Kjempet mot terroristen
Ingrids liv vil aldri bli det samme igjen. Hun glemmer aldri den fatale natten
Da sosionomen Ingrid Rasten så frykten i ansiktene til de rundt seg, tenkte hun: «Jeg må hjelpe.» Mens andre løp bort fra stedet, løp hun motsatt vei. Hun risikerte livet, men prisen hun betaler er høy.
Pride 2022. To menneskeliv gikk tapt og et 20-talls personer ble skadet natt til 25. juni.
Det kunne blitt et helt annet scenario om ikke en liten gruppe mennesker hadde overmannet og avvæpnet terroristen.
Men selv om antall døde ikke er så høyt og mange anser det som et mindre alvorlig angrep, har Zaniar Matapour og de som står bak angrepet traumatisert hundrevis av mennesker.
Ingrid Rastens (41) liv vil aldri bli det samme igjen. Hun var en av dem som avvæpnet ham.
– Jeg hadde vært på Pride park, hvor jeg sto på stand for Kirkens Bymisjon og gikk av vakt klokken ni. Etter det møtte jeg venner og tok en øl mens vi hørte på Cascada i Pride park. Det var god stemning, og vi danset på bordene. Jeg har en snap av vennene mine og meg som synger av full hals, forteller Ingrid.
Hun valgte å gå i forveien til César, som ligger rett ved Tinghuset. Her var det også høy stemning, og hun møtte andre bekjente på uteserveringen da de første to smellene kom.
– Først trodde vi det var fyrverkeri, og vi jublet og folk hoiet og klappet. Så kom det et skudd til, og da skjønte jeg at dette ikke var fyrverkeri, men skudd. Det oppfattet også de andre rundt meg, og det oppsto panikk og kaos, beskriver hun.
Border og stoler raste, folk prøvde å springe inn i barlokalene. Ingrid så frykten i ansiktene rundt seg og tenkte: «Jeg må hjelpe.»
- Natt til lørdag 25. juni 2022 ble det løsnet skudd ved utestedene Per på hjørnet og London pub, som er populær blant skeive, i Oslo.
- To personer ble drept, og ni personer ble truffet av skudd. Over 20 personer ble lettere skadd i kaoset som fulgte.
- 44 år gamle Zaniar Matapour ble overmannet av vitner på stedet før han rakk å ta livet av flere, og han ble pågrepet av politiet på stedet.
- Matapour 312 personer har status som fornærmet i saken.
- I november i fjor ble Matapour tiltalt for grov terrorhandling. 44-åringen nekter straffskyld. Fire andre er siktet i saken.
- Matapour er tiltalt for grov terrorhandling, men nekter straffskyld. Aktor har bedt om 30 års forvaring og mener Matapour er tilregnelig. Forsvarer har bedt om frifinnelse og mener Matapour er utilregnelig.
- Rettssaken ble ferdig 15. mai 2024, men dato for en avgjørelse og dom er per nå ikke bestemt
Kilde: NTB og NRK
Handler på instinkt
Som utdannet sosionom har hun lang erfaring innen helsevesenet, blant annet som del av Oslo Legevakts kriseteam.
Mens folk kom løpende mot henne og vekk fra terroristen, valgte hun å løpe motsatt vei. Hun handler på instinkt.
– Den løpeturen er litt borte for meg, men jeg husker at jeg løp over trikkeskinnene mot London Pub og at jeg tenkte: «Nå har jeg ikke kontroll på beina mine, for nå løper jeg så fort». Siden har jeg sett videosnutter av bevegelsene mine og hva jeg gjør. I ettertid er det vanskelig å skille mellom hva som er mine minner og hva jeg har hørt og lest om andres opplevelser, sier hun.
Ingrid tok et lydopptak tre dager etter hendelsen hvor hun beskriver hendelsesforløpet, for at hun skal huske. I lydopptaket sier hun at hun ser det hun skjønner er gjerningsmannen og en gjeng som følger etter ham, og velger å løpe etter dem.
Da hun tar igjen de andre, ligger det fem–seks mennesker oppå terroristen og holder ham nede. Matapour ligger på siden med den ene armen ut til siden.
I hånden holder han en pistol.
– Jeg ser at de ikke har kontroll på pistolen. En video viser at jeg stopper opp og vurderer situasjonen, før jeg setter meg ned på kne og tar tak i pistolen og drar den mot meg. Målet er å få den ut av spill, men jeg kan ikke ha tenkt så mye mer, for på et tidspunkt ser jeg at pistolen peker inn i magen min. «Hva er det du holder på med?», går det gjennom hjernen min, beskriver hun.
«Du må stoppe!»
Ingrid handler uten å tenke, og guttene som holder Matapour nede roper til henne at hun må stoppe og komme seg unna pistolsiktet. Matapour har enorme krefter i grepet, og hun har et bilde av at de har fem–seks hender som holder armen hans nede. De prøver å få løs pistolen, men det er helt umulig. Det lykkes først når Ingrid tar tak i tommelen hans og brekker den bakover. Da løsner grepet ørlite grann, og nok til at de får revet den ut av hånden hans og skjøvet den ut i gata.
