Nærmiljøet slo ring om Bodil
Bodil mistet mannen brått – dagen etter møtte hele lokalsamfunnet opp for å hjelpe
Bodil (66) mistet brått ektemannen. Sammen drev de Trosby sag og transport. Da var gode hjelpere gull verdt. – De reddet både meg og bedriften, sier hun.
Bodil Trosby var kjæreste med Runar helt siden hun var 17 år. Han var familiens trygge klippe og en populær mann og god venn for mange i lokalsamfunnet Trosby i Bamble i Telemark. Runar overtok bedriften Trosby sag og transport etter sin far, som igjen hadde overtatt den etter sin far.
– At vi driver en forretning og har ansvar for både leverandører og kunder, skapte selvfølgelig ekstra utfordringer da vi mistet Runar så brått, sier Bodil.
– Hadde ikke lokalmiljøet stilt opp fra første dag, slik at våre fire barn og jeg kunne bearbeide sjokket og sorgen, hadde det aldri gått.
– Det er ikke bare bare å selge en bedrift som har vært i familien i flere generasjoner.
Les også: «Sånt hender ikke meg» tenkte Jan Roger (19) – så smalt det
Fant ektemannen i vannet
Torsdag 25. april 2019 ventet Bodil mannen hjem fra jobb ved 20-tiden. Middagen var klar. Da Runar ikke dukket opp, uten å gi beskjed, syklet Bodil det lille stykket hjemmefra og ned til bedriften i sjøkanten.
Hun fant Runar i vannet, han hadde druknet i en arbeidsulykke. Bodil skalv så fælt at hun ikke klarte å ringe 113. En kunde som tilfeldigvis dukket opp, ringte nødetaten, og det ble også ringt etter familiens gode venn Arnold Hansen (47). Han skjønte hva som måtte gjøres, og Bodil og Runars familie ble varslet. Alle møttes hjemme hos Bodil.
– Da kriseteamet kom, så de hvor godt vi ble tatt vare på av lokalmiljøet, sier Bodil.
– Jeg var takknemlig for tilbudet fra kommunen, men vi hadde allerede det beste kriseteamet rundt oss og hadde ikke behov for mer. Det så de selv. Jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker på all omsorgen barna og jeg fikk, og all støtte og hjelp jeg fremdeles får.
Det var Arnold som ringte rundt og formidlet sjokkbeskjeden. Budskapet var klart:
– Vi må stille opp fra i morgen!
Og det gjorde de. Fredagen åpnet butikken som vanlig klokken 08.00. Og det var mange som ringte i tiden som fulgte og gjerne ville bidra der det var behov. Runar hadde betydd så mye for mange, og Trosby sag og transport var samlingsstedet der folk kunne komme sammen og snakke og på den måten få bearbeidet sjokket. Samtidig tok de seg av kundene.
– Flere damer laget middag som de leverte hjemme hos meg den første tiden, forteller Bodil.
– Og allerede før begravelsen var jeg tilbake i forretningen, der jeg hadde jobbet sammen med Runar. Vi har mange faste kunder, både fastboende og hytteeiere, og at disse brydde seg betydde svært mye for meg. Å fortelle historien om og om igjen ble min form for terapi. Men jeg hadde aldri maktet å ta ansvaret for driften på den tiden.
Samlingssted
– Da jeg hadde muligheten til å trå til, var det en selvfølge for meg å drive butikken sammen med de andre, sier Raymon Molund (48).
I tre måneder hjalp han til i bedriften som fortsatte som før med å holde åpent seks dager i uken. At Raymond hadde kjennskap til trelast fra før, var en stor fordel. Han bestilte og tok imot varer, lempet materialer, ryddet og gjorde de tusen små tingene som skal gjøres i en bedrift.
– Nå er jeg vanlig kunde igjen, men stiller selvfølgelig opp hvis det er behov for hjelp, sier Raymond med et stort smil.
