DE BLÅ SIDENE
Det var et drastisk valg – ville jeg klare det?
Mens jeg puslet der ute i hagen, var det mer enn planter som spiret. Inni meg vokste en selvtillit som jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Kanskje var det likevel ikke for sent å følge drømmen?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Da jeg gikk på barne-og ungdomsskolen slet jeg med å konsentrere meg. Jeg ble aldri skoleflink, og jeg utviklet etter hvert en sterk prestasjonsangst knyttet til alt som hadde med skole å gjøre. Ikke det beste utgangspunktet for å få gode karakterer, noe som resulterte i at jeg kom meg igjennom videregående med et nødskrik.
Etter at jeg fikk det begredelige vitnemålet, lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle utsette meg for skolearbeid igjen.
Jeg fikk en kontorjobb i min onkels firma, og der ble jeg værende i mange år. Kollegene mine skjønte jo at jeg hadde fått jobben kun i kraft av mitt slektskap med sjefen, og det var jo også sant. Men jeg anstrengte meg for å gjøre en god jobb og samtidig være hyggelig og blid, og jeg vant snart mine kollegers respekt og anerkjennelse.
Og ja, jeg gjorde en god jobb – men alt gikk snart på ren rutine. Jeg kunne jobben min ut og inn, så jeg utviklet meg i veldig liten grad.
Å søke andre jobber torde jeg ikke, for da måtte jeg regne med å bli innkalt til intervju. Og tenk hvis jeg sa noe feil eller dumt under intervjuet? Eller tenk for et nederlag det ville bli om jeg ikke fikk den jobben jeg hadde søkt på, eller kanskje jeg ikke engang ble kalt inn til intervju?
Den gode, gamle prestasjonsangsten min kom raskt smygende og hindret meg i å forsøke meg på noe nytt.
Egen hage
Jeg ble gift, og mannen min Anders og jeg stiftet familie.
Da vi etter noen år fikk råd til å kjøpe oss hus, kjente jeg på en ny hverdagslykke. Ikke bare over å eie mitt eget hjem med rikelig med kvadratmeter, men huset vi kjøpte hadde også en forholdsvis stor tomt. Og hagearbeid har alltid ligget mitt hjerte nær, helt fra jeg var liten og hjalp farmor og farfar ute i hagen deres.
Området rundt huset minnet egentlig mer om et villnis enn en hage, men nettopp der så jeg både muligheter og utfordringer. Her kunne jeg forme drømmehagen min fra grunnen av, akkurat slik jeg ønsket å ha den.
Å få en stor hage til rådighet vekket noe i meg. Jeg ble kreativ og entusiastisk. Jeg sådde, jeg plantet og jeg fikk Anders til å lage flotte bed til meg.
Vi var enige om at alt som hadde med hagen å gjøre, det var mitt ansvar. Etter hvert fikk jeg meg et lite drivhus helt nederst i hagen, og jeg var så stolt da jeg etter hvert kunne servere mine egne grønnsaker til middag.
I fjor skaffet vi oss høns, og Anders bygde et lite hønsehus hvor vi henter ferske egg til frokost nesten hver dag.
Jeg utviklet en stor interesse for alt som spirer og gror. Og gjennom regelmessige besøk på et gartneri i nærheten, fikk jeg god kontakt både med gartneren selv og de ansatte.
Jeg lærte noe nytt hver eneste gang jeg dro dit, og jeg merket at jeg pratet som en foss, så lenge vi pratet om vekster, busker og planter. Og jeg som vanligvis var så stille og beskjeden …
Lærevillig
Jeg merket meg også at jeg ikke hadde noen problemer med å tilegne meg kunnskap, både gjennom å lese bøker og ved å gjøre mine egne erfaringer. Så kanskje var jeg ikke helt håpløs likevel, kanskje var det bare manglende interesse for akkurat de fagene vi hadde på skolen som gjorde meg ukonsentrert i sin tid?
Dette var noe nytt for meg, og jeg kjente at selvtilliten vokste. Jeg beveget meg ut på et felt som jeg faktisk mestret og som jeg kunne snakke om i det uendelige, og det ga meg inspirasjon til å søke etter mer informasjon og kunnskap rundt om på Internett.
Snart var det en ny tanke som slo rot i meg: Tenk om jeg kunne få meg en formell utdannelse! Kunne jeg bli gartner? Eller var det for sent, ettersom jeg nå var kommet i begynnelsen av 40-årene?
Les også (+) Det kom som lyn fra klar himmel: Han hadde en elskerinne
Følg drømmen
Jeg snakket med Anders og barna mine om det, og de sto fast ved at jeg burde begynne på fagskolen for å realisere drømmen min. «Du kan bare vinne på dette», sa sønnen min oppmuntrende. Og hele familien min lovet at de skulle støtte meg hele veien.
Jeg snakket med onkelen min, og han var villig til å la meg jobbe i en deltidsstilling med fleksibel arbeidstid hvis jeg kom inn på skolen, slik at jeg fortsatt hadde en inntekt.
Det tok faktisk ytterligere to år før jeg fikk skoleplass på den gartnerlinjen jeg ønsket å gå på, men jeg holdt motet oppe. Jeg var så fast bestemt på at det var dette jeg ville gjøre, og mens jeg ventet, leste jeg mye på egen hånd.
I dag er det over fire år siden jeg ble ferdig utdannet gartner, og jeg har aldri angret et sekund på valget jeg tok. Ikke bare fikk jeg mange nye venner under studiet, venner som jeg fortsatt har kontakt med, men jeg fikk også jobb på gartneriet som jeg så ofte hadde vært på som kunde. Der føler jeg meg hjemme og godt ivaretatt.
Jeg har fått mye ansvar, og jeg koser meg på jobben hver eneste dag.
Å være student i voksen alder gikk faktisk overraskende lett, men som mannen min sa til meg: Når noe er interessant nok, så holder man også fokus. Men det handler nok også om at jeg er blitt voksen, og med alderen er det naturlig at man blir tryggere på seg selv og tør mer.
Jeg føler meg så privilegert som kan jobbe med jorden og med levende vekster. Jeg føler takknemlighet hver gang kundene våre går fra gartneriet og er strålende fornøyde med gode tips og råd om noe de ikke ante noe om fra før. Jeg har også bistått flere kunder med utformingen av hagene deres, og det har vært veldig spennende.
Å si opp jobben som jeg hadde hatt i flere tiår, var en lettelse. Det trodde jeg egentlig aldri kom til å skje.
Å fortelle mennesker jeg i dag møter på min vei at jeg er utdannet gartner, gir meg en indre stolthet som er vanskelig å forklare. Jeg ante ikke hvor stort det var for meg å ha eierskap til en bestemt utdannelse, men det er det altså.
Hver gang jeg hører noen snakke om drømmene sine, stopper jeg opp og sier at jeg har fulgt en indre drøm selv, og fått det til.
Det sies at når én dør lukkes, så åpnes en ny. For meg er ikke det bare en klisjé, for jeg har selv erfart at det kan være slik. Jeg, som alltid har vært redd for å utsette meg selv for noe nytt og ukjent, er så uendelig glad for å ha tatt et nytt livsvalg, som endret livet mitt.