– Jeg husker er at det er en person i hvitt som løper mot den, og jeg roper av all min makt: «Ikke rør pistolen! La den være!» Det neste jeg husker er at Matapour er i ferd med å bli kvalt, forteller hun.
Terroristen har flere hender mot halsen, en fot mot brystkassen og en fot mot halsen. Ingrid er redd for at han skal dø.
– Jeg ber dem slippe fordi jeg vil at han skal få straff for det han har gjort, og at ingen av dem som sitter oppå ham skal bli ansvarlig for å ha tatt et liv. Jeg har gått inn i en operativ fase og er ikke redd der og da, og jeg gir meg ikke. Vi legger ham på ryggen i en stabil stilling hvor jeg sitter med ansiktet hans mellom beina mine, så jeg ser at han kan puste, fortsetter hun.
Ved sine fulle fem
Matapour er påfallende rolig og hun får blikkontakt. Hun ser på ham, og han ser tilbake på henne helt frem til politiet kommer.
Det slår henne at dette er en mann som er ved sine fulle fem.
– Jeg har opplevd mange mennesker i psykose gjennom jobben min, og han oppførte seg ikke slik. Folk i psykose har ofte hektiske bevegelser, stor taleflod, samt flakkende blikk. Han var helt rolig og møtte blikket mitt, men blikket hans var veldig kaldt og hardt. Det var veldig ubehagelig, sier Ingrid.
Det føles som om det går fire–fem minutter mens hun sitter slik med ham, før politiet overtar. I ettertid viser det seg at hele seansen tar fire og et halvt minutt. Når Ingrid blir eskortert til evakueringshotellet Thon Hotell, ser hun alt kaoset han har skapt. Hun ser redselen i øynene på livredde mennesker.
– Det er et blikk man kanskje bare ser når folk er redde for livet sitt. Folk ligger på gaten, noen blør og noen skriker. Jeg tar en vurdering og tenker at de som skriker kommer til å klare seg. Det er mange ambulanser til stede, beskriver hun.
Ingrid er fremdeles i operativ modus da hun ankommer hotellet. Med sin erfaring i legevaktens kriseteam starter hun å gjøre jobben hun er opplært til å gjøre – hun gir krisehjelp. En ung gutt står midt i foajeen og hylgråter.
Han kommer fra en annen kant av landet og er alene i Oslo for å dra på Pride for første gang. Hun holder rundt ham lenge, men han er bare en av mange. Ingrid er i jobbmodus, og blir først avhørt av politiet klokken tre om natten. Hun blir kjørt hjem av politiet og er hjemme nærmere seks om morgenen.
Får ikke sove
– Jeg har fått gitt beskjed til venner og familie at jeg har det bra, og sier til en kamerat som vil at jeg skal komme til ham at jeg vil hjem og sove. Men jeg får ikke sove, sier hun.
Onkelen hennes ringer tidlig den morgenen, og Ingrid snakker på inn- og utpust om alt hun har vært med på. Hun er fortsatt i en slags beredskapsmodus. Igjen prøver hun å sove, men nå begynner pressen å ringe. Ikke alle tar nei for et nei.
Les også: Mamma lukket Lassie-boken og så på Kersti. Det hun sa, fikk den lille jentas liv til å rase sammen
– Det var heftig det første døgnet, jeg følte meg jaktet på av journalister, selv om jeg ba om å få være i fred. Jeg hadde ingen erfaring med hvordan jeg skulle takle det, forteller hun.
Det gikk 90 timer før hun fikk sove. På legevakten får hun tilbud om krisehjelp, men hun takker nei fordi hun ikke ønsker å få hjelp av tidligere kolleger. Hun får etter hvert sovemedisin, men det hjelper ikke. Kroppen er fremdeles i full beredskap.
– Jeg ble syk med lungebetennelse. På et tidspunkt hovner foten min opp, og på legevakten er de redde for at jeg har fått blodpropp og sender meg til Ullevåls akuttmottak. Der slår de fast at det er en fysisk reaksjon, og jeg blir værende i totalt fem døgn, forteller hun.
I løpet av oppholdet får hun endelig en reaksjon på krisen hun har stått i og gråter lenge mens hun snakker i telefonen med Støttesenteret for kriminalitetsutsatte. Den påfølgende natten sovner hun.
– De tok vare på meg. Og det handlet nok vel så mye om ivaretagelse som at jeg trengte hjelp med pusten på grunn av lungebetennelsen, beskriver hun.
Etterpåklokskap
I ettertid ser hun at hun ikke burde dratt hjem alene den morgenen etter angrepet. Hun kjenner seg selv godt, og vet at hun ikke er god på å ta imot hjelp. For selv om hun ville ha rådet andre i samme situasjon om å være sammen med noen, så gjelder ikke de reglene for henne. Hun skal klare alt alene.