Arnold, som driver Joker-butikken i nærheten, kom både med pølser, boller og annen mat til dem som hjalp til. Det var noe alle satte pris på, for den sosiale biten var også svært viktig etter Runars bortgang.
Hele lokalsamfunnet var engasjert, og det var aldri vanskelig å få folk til å stille opp. På Trosby hjelper alle hverandre.
Meldte seg som sjåfør
Kjell Arne Westgård (41) hjalp til med transportbiten. Han var vant til å kjøre lastebil og stilte opp som sjåfør.
– Dette var jo helt i begynnelsen av båtsesongen i fjor. Så i tillegg til den daglige transporten av materialer, var det mye kjøring av båter som skulle på vannet, sier Kjell Arne.
– Jeg trivdes så godt i miljøet at jeg har fortsatt å jobbe litt her.
Trosby sag og transport har i årevis vært samlingsstedet for lokalmiljøet, og hjelperne sørget for at det kunne fortsette å være slik. Dette er viktig for Bodil også, som var tilbake i full jobb etter begravelsen.
– Det kjentes godt å komme tilbake til faste rutiner, selv om enkelte dager selvsagt var tyngre enn andre, sier Bodil.
– Jeg tror det dummeste en enke kan gjøre er å bli sittende inne og tenke på alt som kunne ha vært. Det fører bare til ensomhet og en negativ tankespiral. For meg funket det i hvert fall best å komme meg ut og treffe folk. Det gjorde det nok også lettere for folk i bygda å ta kontakt med meg. Det kan ellers være vanskelig å vite hvordan man skal te seg og hva man skal si i slike situasjoner.
Enestående støtte
Bodil har mange både i sin egen og i Runars familie i nærheten, og hun opplever et sterkt familiesamhold. Med fire voksne barn, og snart syv barnebarn i alderen 0–25 år, blir det livlig når alle samles. Bodil ble, spesielt den første tiden, stadig invitert til venner, så hun skulle slippe å sitte alene med mørke tanker.
– Måten folk i bygda har stilt opp på, er enestående, sier Bodil.
– Fremdeles strekker de ut en hjelpende hånd der de ser det er behov. Maken til nærmiljø tror jeg knapt finnes. Hjelperne har sørget for at jeg hverken mistet bedriften eller venner. Det setter jeg mer pris på enn jeg klarer å uttrykke, for det var tøft nok å miste Runar. Jeg er nesten overrasket over både barna og meg selv, som har kommet oss gjennom denne vanskelige tiden uten kriser av noe slag. Det hjelper kanskje at vi er så sammensveiset og kan snakke om alt.
– Dessuten har nok barna arvet mitt rolige vesen. Da det første sjokket hadde gitt seg, klarte jeg å ta min nye tilværelse med fatning. Det har barna og resten av familien også gjort.
To av Bodil og Runars barn, Merete og Kim Roger, jobber nå i Trosby sag og vedlikehold, og et barnebarn, Thomas, skal ha lærlingtiden sin for å bli lastebilsjåfør der.
Mange jern i ilden
Bodil er glad for all hjelp hun får, for hun har mange jern i ilden, blant annet med hyttetomter og utleieleiligheter. Hun har klart å fortsette i samme ånd som da Runar drev butikken.
– Foreløpig tar vi ett år om gangen. Og takket være alle gode hjelpere har vi kommet oss gjennom det første året, sier Bodil.
– Jeg skal jobbe fullt et år til, så blir jeg pensjonist og skal i hvert fall trappe ned litt. Derfor er det betryggende at deler av familien også er involvert i bedriften.
Hjelperne smiler når de hører Bodil snakke om å trappe ned. De vet ikke helt om de skal tro på at hun ikke vil ha en finger med i spillet.
– Det viktigste for oss er at Bodil og barna vet at vi er her hvis de trenger oss, smiler Arnold og byr raust rundt et brett med boller.
Denne saken ble første gang publisert 24/09 2020.
