hadde det. Du er en feit, lat slubbert, Cathrine. Jeg er vennen din og vil bare fortelle deg sannheten, foteller hun, og fortsetter:
– Selvfølgelig ble jeg sjokkert, men det var noe i denne dobbeltheten hans som også tiltrakk meg. Jeg feiltolket hans skamløshet og tolket det som selvtillit. Jeg trodde han visste bedre enn meg. Da han spurte om jeg ville han skulle lære meg å løpe, ble jeg glad fordi det var en vei ut av skammen.
Han sa: – Jeg kan lære deg det, men da må du ha viljestyrke selv om det koster blod, svette og tårer. Er du klar for det? Jeg svarte ja uten å vite hvilken krok som skjulte seg bak det agnet jeg hadde bitt på. Dagen etter kjøpte jeg nye joggesko og begynte å løpe hver dag etter skolen.
Les også: (+) Sjokk-sektens grusomme plan: De som ikke ville reise frivillig, måtte «hjelpes» på veien
Hemmelig agent
Plutselig en dag forteller Cornell at han er noe annet enn det han gir seg ut for. Han sier han er en hemmelig geriljaleder med en viktig agenda, og Cathrine må love ikke å si det til noen.
Han forklarer at han lever under jorden i Sverige i påvente av et viktig oppdrag. Han gjemmer seg i Sverige fordi CIA er ute etter ham.
Cathrine blir sjokkert, men samtidig smigret fordi han betror seg til henne. Hun må skrive under på et dokument der hun lover å ikke si noe, og får samtidig vite at hvis hun røper seg, vil det bety døden for flere mennesker.
Senere forteller han at han blir passet på av soldater. Cathrine blir redd, men kan ikke snakke med noen på grunn av kontrakten.
Så oppretter Cornel et kveldskurs i moralfilosofi. De er nå seks studenter som følger han. Cornels undervisning handler hele tiden om å bevisstgjøre hvor begrenset studentenes tankegangen er.
Kvitte seg med seg selv
Når Cathrines far begynner å bekymre seg over datters utvikling og foretar undersøkelser rundt Cornel, bruker Cornel det som et bevis på at Cathrines far er en kapitalistisk rasist. Det kapitalistiske samfunnet er nazistisk og alle de som følger Cornel, får beskjed om at de bærer nazistiske navn.
Navneendring blir derfor vedtatt. Cornel vil at Cathrine fra nå av skal kalle seg Roxy Lenina.
Cathrine sender en søknad til myndighetene der hun skriver: Jeg, Agnes Cathrine Moestue vil foreta navneendring til Roxy Lenina. Begrunnelse: Det er direkte ubehagelig for meg å bli påminnet om min rasistiske familie som jeg har brutt med. Det føles som å hete Hitler. Jeg vil ha et nytt navn til et nytt liv.
Gruppen rundt Cornel utvides med flere jenter. På Cornels oppfordring blir de vegetarianere, trener sammen og studerer moralfilosofi.
Cornel forteller at de er viktige medlemmer i en revolusjonshær. To år inn i sektlivet studerer Cathrine filosofi ved Stockholms Universitet og har forlatt skuespillerdrømmen etter at Cornel spurte hvordan hun kunne tenke på å bli skuespiller i en verden der barn sulter?
CIA-agenten
– En dag vi er i byen peker Cornell på en vakker jente, og forteller at hun er CIA-agenten som skal ta han. Jeg stiller meg tvilende, men Cornel insisterer og vil at vi skal følge etter henne for å se hvor hun bor. Jeg gjør som han sier, men husker at jeg synes det var ubehagelig, dessuten ble jeg redd og lurte på hva dette kunne føre til, sier Cathrine.
Etter noen dager ber Cornel Cathrine bli med tilbake til kvinnens leilighet. Han vil at Cathrine skal ringe på, og når hun gjør det og kvinnen åpner døren, presser han seg forbi henne og inn i rommet.
Cathrine sier som hun har fått beskjed om, nemlig at Cornel er en hemmelig geriljaleder som trenger et skjulested, om kvinnen vil hjelpe.
