Gjenforent:
Bestevenninnene Randi og Else så ikke hverandre på 60 år. Så dukket det opp en liten lapp i dørsprekken
Mer enn 60 år var gått siden bestevenninnene Randi Margrethe Dahl og Else Strømme Hermansen snakket sammen. En liten lapp i en dørsprekk ordnet opp.
– Det føltes fantastisk og rart. Når vi sitter sammen og prater, føles det som om ingen år er gått, og praten går like lett som den gangen vi var unge.
To veldig glade og blide damer står på et gårdstun i Bamble og smiler og ler. Mens kuer rauter og en elghund bjeffer i bakgrunnen, klemmer de hverandre, tar hverandres hender, dulter vennskapelig borti hverandre. Mellom dem ligger det en hjertelighet som er rørende og livsbejaende.
De to damene heter Randi (85) og Else (80), og da de var unge, vokste de opp sammen i en liten bygd i Drangedal. Begge vokste opp på gård, og mellom
gårdene lå det bare et vann.
Snakket sammen om alt
Det var fem år mellom de to jentene, men aldersforskjellen betydde ingen ting, for det var ikke mange andre jenter å leke og ha det hyggelig sammen med i nærområdet.
– Vi var begge aktive i Misjonssambandets barneforening og møttes i hovedsak når vi var der. Ellers snakket vi sammen når vi gikk til og fra steder i bygda. Den gangen måtte vi tidlig begynne å jobbe, og vi hadde ikke tid til å møtes så ofte, forklarer damene unisont.
Det var en annen tid. De to jentenes fellesskap besto av samtaler om stort og smått, ting som skjedde i bygda.
– Det skjedde på ingen måte mye, og vi var to prektige og ordentlige jenter. Gutter og forelskelser var ikke et tema, for vi var ikke opptatt av sånt. Når vi en og annen gang fikk delta på en basar i regi av Misjonssambandet, var det stort for oss, forklarer Randi.
Men det var de to – de var hverandres bestevenninner som gjorde dagene glade for hverandre. Else var den mest utadvendte og eventyrlystne av dem.
Les også: (+) – Hvis bilen svinger til høyre, blir vi skutt
Kjærlighetshistorie
I 1956 dro de to jentene til en leir for lederne av de ulike barneforeningene i Misjonssambandet. Der var også en ung mann, Ole E. Dahl, som akkurat hadde overtatt slektsgården. Om det skjedde noe allerede da, kan ikke Randi si sikkert i dag. Men i hvert fall sa denne mannen, som var seks år eldre enn henne, ja til å delta i et arrangement i hennes hjembygd ikke lang tid etter.
– Og plutselig en dag sto han på gårdstunet vårt da jeg kom i forkle og med skaut på hodet ut av fjøset etter å ha melket. Jeg husker at jeg tenkte at jeg skulle ha vært penere kledd, sier Randi og ler.
Nå er kjærlighetshistorien til Randi en digresjon i denne historiens anledning. Men den hører allikevel til historien om de to bestevenninnene, for Else var til stede på parets første møte og forsto raskt at «det var noe på gang».
Etter hvert kom Ole ofte til Drangedal, og så giftet de seg i 1957. Randi flyttet hjem til ham i Bamble.
– Vi holdt kontakten en stund. Da hun fikk sin førstefødte, var jeg på besøk og hilste på den nye verdensborgeren, men så reiste jeg til USA, og da mistet vi kontakten med hverandre, forteller Else.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Savnet vennskapet
Else var i Minnesota i ett år, hvilket var stort for en landsens jente på den tiden. Hun kom tilbake til Norge, begynte å jobbe på Blakstad sykehus og bodde i Asker. Der ble hun boende i 40 år. Hun møtte ektemannen Jan (76), de adopterte en gutt fra Korea og ble foreldre sammen.
– Jeg tenkte ofte på Randi og savnet henne og vennskapet, men livet «tok» oss der vi var. Vi var travelt opptatt begge to, og det ble med tankene, beskriver hun.
Randi nikker. Hun fikk fire barn og ble gårdskjerring, hvilket betydde lange og fulle dager. Hun hadde barn, hjem, masse gårdsarbeid og et fjøs med dyr å ta vare på.
– Jeg tenkte også på Else rett som det var, men hun bodde langt unna og etter endt dag var jeg alltid veldig sliten.
Ektemannen Ole nikker og smiler. Han husker en kone som var så trøtt at hun satte seg på en bøtte midt i åkeren og sovnet sittende.
– Kanskje høres det rart ut, men venninneliv var en luksus vi ikke hadde. Tiden strakk ikke til, sier Randi.
Den gangen fantes ingen mobiltelefoner, og det var ikke e-post eller tekstmeldinger. Kontakten mellom de to venninnene rant bort i sanden.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Lappen i dørsprekken
Barna ble store og de ble besteforeldre, og fortsatt tenkte de på hverandre, uten at det førte til noe. Så flyttet Else tilbake til barndomsbygda Drangedal. Hver gang hun kjørte gjennom Bamble, tenkte hun på Randi. En gang kjørte hun nesten bort til gården, bare for å se om hun kjente den igjen, men hun fikk seg ikke til å banke på døren og si hei.
– Det hadde gått så lang tid at jeg var redd hun ville synes det var rart, sier hun ærlig.
I sommer tilbød Randis barnebarn seg å kjøre henne til barndomsbygda og se seg om i gamle trakter. Da bestemte hun seg for å oppsøke bestevenninnen.
– Jeg hadde tenkt på det mange ganger; ‘nå må jeg få gjort alvor av det’. Men det ble ikke noe av. På tur med Malin stoppet vi ved huset til Else, og jeg banket på uten å få svar. Da skrev jeg en lapp som jeg la i dørsprekken. Da vi kjørte hjemover igjen, satt jeg og håpet at hun ville ringe meg, forteller Randi.
Else kom hjem og fant lappen med en gang, og hun ble så glad. To dager senere ringte hun, og siden da har de to venninnene snakket sammen mange ganger og vært sammen flere ganger.
Fikk du med deg den fantastiske historien om disse to venninnene i forrige Hjemmet?
Posted by Hjemmet on Friday, October 8, 2021
– Stemmen til Randi er den samme, og hun er like lett å snakke med. Det kjennes så godt at vi kjenner hverandres historie. Vi kjente jo hverandres foreldre og vet hvor den andre kommer fra, sier Else.
Les også: Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle
Mye å ta igjen
Randi har alltid bakt mye, det gjorde hun allerede som ung. Da Else kom på besøk, ble hun stående og kjevle, og de lo og pratet så mye at de nesten ble andpustne av det.
– Vi har så utrolig mye å ta igjen. Heldigvis er det ikke mer enn tre mil mellom Drangedal og Bamble, og i Stathelle er det et stort senter med kafeer. Der skal vi møtes, sier Randi.
I dag har Else fire barnebarn, og Randi har 13 barnebarn og ni oldebarn. Siden de er pensjonister har de likevel endelig fått tid til å pleie vennskapet.
– I tiden som kommer skal vi berike egne og hverandres liv med å være sammen. Vi opplever en nærhet som kjennes god å ha. Til andre, som har en bestevenn, som han/hun ikke har hatt kontakt med på mange år, vil vi si: Ta sjansen og kontakt vedkommende. Det sies at gammel kjærlighet ikke ruster, men det gjør ikke et gammelt vennskap heller!