– I tiden etterpå ble det veldig viktig for meg å snakke med de som hadde opplevd noe av det samme som meg. Jeg snakket med vennene mine også, men vi hadde så ulike opplevelser av hendelsen, forklarer hun.
Hun takket ja til hjelp fra bydelens kriseteam og fikk noen å snakke med, selv om hun syntes det var vanskelig å åpne seg. Hun var vant til å være den som hjelper, ikke den som mottar hjelp. Men det tok ikke lang tid før det ble klart at Ingrid trengte en mer spesialisert behandling – hun fikk diagnosen PTSD, og traumebehandling gis hos spesialister.
– I ett år gikk jeg i behandling, men så var det slutt. Jeg fikk avslag da jeg søkte om videre hjelp, til tross for at det er velkjent at traumer etter terror krever oppfølging over tid. Spesialisten uttrykte tydelig i søknaden at jeg trengte det. Søvnvanskene fortsatte, og det var umulig for meg å komme tilbake til livet slik det var før. Søvnmønsteret satt seg – tre døgn uten søvn og så kollaps det fjerde døgnet, fortsetter hun.
Les også: (+) Plutselig ville mannen minskilles. Jeg fikk sjokk da hansa hvem som var hans nye flamme
Se ham i øynene igjen
To år har gått. På senvinteren startet endelig rettsprosessen mot Matapour, hvor Ingrid har vært et av flere vitner. I rettssalen oppsøkte hun blikket hans fordi hun hadde et behov for å se inn i de øynene igjen.
– Han møtte blikket mitt på vei inn i rettssalen, men da var han så ekkel at han blunket til meg. Det sier ganske mye om ham som menneske. Jeg har ikke vært sint på ham, men da ble jeg det. Jeg opplevde ham som en vemmelig type, og det pleier jeg som helsefagarbeider ikke å si om folk, sier hun.
Tiden etter angrepet har vært tøff for Ingrid. Hun ble skuffet over hvor kort tid storsamfunnet brukte på å gå videre etter det som skjedde. Hverdagen kom raskt tilbake for alle andre, men ikke for henne og de som var i nærheten den natten.
Heller ikke for de hundrevis av skeive som ble traumatisert uten å ha vært til stede. Det var tilsynelatende et angrep på en allerede utsatt gruppe, men i bunn og grunn var det et angrep på samfunnet vårt og norske verdier.
– Mange av de som ble beskutt var ikke del av det skeive miljøet, de var på feil sted til feil tid. Når en person åpner ild på åpen gate i trygge Norge, er det noe som rammer alle, og det må vi ta inn over oss. Våre verdier ble angrepet og målet var å skape frykt. Dessverre har han lyktes med det, sier Ingrid.
En stor skuffelse
Hun sliter den dag i dag med søvn og er utslitt. Fra dag én har hverdagen hennes vært preget av hendelsen.
– Jeg har som sagt ikke vært sint på terroristen, men jeg har vært sint på den manglende hjelpen fra helsesektoren. Etter å ha jobbet der selv i hele mitt liv er det skuffende hvor dårlig det fungerer. Jeg vet det ikke handler om enkeltmennesker, men om et system som ikke er rigget for denne typen traumatiske hendelser og for lite ressurser. Det burde bli satt av midler til oss som ble rammet, sier hun.
Ingrid har prøvd å stå i jobb, men når man ikke klarer å sove, er det vanskelig å gjennomføre en arbeidshverdag. Kroppen er fremdeles i beredskap, og om hun sover, er det på dagtid når folk flest er våkne. Vonde flashbackdrømmer river henne ut av søvnen. Hun har prøvd deltid, men det gikk ikke. For kort tid siden valgte hun å si opp jobben og har søkt om å bli ufør. Hun vet at det kommer til å bli knalltøft å miste identiteten hun har som sosionom. Det er en prosess hun ikke har startet på ennå.
– Folkemengder er vanskelig. Å sitte med ryggen til en åpen plass er vanskelig. Når trikken skifter spor kvepper jeg til. Skytefilmer klarer jeg ikke lenger og skriking gjør meg svimmel. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne si at han ikke har endret noen ting, men det har han, sier hun.
– I retten sa jeg at noen dager skulle jeg ønske at han klarte å skyte meg fordi livet er tomt. Jeg vet om tre eller fire fra den natten som har begått selvmord i ettertid. Det får store konsekvenser å oppleve at noen ønsker å ta livet ditt, fortsetter hun.
Likevel har hun et håp om at ting vil endre seg når rettsprosesser er over. At hun skal få ro til å bearbeide ferdig og kanskje få sove igjen. At hun kan finne tilbake til sitt gamle liv igjen som det var før hendelsen. Men en ting er hun soleklar på:
– Jeg ville gjort det samme igjen.
Denne saken ble første gang publisert 24/06 2024, og sist oppdatert 28/06 2024.