Men kvinnen ber dem begge om å gå. Cathrine føler et voldsomt indre ubehag ved hele situasjonen, men tror på Cornels forklaring. Hun gjør som hun blir bedt om, går fra stedet, og overlater de to til hverandre.
Rettssaken
Kort etter blir Cathrine arrestert mistenkt for å ha hjulpet til med kidnapping. Cornel har holdt kvinnen han påsto var CIA-agent innesperret i leiligheten og voldtatt henne flere ganger. Cathrine kan ikke tro det er sant.
Cornel har aldri kommet med seksuelle tilnærmelser overfor henne. Men når hun leser kvinnens forklaring, skjønner hun at det er sant. Hun forsvarer seg med at hun ikke hadde noen muligheter til å forutse dette da hun ringte på kvinnens dør. Likevel blir hun fengslet.
Etter fire uker i isolasjon på hver sin celle, fremstilles hun og Cornel for retten. Han blir diagnostisert som paranoid schizofren og tvinges til psykiatrisk behandling i seks måneder.
Cathrine blir frikjent med begrunnelsen av at hun ikke visste hva hun var med på og trolig var sinnsforvirret i gjerningsøyeblikket, og at hun har behov for psykiatrisk omsorg.
Etter seks måneder klarer Cornel å bli utskrevet. Han utvises fra Sverige, men flytter ikke lenger enn til Danmark. Der ringer han etter Cathrine, som kommer.
Les også: Den eneste Linn delte hemmeligheten med, var dagboken. En dag fant moren hennes den
Skammen
– Dette har vært vondt å ta opp, medgir Cathrine som i ettertid har kjent på mye anger. Til tross for fengsel og rettssak, går det likevel ytterligere tre år til før hun kommer ut av den kontrollerende relasjonen med Cornel.
Innimellom har hun kontakt med foreldrene som nå forsøker alt for å få henne til å bryte med Cornel, men Cathrine blir. Likevel – noe er annerledes.
Hun stoler ikke lenger på ham. Hun har tatt han i flere små løgner og selvmotsigelser.
Nå vil hun fortelle de andre jentene i sekten sannheten bak voldtekten, men trues til taushet av Cornel som ropert til henne at flere har dødd fordi hun ikke holdt seg til historien, og fordi hun ikke forstår at alt dette egentlig er et rasistisk angrep på han.
Cathrine blir på ny dratt inn i frykt og en forvirrende tilstand. Det blir enklere for henne å være Roxy og underkaste seg enn å stå i sin egen sannhet.
Da Cornel slapp ut av psykiatrisk avdeling, klarte han å overbevise henne om at han er uskyldig, at han aldri har voldtatt noen, og at alt dette var et komplott iscenesatt av hans motstandere.
Som Roxy svelger hun det som blir sagt, og blir fanget inn i sekten på ny.
Støttende foreldre
Til slutt er det kjærligheten til en annen mann som redder Cathrine. Hos han kjenner hun trygghet og langsomt føler hun på en slags oppvåkning.
Foreldrene som lenge har trodd at datteren deres er rammet av det som kalles Stockholmsyndromet, hvilket vil si at hun er et gissel og et offer for bortføring som over tid har utviklet sympati for han som har kidnappet henne, får endelig kontakt med datteren.
Den dagen hun til fulle oppdager at hun har blitt forført, manipulert og hjernevasket i syv lange år, står foreldrene klare med all sin kjærlighet og det blir ordnet med behandling hos psykolog. De er hele tiden hennes beste støttespillere.
Like lenge som Cathrine var medlem i sekten, har hun i ettertid selv studert psykologi og spesialisert seg på hjernevask og manipulasjon. I dag arbeider hun som klinisk psykolog, har egen praksis og er særlig opptatt av å forebygge radikalisering.
Cathrine er spesialist på noe hun selv har følt på kropp og sjel og som kostet mange år av hennes liv.
Hun har aldri hatt noen kontakt med hverken Cornell eller noen andre medlemmer i sekten etter at hun kom seg ut. Hun vet at sekten besto i over ti år etter at hun forlot den, og hun vet at Cornel døde for ni år siden.
– Alt er lenge siden, men fremdeles kjenner jeg på skammen over at dette kunne skje med meg, sier Cathrine.
